Hun beskriver smerte så presist, sier Tuva Syvertsen, om tiltrekningen mot Gunvor Hofmos diktning.

I 2011 gir Valkyrien Allstars (nå Valkyrien) ut albumet Ingen hverdag, der to låter er tonesetninger av Hofmos dikt. Samme år slipper Susanna Wallumrød Jeg vil hjem til menneskene – en hel skive viet lyrikeren mange mener har fått ufortjent liten plass i norsk litteraturhistorie. Hva er det med Gunvor Hofmo som utløser den musikalske skapertrangen?

– Jeg følte det var en forbindelse der, at jeg kunne lage musikk til diktene, jeg kunne synge dem, forteller Susanna.

Slik er det ikke med alle tekster. Noen er lenka til papiret og kommer seg aldri derifra.

– Det traff meg i hodet, hjertet og magen

Lyset du treng finst.

Randi Tytingvåg slutter å skrolle. I Facebooks informasjonsinflasjon, i ordstrømmen som skyller mening ut på åpent hav, ligger denne dråpen igjen:

Lyset du treng finst.

– Det traff meg i hodet, hjertet og magen.

Et dikt av lyriker og psykolog Helge Torvund. Hans korteste. Denne morgenen har han delt det på Facebook-veggen sin.

– Det er så presist og samtidig så poetisk – en vanskelig kombinasjon, sier Randi, som på impuls skriver en takk til Helge, for hans raushet, for at han har gitt henne en så god start på dagen.

Lite aner hun at dette er begynnelsen på et nært og åpent samarbeid, som til slutt munner ut i hennes siste plate: The Light You Need Exists.

– Et Messenger-produkt

Randi har alltid skrevet tekstene til sangene sine, men på denne siste plata deler hun opphavsretten med Helge Torvund. Å jobbe tett på en erfaren lyriker har vært «den inspirasjonen jeg ikke ante jeg trengte.»

Noen minutter etter at hun har publisert en takk på Helges Facebook-vegg, dukker en melding opp i Messenger: «Ja, men kan ikke du prøve å lage en sang av dette da?»

Kort fortalt: Slik ble det. På engelsk, det språket Randi skriver sanger på.

– The Light You Need Exists ble tittellåta på albumet. Jeg pleier å kalle den et Messenger-produkt, sier Randi, som vi intervjuer over FaceTime. Selvsagt.

• Les også om Benedicte Maurseth, Stein Urheim og Hildegun Riise som har satt musikk til Jon Fosse.

– På en måte var det litt juicy for meg

Svart novemberkveld i Oslo. Yr som gjør asfalten glatt og hodet vått. Vi kunne ikke bestilt en bedre kulisse for intervjuet om «mørkets sangerske» – Gunvor Hofmo. Det var historien om lyrikeren som først fascinerte Tuva.

– Det begynte med at jeg skjønte at hun var lesbisk. Da ble jeg nysgjerrig, og så leste jeg en del av diktene hennes og Ruth Maiers dagbok.

Susanna: – Det er en gripende historie.

Tuva: – Ja! På en måte var det litt juicy for meg. Ha ha! Men så står jo diktene fint for seg sjøl også, uten historien. Samtidig henger det veldig tett sammen. Når jeg leser Hofmo, har iallfall jeg historien hennes i bakhodet.

Hofmos diktning borer brutalt inn i mørket i tilværelsen, i ensomheten, menneskets hjemløshet, smerten ved å være til. Hennes personlige historie er også omringa av en dysterhet. I andre verdenskrig mista hun flere familiemedlemmer og en av sine aller nærmeste – venninnen og den jødiske flyktningen Ruth Maier. På 50-tallet ble hun diagnostisert med schizofreni. Hun var innskrevet på Gaustad sykehus med kortere og lengre avbrudd i hele 22 år, fram til 1975. Hofmo levde et anonymt liv, lot seg aldri intervjue. Det eksisterer knapt bilder av henne.

– Jeg er fornøyd med vår tolkning

Det er ingen hverdag mer er blant diktene Tuva har satt musikk til. Sjøl om låta ble utgitt for snart ni år siden er den fortsatt på Valkyriens konsertrepertoar. Hofmo er slitesterk. Tuva går aldri lei.

