Håkon Skoge er daglig leder i Turnéorganisasjonen i Hedmark, og blant få ledere i DKS-nettverket som har fått grønt lys til å uttrykke meningene sine offentlig. Han har ikke tenkt å la muligheten gå fra seg.

– Ble det med kulturtanken, spør Skoge retorisk, og mener det nå er på tide å sette en fot i bakken og snu seg rundt.

– Det er betenkelig at regjeringen prioriterer en etat med 40 årsverk og et budsjett på 92,2 millioner kroner (tallene er henta fra Kulturtankens årsrapport for 2018, journ.anm.), samtidig med at vi nasjonalt i det operative mangler mellom 15 og 25 millioner kroner for å opprettholde dagens aktivitetsnivå, sier Skoge.

• Les også: 90 prosent mangler produksjonsmidler til konserter for barn og unge

– Hvorfor en annen kulturpolitikk for barn og unge?

Pengemangelen skyldes de nye satsene i rammeavtalen, som har gitt utøverne i Den Kulturelle Skolesekken (DKS) en honorarøkning på 17 prosent på to år.

– Det er velfortjent! Men hva med pengefordelingen? Hva er viktigst for Trine Skei Grande? Skal ikke kulturen bygges nedenfra, også for barn og unge?

Skoge mener at kulturpolitikken for barn og unge ikke er tufta på de samme prinsippene som kulturpolitikken for de voksne. Det opprører ham.

– La meg illustrere: Tenk om regjeringen hadde oppretta Teatertanken, Orkestertanken, og så videre, der disse hadde kommet med forslag som bidro til en frisering av tilbudet rundt om i landet. Det er utenkelig. Men hvorfor er det greit når det gjelder barn og unge, spør Skoge, som har sendt innspillene sine og løsningsforslagene både til regjerings- og stortingspolitikere.

Det er ingen skam å snu, mener han, men har politikerne mot?

• Les også: Musiker til aksjon for lønnsforhandlinger i DKS

– Spisskompetansen er i førstelinja

Mot. Ordet har et annet innhold nå. Tidspunktet for Skoges engasjement er ikke tilfeldig.

– Jeg er blitt et presensmenneske. Jeg er ikke redd lenger.

4. februar i år, på verdens kreftdag, ble den erfarne produsenten og kulturlederen ramma av kreft.

Nei, dette intervjuet skal ikke handle om sykdom, men så gjør det litt det allikevel. For det er noen paralleller mellom helsevesen og kulturliv, som setter Skoges budskap på spissen. I møte med leger, sykepleiere, fysioterapeuter og ernæringsfysiologer – et team av fagpersoner hvis viktigste oppgave er å lytte til og gå i dialog med pasienten – trer en tanke tydelig fram:

– Når jeg kommer tilbake på jobb vil jeg videreutvikle dialogen mellom kunstner/elev og produsent/elev med de samme kommunikasjonskriteriene som jeg har møtt i helsevesenet. For meg har denne erfaringa vært en bekreftelse på at spisskompetansen finnes i førstelinja. Det er den som er viktigst for å utvikle DKS, fastslår Skoge, som jobber i et fylke som snart blir del av det nye Innlandet.

– I de pågående samtalene mellom produsenter i Oppland og Hedmark, står innlandsinitierte nyproduksjoner høyt på lista. Men da trenger vi forutsigbare produksjons- og turnémidler, fulgt opp med utadrettet kommunikasjon der elevene er.

• Les også: «Sniktyveri av Skolesekken»

– Kulturtanken – topptung, hierarkisk og rigid

Han mener Kulturtanken tar for stor plass nasjonalt og i DKS-nettverket, samtidig som lærere og rektorer i Hedmark ikke har hørt om etaten. Skoge karakteriserer Kulturtanken som topptung, hierarkisk og rigid.

– Hva mener du med det?

– Alt er veldig formelt. Til tider kan den ene personen ikke si noe før den andre har sagt noe, og så videre. Dette har vi ikke tid til! Hos oss har vi sju årsverk for å realisere 90 turneer per år, sier han.

• Les også: DKS Trondheim: «Vi er også bekymra for musikktilbudet i Skolesekken»

– En museal satsing på elevmedvirkning

Et annet ankepunkt er at innholdet og diskursen i Kulturtanken skiller seg fra det som rører seg på bakkenivå.

– Mens de holder på med teknologi, kunstig intelligens og spillteknologi, er vi mer opptatt av hva som rører seg blant kunstnere og utøvere. De er vår viktigste ressurs i møtet med eleven – kunstnere som genuint ønsker å nå fram til det innerste i hun, hen og han, sier Skoge.

