Det blir tidlig tydelig at det ikke er journalisten som kommer til å ha styringa på dette intervjuet. Venja Ruud Nilsen og Bente Mari Mortensen snakker engasjert i munnen på hverandre:

– Isolasjon, sier Bente Mari.

– Det skal vi skrive om i neste bok, fastslår Venja.

– Vi ser tydelig skadevirkningene av isolasjon – tiltaksløshet, mangel på ord, vanskeligheter med konsentrasjonen, fortsetter Bente Mari.

De to musikkterapeutene og -pedagogene har nettopp gitt ut bok, men gjør ikke det minste forsøk på å promotere den overfor journalisten, som strengt tatt er her av den grunn. I stedet gyver de løs på norsk justispolitikk, på nedskjæringene i norske fengsler, på dreiningen mot å legge vekt på straff framfor innhold i soninga. Det årelange arbeidet innafor murene, blant annet her vi sitter nå, på Bredtveit fengsel og forvaringsanstalt, handler om noe langt større enn det lille møtet mellom musikkterapeut og innsatt.

– For oss har det vært et feministisk prosjekt hele tida. Da #metoo kom, fikk iallfall jeg mer vann på mølla, forteller Bente Mari om noe av bakgrunnen for å gi ut boka Toner fra en celle.

Det handler om å gi stemme til damene ingen vil se eller høre.

– Det blir flere og flere psykisk syke

I Toner fra en celle dokumenterer og oppsummerer Venja og Bente Mari nærmere 30 års musikkterapeutisk arbeid i kvinnefengselet Bredtveit, gjennom noter og lydspor til ti av låtene de innsatte har komponert. Låtene ledsages av historier om hvordan musikken og tekstene er blitt til. Boka gir også et innblikk i hvilke utfordringer som møter en musikkterapeut i et fengsel, og hvilke utfordringer de innsatte sliter med.

– Kvinnelige innsatte er mer rusbelasta enn menn, forteller Bente Mari.

– Kanskje har også kvinnene mer ansvar for barn. Det kan være vanskeligere å være kvinnelig innsatt på grunn av stigmatiseringen fra samfunn og familie, forklarer Venja.

– Det blir flere og flere psykisk syke på Bredtveit, forteller hun videre.

– Vi ser på det musikkterapeutiske arbeidet som veldig viktig i denne sammenhengen. Når vi intervjuer de innsatte, sier også mange av dem at musikken er en inngang til andre fag, til å starte et utdanningsløp, forteller Bente Mari.

Det handler om å bygge selvtillit og selvfølelse, om å ta tak i det den enkelte kan og er i stand til.

– Vi tenker langsiktig. Vi vil forandre mennesker, sier Venja.

• Les også: Bastøyblues

Småirriterte senoritas og thank you for the music

De to låser seg ut av det lille bygget som huser skoleavdelinga, inn og ut av en port og flere dører før vi befinner oss i et kombinert trenings- og musikkrom i en kjeller. Her skal det rigges til korøvelse, åpen for alle som vil synge. Bente Mari og Venja veit aldri hvor mange som dukker opp.

– Jeg pleier å gå rundt en time før øvelsen for å hisse opp, sier Venja, og irettesetter seg sjøl:

– Nei, hisse opp var kanskje ikke rett ord. Motivere. Motivere dem til å komme.

Bente Mari og Venja fisker en bunke noter, noen CD-er og litt småperk ut av en pose. Kjellerrommet forvandles brått til en sydlandsk bar når Shawn Mendes’ og Camila Cabellos Senorita blir satt på den lille CD-spilleren. Bente Mari gliser, synger og beveger hoftene mykt mens hun legger noen kastanjetter på gulvet, som ingen kommer til å spille på. «But every touch is ooh la la la…,» synger Camila Cabello forførerisk mens de innsatte setter seg på stolene som står i en halvsirkel foran spilleren. Også nå er regien tatt før pennen treffer blokka, og journalisten blir plassert på en stol mellom korsangerne med et ark i hånda. Senorita. Et og annet smil. Alle kjenner låta. Perk og trommer deles ut til dem som vil ha, og så er det bare å kaste seg inn i allsangen. «Ooh la la la.» Den er søren ikke lett. Det hele høres noe tilfeldig og nølende ut, og snart blir det veldig tydelig at vi er så langt unna den sløye, kule Cabello som vi kan komme, både geografisk og mentalt. Dårlig låtvalg, konkluderes det fra et hjørne. Snart veltes en kaffekopp og utløser irritasjon og utestemme. «Nå går vi ut og tar en prat,» sier en betjent. Et av kormedlemmene forsvinner. Senorita legges nederst i bunken og vi blar oss gjennom et sanghefte mange har bladd i før oss. Den ene klassikeren avløser den andre, Bente Mari tar fram saksofonen, Venja setter seg ved det elektriske pianoet, lydnivået øker i takt med selvtilliten. Eric Claptons Tears in heaven får et nytt innhold, en lengsel ut, vekk. Hadde jeg hørt den sånn, akkurat sånn, på konsert, hadde jeg begynt å grine. Men nå får man ta seg i det. Og så synger vi av full hals, litt på tull, mest på alvor, til Abbas Thank you for the music.

– Ja, thank you for the music, sier Venja og setter et passende punktum for det vi nettopp har vært gjennom.

• Les også: Musikk i fengsel og på asyl

Verdien av å undervise i tosomhet

Kortimene på Bredtveit foregår uten terping, flyter uten pedagogisk inngripen. Hvorfor?

