– Både det klassiske og det rytmiske har mye å tilføre hverandre, mener Håvard Sveås.

Kantoren i Sula sokn på Sunnmøre har nylig lansert en rekke lærevideoer i besifringsspill, orgelimprovisasjon og rytmisk musikk. Selv om Sveås er utdannet kantor fra Musikkonservatoriet i Trondheim, har han en «spagatbakgrunn» fra både klassisk og rytmisk musikk. Det er en stor nytteverdi i å se musikken fra begge sider, mener han.

– Den rytmiske bakgrunnen gjør det lettere å reharmonisere og modulere, og gir meg nye måter å kompe gamle salmer på. Man får en mye bredere inngang til den tradisjonelle delen av jobben.

• Les også: Kvinnelige forbilder i kirkemusikken

Mener debatten bør endres

Det er ingen hemmelighet at rytmisk musikk har vært roten til en del konflikt i kirkemusikkmiljøet. Sveås understreker at han ikke vil helle bensin på bålet, men heller sette søkelys på hva de to sjangrene kan tilføre hverandre.

– Det hadde vært spennende med en debatt om hva vi kan utveksle og bidra med, i stedet for «dette er ikke godt nok, dette vil vi ikke». Vi er flinkere til å snakke om hva vi ikke liker, i stedet for hva vi kan få ut av ting, mener Sveås.

Han forteller at besifring og rytmisk spill er svært lite vektlagt i kirkemusikkutdanningen.

– Jeg tror det er viktig å ta steget og sette i gang noen tiltak. Disse videoene blir mitt bidrag.

• Les også: Gro Bergrabbs innlegg «Kirkemusikk – in your face»

Ikke erstatte, men supplere

Sveås er også klar på at rytmisk musikk ikke bør erstatte den tradisjonelle kirkemusikken. Den bør heller komme i tillegg. Det presser seg fram et behov for å beherske denne sjangeren, forteller han.

– Spesielt i begravelser og vielser blir det brukt mye pop. I den nye salmeboken fra 2013 er det også mer rytmisk musikk representert, og da trengs det jo folk som kan spille disse salmene.

– Skal kirken romme all musikk?

– Kirken kan romme veldig mye musikk. Så klart er det noen sjangre som reint praktisk kommuniserer dårlig. Metallmusikk i Nidarosdomen blir jo rart. Man må ha en edruelig inngang til det: ikke fordi det er dårlig musikk, men fordi det skal fungere, mener Sveås.

• Les også: Kirkemøtet: Anerkjenner kulturen i kirken

Frykter for fellesarven

Kantoren tror mye av ønsket om bredere sjangertilfang i kirken kommer utenfra: fra frivillige og sogneråd, og ikke så mye fra kirkemusikerne selv. Han forteller at mye av den rytmiske sjangerdreiningen har skjedd uten videre diskusjon: i vielser og begravelser bruker folk i mye større grad musikk de hører på radioen. Kirkens musikkbruk blir altså mer og mer et resultat av hva folk hører på – og når musikk blir innført løpende, uten å bli tatt opp på råd, kan det lett bli konflikt, ifølge Sveås. Han forstår bekymringen for at tradisjonell kirkemusikk skal drukne i popen og forsvinne helt.

– Den redselen deler jeg på sett og vis selv. Som samfunn står vi i fare for å miste mye fellesarv og kultur. Det er litt skummelt, for når alt bare blir flyktig og populært kan man på sikt bli sittende igjen uten noen grunnleggende fellesverdier i samfunnet.

Likevel tror han ikke det å sette seg helt på bakbeina er den beste strategien.

– Behersker man den rytmiske delen også, stiller man kanskje bedre til debatt med motparten, med et litt mer åpent sinn.

• Les også: Kirken må prioritere orgelopplæring

Salmer: en mulig redning?

Selv tror Sveås salmer kan være nøkkelen til å få de to verdenene til å møtes. De har et ekstremt stort rom for reharmonisering og omarrangering, mener han.

– Mange funker fint med bandkomp, for eksempel. Man kan beholde tekst og melodi, men veksle litt på hvordan de spilles. Det er viktig å bevare kjennskapen til salmene, ikke bare bytte dem ut.