– Det er et veldig kort dikt, og ganske symmetrisk. Jeg er fornøyd med vår tolkning av det, mest fordi det er så enkelt. Jeg opplever at vi ikke gjør så mye mer enn å vise fram diktet.

Tuva skrev melodien, mens arrangementet ble til i fellesskap med resten av bandet. Å gi rom til orda er noe både hun og Susanna er opptatt av når de skriver musikk til dikt.

– Man må ha et rom å være i, når orda klinger ut vil man være i det rommet, sier Tuva.

(Les diktet Det er ingen hverdag mer nederst i saken.)

Mellom lyd og betydning

Å lese en tekst er noe ganske annet enn å synge den.

Susanna: – Det er veldig rart at det er noe helt annet med en gang det er en melodi, noe jeg kan synge. Det er mitt språk og min måte å uttrykke meg på.

Tuva: – Ja, det er fascinerende. Med lesing eller rapping blir all svulstighet veldig klein, sånn er det ikke når jeg synger. Hovedforskjellen er at ved sang kan du med hell bruke lang tid på lite tekst. Man kan slippe unna med de utroligste ting hvis man synger det bra.

Men noe kan gå tapt når lyrikk blir musikk. Hender det at lyden av teksten blir viktigere enn betydningen?

Susanna: – Jeg er kjent med problemstillingen. Det jeg finner interessant er skjæringspunktet mellom betydningen av teksten og lyden av teksten. Jeg sang klassisk en stund, og syntes da at klangidealet kom i veien for innholdet. Jeg ble aldri komfortabel med det. Samtidig synes jeg det er veldig gøy å leke med lyden av tekst når jeg lager noe sjøl.

– Kan man tillate seg det med Gunvor Hofmo?

Susanna: – Kanskje til en viss grad. For eksempel ordet døden i Døden er ikke til!. Det strekker jeg på, men det er også et essensielt ord i teksten. Eller repetisjonen i diktet Er jeg?, som bygger på et riff som bare går og går. Diktet blir mer en følelse eller stemning, og jeg tror det er en veldig annen opplevelse å høre låta enn å høre diktet, sjøl om det er de samme orda, betydningen er den samme.

Tom Waits’ metode

Randi Tytingvåg er også opptatt av lyden av orda. Hun har ikke bare sunget tekstene til den nye plata, men også proklamert dem, for å leite seg fram til en melodisk struktur.

– Det å smake på orda er viktig. Som jazzsanger er jeg drilla i det å behandle tekst som lyd – lydforming – å ha et lydvokabular og ikke minst en lydestetikk. Læreren min i London sa: Hva er ord? Det er sammensatte lyder.

Lyden av orda kan også gi retning til det melodiske.

– Det er ikke nødvendigvis orda som treffer lytteren først. Jeg tror at lyden du skaper er det som baner vei for orda.

Randi starter ofte komposisjonsprosessen med kun stemme og tekst.

– Før satte jeg meg til pianoet med en gang, men så leste jeg et intervju med Tom Waits. Han anbefalte å bare bruke stemme av og til, ikke låse seg til akkorder og instrumenter, men la melodien få leve fritt. Da opplever jeg at jeg tenker veldig mye friere, det er teksten og melodien som er i fokus, ikke fargeleggingen, forklarer Randi.

– Jeg er superskeptisk til konseptet

Det er ingen selvfølge at det blir vellykka å sette musikk til et dikt man sjøl er glad i.

– Kan musikk ødelegge et dikt?

Susanna: – Definitivt!

Tuva: – Ja, ja, ja! Jeg har ødelagt opptil flere dikt.

Susanna: – Jeg er superskeptisk til konseptet, og har egentlig tenkt at det skal jeg iallfall aldri gjøre.

Latter.

Susanna: – Det er noen som har laga noe som står veldig sterkt på egen hånd, og som ikke trenger at jeg lefler med det. Så det er med en veldig respekt man går inn i materien. Men man må også bryte litt med det hvis man skal tørre å ta i det og lage noe nytt.

Tuva: – Vi i Valkyrien har maltraktert noen Hauge-dikt opp igjennom, som jeg nå tenker at «fy faen, hvorfor gjorde vi det?»

– At det ikke var vellykka?

Tuva: – Ja. Nå dreier det seg om dikt som er ekstremt mye brukt. Å ja, vi skal lage enda en dårlig versjon. Grattulerer med det!