– De innsatte blir fort utålmodige, forklarer Venja.

– Vi har prøvd å synge tostemt for eksempel, men det er ikke noen interesse for det, utdyper hun.

Målet er at de som kommer skal ha det gøy.

– Det viktigste er at de har lyst til å komme tilbake neste gang, sier Venja.

– Det å synge handler i seg sjøl om grunnleggende kommunikasjon, minner Bente Mari om.

Tidligere var Venja og Bente Mari alltid på korøvelsene sammen, men på grunn av nedskjæringer, er Bente Mari nå kun til stede annenhver fredag.

– Det er et hav av forskjell på å være én og å være to, sier Venja, som synes det er krevende å lede timene aleine, følge med på alle sangerne, samtidig som hun skal kompe dem på piano eller gitar.

Verdien av å undervise sammen skriver de også om i boka Toner fra en celle: «Vi tror dette har gjort oss bedre, og bedre i stand til å møte elevens behov og ønsker.» Å være to kan dessuten gjøre det enklere å håndtere vanskelige opplevelser og utfordrende situasjoner. På Bredtveit sitter kvinnene med de mest alvorlige dommene i Norge. Både Venja og Bente Mari har opplevd ubehagelige situasjoner. Nå diskuterer de den lille hendelsen med kaffekoppen under dagens korøvelse. Den var verken ubehagelig eller uvanlig, men i stedet for sinne og aggresjon, ser musikkterapeutene potensial.

– Denne typen atferd er kanskje det vi er mest drevne på, forklarer Venja, og sikter til innsatte som har en rushistorie kombinert med psykiatri.

Løsningen blir å tilby enkeltundervisning på et instrument til den innsatte som ble tatt ut av koret.

– Det er fint å ikke vite hva de har gjort

Når man kommer inn i et fengsel, er det ett spørsmål som aldri slutter å dunke mot innsiden av hodet: Hva har du gjort? Det spørsmålet stiller aldri Bente Mari og Venja til sine elever.

– Men blir dere ikke nysgjerrige?

Man blir vant til det, forklarer de.

– Det er nesten fint å ikke vite. Da gir man folk blanke ark, sier Venja, og legger til:

– Men det er klart at noen ganger får man vite ved at man blir fortalt. Jeg husker blant annet da jeg fikk beskjed av fengselet om at jeg ikke måtte snu ryggen til en av elevene mine. Da skjønner man at hun har gjort noe alvorlig, sier Venja.

Noen ganger har de innsatte sjøl et behov for å fortelle. Å være musikkterapeut handler også om å kunne samtale. Både Venja og Bente Mari har veilederutdanning, men å kun bruke språket i møte med pasient eller elev er ikke nødvendigvis et gode – musikken er en verdifull ventil som gir rom for å gå inn og ut av samtalen.

– Du kan fort snakke deg inn i noe som er veldig vanskelig, kommenterer Venja.

Et åpent spørsmål til en som sitter i fengsel kan bokstavelig talt ende på dypt vann.

– Man får erfaring med åra. I starten hadde jeg ikke lange samtaler. Det er viktig at man er sensitiv nok, påpeker Bente Mari.

(Teksten fortsetter under faktaboksen.)

Å bli fysisk dårlig av en låt

Å jobbe fram låter handler både om musikk og samtale, det kan være en krevende prosess både for innsatt og ansatt. Bente Mari husker særlig godt arbeidet med sangen Sommerfuglsvevet, som er gjengitt både på lyd og noter i Toner fra en celle. Musikkterapeuten ble fysisk dårlig av arbeidet med låta.

– Sommerfuglsvevet var en veldig vanskelig tekst å skrive. Hun skriver om et svært tøft, skjebnesvangert traume som hun har påført et annet menneske, forklarer Venja.

Låtene som er gjengitt i boka er blitt til på ulike måter. Med Sommerfuglsvevet kom låtskriveren med en tekst det var vanskelig å lage en streit vers-refreng-form på.

– Og jeg skjønte at jeg ikke kunne være røff med den teksten. Den måtte være sånn. Det var den eneste sangen hun hadde lagd, og den eneste sangen hun noen gang kom til å lage, forteller Bente Mari.

«God dag, æ heter Vanja»

Musikkterapeutene er opptatt av å bygge relasjoner til de innsatte over tid. Venja framholder viktigheten av å ha fast og fullt ansatte musikkterapeuter ved soningsstedene. Trenden går mot flere musikalske enkeltbesøk og kortere prosjekter. Vi trenger begge deler, mener hun.

Det var Venja som så tidlig som i 1991 starta musikktilbudet på Bredtveit. Tilbudet fikk navnet Musikk i fengsel og frihet (MIFF), og ble seinere eksportert til mange soningssteder. Én av låtene i boka trekker en linje tilbake til starten: Vanjas sang.

– Den er kanskje den viktigste av låtene for meg. Det var Vanja som gjorde at jeg starta dette tilbudet. Hun er nå død, og så kom det en annen dame som savna henne og vi skrev denne låta sammen, forteller Venja, som møtte Vanja på Bredtveit etter en spillejobb med bandet Gaya i 1991.

Den første musikktimen i fengselet starta slik: «God dag, æ heter Vanja, og æ sitter for drap!», «God dag, jeg heter Venja, og jeg skal lære deg å spille gitar!»

– Vanja følte at det var jeg og henne som starta dette prosjektet, og det var det vel egentlig også, sier Venja.