Nå kan man lett mistenke ham for å være en konservativ teknologiskeptiker, men:

– Vi kan gjerne bruke spillteknologi og VR-briller. Vi gjør det til og med i en av våre produksjoner – Novellemysteriet, men det er fordi kunstnerne har kommet til oss med et ønske om det.

Satsingen på elevmedvirkning i Kulturtanken er museal, mener Skoge.

– Den tilhører Rikskonsertenes satsing fra 90-tallet, da jeg jobba der. Hedmark og andre fylker er i dag mer opptatt av den skapende eleven, som selv kan være med å sette dagsorden i de ulike prosjektene.

• Les også: Reportasje fra Turnéorganisasjonen i Hedmark

Et DKS Norge eid av fylkeskommunene

Adressaten for kulturlederens kritikk er ikke Kulturtanken og de ansatte der, men politikerne som har oppretta den.

– Tenk om regjering og storting turte å anerkjenne fylkeskommunene som eiere av DKS, etter modell av Norsk kulturskoleråd, foreslår han, og minner om stortingsmelding nummer 8 (2007-2008) «Kulturell skulesekk for framtida», der det står at DKS ikke skal være underlagt for sterk statlig styring.

– Et DKS Norge etableres, eid av fylkeskommunene. Sammen med KS innkaller de til det første landsmøtet som legger føringer for et landsstyre som ansetter en direktør og noen til. Organisasjonen kan ha 15 til 20 ansatte. Det er nok. Slik får vi et eierstyrt DKS Norge som vil den mangfoldige og blomstrende Skolesekken det beste. Dette harmoniserer også med regjeringens og stortingspartienes kulturpolitikk om å bygge kulturen nedenfra, mener Skoge.

I hans visjon for framtida overtar nyetableringen den nye digitale søker- og turnéleggerportalen til Kulturtanken og rapporteringsmalen deres.

– Disse er en suksess. Både resultatet og prosessen skal de ha ros for, understreker han.

• Les også: I dag lanseres ny DKS-portal

– Ytringsfriheten for barn, unge og kunstnere trues

Men det er noe mye større som står på spill enn budsjettkroner og eierskapet til DKS. Organiseringa av dette feltet handler i ytterste konsekvens om rammene for kunstneres og barns ytringsfrihet, mener Skoge.

Han viser til FNs barnekonvensjon, artikkel 13, som fastslår barn og unges rett til ytringsfrihet, også når det gjelder kunstneriske ytringer. Armlengdes avstand-prinsippet må stå sentralt i DKS, slik det gjør i andre kulturinstitusjoner i Norge, mener Skoge. I hans eget fylke, Hedmark, har man valgt å etablere Turnéorganisasjonen som en stiftelse, som arbeider på oppdrag for fylkeskommunen. En lignende modell finner vi i regionteatrene og -orkestrene. Dette i motsetning til hvordan DKS er organisert ellers i landet, hvor de ansatte er administrativt underlagt fylkeskommunene eller direktekommunene. Skoge mener dette står i motsetning til å fremme fri kunst.

– Se for deg at Teater Innlandet ble lagt inn i fylkesadministrasjonen. Da kan man ha en ansatt i teatret som starter dagen med å forberede en politisk sak, etterpå sitter vedkommende i juryen for kunstnerstipendene, og seinere produserer den samme personen en forestilling for Teater Innlandet. Det er tre hatter i løpet av en dag det. Er det greit? For voksne er det utenkelig, og igjen: Hvorfor er det greit når det gjelder barn og unge?

Ytringsfrykt og armlengdes avstand

Det å produsere en utfordrende og kanskje kontroversiell forestilling av høy kunstnerisk kvalitet vil også bli vanskelig for en DKS-ordning som er direkte organisert under et fylke. Det er ingen uavhengig part som kan begrunne og forsvare faglige valg, forklarer Håkon.

– Jeg registrerer en ytringsfrykt blant barn og ungdom i for- og etterkant av valget. Det handler blant annet om hvordan voksne kommuniserer med våre yngste, i for eksempel klimasaken. Inspirert av Trine Skei Grande, som sier at DKS skal være et «hardcore»-demokrati, sier jeg: Flott! Vi kan skape den verktøykassa elevene trenger, gi dem mulighet og mot til å ytre seg, men da er vi avhengig av å ha armlengdes avstand til politikerne.

Håkon opplever også at egne kolleger i DKS-nettverket, som på grunn av sin posisjon i fylkeskommunen, ikke har mulighet til å framføre synspunkter og kritikk offentlig.

– Jeg ønsker å være en tydelig stemme på vegne av barn og unge og den frie kunsten, og i lys av regionreformen må det skje en endring nå.