Er musikk et universelt språk? Ja, mener forskere
Det kan framstå som en pompøs klisjé, men er like fullt sant: Musikk er et universelt språk.
Musikk fra alle deler av verden har mange fellestrekk, konkluderer forskere fra Harvard University og Universitetet i Wien.
Flere universelle aspekter
Ulike musikkstiler fra ulike deler av verden er så forskjellige, iallfall på overflaten, at musikkforskere ofte er skeptiske til å konkludere med at de har viktige fellestrekk. For mange har frasen «musikken er universell» en litt klisjéfylt klang. Men ny forskning, presentert i tidsskriftet Science, peker på flere universelle aspekter ved menneskelig musikalitet. Artiklene er også omtalt i sciencedaily.com.
• Les også: Smarte folk lærer musikk fortere
En fundamental menneskelig musikalitet
En forskergruppe, ledet av Samuel Mehr fra Harvard University i USA, har analysert et omfattende utvalg musikk fra kulturer over hele verden. Alle kulturene forskerne har studert lager musikk, og de bruker lik type musikk i like kontekster. Dansemusikk er for eksempel rask og rytmisk, mens vuggesanger er myke og langsomme – over hele verden. Videre har musikken i alle kulturer en tonalitet, et system av noter som tar utgangspunkt i en form for grunntone, akkurat som i den vestlige diatoniske skalaen.
Andre generelle trekk ved verdens musikk er at helbredende sanger tenderer mot å bruke færre toner som ligger tett, enn det som er vanlig i kjærlighetssanger. Dette, sammen med andre funn, indikerer at det finnes universelle egenskaper ved musikk som reflekterer dypere fellestrekk ved den menneskelige erkjennelse – en fundamental menneskelig musikalitet.
• Les også: WHO-rapport slår fast: Kunst spiller en betydelig rolle for fysisk og psykisk helse
– Stammer fra eldgamle fysiologiske infrastrukturer
Forskerne Tecumseh Fitch og Tudor Popescu ved Universitetet i Wien skriver i en meningsartikkel i samme utgave av Science at «Den menneskelige musikalitet hviler på noen få faste søyler av hardkodete predisposisjoner, som stammer fra eldgamle fysiologiske infrastrukturer i vår felles biologi. Disse ‘musikalske søylene’ blir så ‘krydret’ med særegenhetene til hver enkelt kultur, og gir liv til det vakre, kaleidoskopiske assortimentet vi finner i verdensmusikken.»
I samme artikkel skriver Tecumseh Fitch at den nye forskningen gjenoppliver et fascinerende forskningsfelt, der Carl Stumpf i Berlin var en pioner i starten av det 20. århundre. «Arbeidet hans ble tragisk nok destruert av nazistene på 30-tallet,» skriver Fitch.