Susanna: – Det kan være fristende å gjøre noe med dikt som er kjente og kjære og som betyr noe for andre. Å lage noe som matcher kvaliteten i det som allerede eksisterer er veldig vanskelig. Men det er ikke dermed sagt at man ikke skal prøve.

En annens tekst tvinger fram noe annet

Susanna har ikke bare prøvd. Hun har gjennomført. På plata Jeg vil hjem til menneskene har hun satt musikk til 13 Hofmo-dikt. Ingen av dem roper nødvendigvis etter å bli en sang. Noen er heller vanskelige å se for seg i musikalske tapninger. Døden er ikke til! for eksempel (les diktet nederst i saken). Uten rim, uten vers, ingen regelmessig form, ingen åpenbar musikalsk tolkning. Av og til er det nettopp disse tekstene Susanna tiltales av.

– Hva er formen på en sang? Det er spørsmål jeg har jobba med, også i mitt eget materiale. Hva er vers og hva er refreng, hva kommer først og etter? Kanskje man skal bryte det opp litt. Jeg synes det har vært gøy å jobbe på den måten, å lage en sanglignende struktur av noe som ikke virker som er en sang, sier hun.

Tuva: – Det er veldig sant, og det kan også være noe av motivasjonen for å jobbe med andres, at du faktisk må frigjøre deg fra de strukturene som fins i musikken. Du må utfordre formatet. Av og til kan du nærme deg kjente strukturer, mens andre ganger må du slippe det helt. Det er diktet som ender opp med å bestemme.

Begge synes det er frigjørende å jobbe med tekster som allerede finnes. Både Susanna og Tuva bruker improvisasjon, det å spille og synge som metode for å komponere. Musikken og teksten blir vanligvis til parallelt. Når teksten allerede ligger fast, får det andre musikalske konsekvenser enn om alt blir til samtidig. Dessuten gir andres ord en annen frihet i formidlingen:

Tuva: – Man er veldig fri. Man kan legge sine egne følelser i det uten å føle seg så sinnssykt naken, for det er ikke dine ord. Det liker jeg veldig godt.

– Utfordrende og givende med en annen innfallsvinkel

For Randi har samarbeidet med en levende lyriker også bydd på nye innfallsvinkler til hennes eget. Den første teksten ble til gjennom poesipasninger – en strofe fra Helge utløste en ny strofe fra Randi. Arbeidet har vært forankra i et felles ønske om at det skal være et snev av håp i sangene, at lyset skal skinne igjennom. Men utover denne grunnmuren, har tekstene ofte tatt uventede vendinger når Randi har sendt dem fra seg.

– Det har vært spennende å hele tida sparre med noen. Noen ganger når jeg har sendt noe fra meg, har det kommet en helt annen vending tilbake enn jeg hadde sett for meg. Og det tror jeg også Helge har opplevd når han har fått tekster tilbake fra meg. Det er dette som har gjort det så givende, sier Randi, og avslører at hun som en direkte følge av samarbeidet med Helge er i gang med å skrive sine første sanger på norsk.

– Kan ta vekk noe, i stedet for at det vokser

Når Tuva og Susanna dykker ned i Gunvor Hofmos diktning kommer de ikke til overflaten med klare tolkninger som gir føringer for musikken.

Susanna: – Jeg setter meg ikke ned og gjør en full diktanalyse, nei. Jeg finner noe jeg har en forbindelse med – et sted der noe kan oppstå. Det er veldig abstrakt, sjøl om det blir til noe veldig konkret.

At forbindelsen er der er riktignok ingen garanti for at det blir til noe.

Tuva: – Jeg har prøvd å tonesette flere Hofmo-dikt uten å få det til. Av og til ender det opp med at det tar vekk noe, i stedet for at det vokser.

– Hva er det som utløser en trang til å skrive musikk til et dikt som allerede eksisterer?

Stillhet.

Tuva: – Det kan være forskjellige ting, noe besnærende fonetisk eller rytmisk, men som regel er det mer egoistisk; at man vil være med.

Susanna: – Ja, at man vil være en del av det. Å jobbe med det musikalsk er en annen måte å komme inn i det på, enn bare å lese diktet.

Tuva: – En naturlig forlengelse av at et dikt resonnerer i deg er å synge det.