De står på en tribune i England – eller kanskje Frankrike. Det er 21 år gamle Grete Pedersen og Per Pettersen, som er damenes landslagstrener i fotball. Grete har nettopp spilt sin niende landskamp, hun har begynt på musikkstudiene, og er i tvil om hva hun skal velge å gå videre med. Pettersen sier de ordene som endrer livet hennes for alltid: Du er god nok til å satse på idrett, men jeg støtter deg hvis du velger musikken.

– At han ga den aksepten har betydd så utrolig mye for meg. Den praten står for meg som et forbilde for hvordan en trener, dirigent, en leder snakker med sine medarbeidere, sier Grete.

Forsto at jeg er en del av norsk musikkliv

Hun valgte musikken. I over 40 år har hun vært en del av norsk musikkliv, som kirkemusiker, dirigent og professor i direksjon på Norges musikkhøgskole (NMH). Hun ble et navn å regne med først da hun startet Oslo Kammerkor på 80-tallet, og særlig da hun i 1990 tok over som dirigent for Det Norske Solistkor. Under hennes ledelse har koret blitt et av verdens beste, og har fått en rekke priser for innspillingene sine. Grete er blitt kjent som en utforskende dirigent, med stor bredde i repertoar og ekstra begeistring for alt som smaker av samarbeid og sjangerfrihet. 2019 ble et veldig prisbelønt år, da hun ble nominert til Nordisk råds musikkpris, fikk Lindeman-prisen, og ble utnevnt til Ridder av St. Olavs Orden.

Prisene hun fikk – og ble nominert til – var brede priser, som dekket hele virket. I begrunnelsen for Lindeman-prisen nevnes både arbeidet med Solistkoret spesifikt, at hun har styrket korsangens posisjon, og at hun har inspirert komponister ved å bestille mange nye verk. Dessuten at hun har bidratt til å heve nivået på norske dirigenter gjennom jobben som pedagog på NMH.

– Dette fikk meg til å forstå at jeg er en del av norsk musikkliv. Jeg har absolutt ikke styrt etter å få priser, men når det skjer, er det så veldig hyggelig! Det fineste er at mange sier så gode ord – det er en gave å få det mens man lever, sier Grete og snakker om takknemlighet overfor dem som har nominert.

Hun går over i et lengre resonnement om alle som jobber frivillig for musikk- og kulturlivet, og ender med spørsmålet: Har kulturlivet noe som ligner på idrettens ildsjelpris?

– Spellemannprisen burde ha noe sånt!

2020 er et jubileumsår

Flere fine ord skal det bli. I 2020 skal det jubileres: Grete har dirigert Solistkoret i 30 år, og koret fyller 70 år. Dessuten fyller Grete selv 60 i oktober.

For en som aldri har feiret runde bursdager, er dette mye på én gang.

– Vil dette si at du skal dirigere på 60-årsdagen?

– Tja… det ser sånn ut. Sannsynligvis skal vi ha konsert i Tyskland dagen etter, så det er nok riktig, sier hun – og synes helt åpenbart ikke det er viktig å snakke om.

Hun snakker mye heller om platene som skal komme i år (tre stykker), om jubileumsmåneden oktober, og om at de også skal feire 40-årsdagen til korets daglige leder Ingvild Skaatan. Og om den splitter nye ungdomssatsinga de jobber for å få i gang – Solistkoret UNG.

– Ungdomssatsinga blir en veldig viktig del av jubileumsåret. Vi skal gi de mest lovende unge sangerne vi finner mulighet til å synge i ensemble. Vi er i kontakt med og lærer av mange som har ungdomssatsinger, og dette skal vi få til!

Unnskyld, hjelp og takk

Å gå sammen med Grete gjennom gangene på NMH er en sosial begivenhet. Hun går ikke ti sammenhengende meter uten at noen tar tak i henne, vil spørre eller hilse eller bekjenne at de ikke har fulgt opp en e-post. Det er studenter og kolleger og samarbeidspartnere. Og alle får kjappe svar, tilgivende svar, morsomme, oppmuntrende eller hyggelige svar.

Les også: Håkon Daniel Nystedt – en musikkens tjener

Inne på kontoret er veggene – det vil si bokhyllene – tapetsert med ark med repertoarforslag etter et programmøte. På notestativet ligger et eple og en banan. Foran notestativet står et flygel («men jeg liker bedre det jeg har hjemme»). Nå er det ingen studenter her, men i morgen kommer gruppa av masterstudenter, som dette semesteret består av to personer. Grete snakker på utpust og innpust om gleden ved å undervise, og gleden ved å følge de samme menneskene gjennom et toårig studieløp, og hvordan det gir mulighet til å behandle alle studentene likt ved å behandle dem forskjellig.

– Jeg synes det er viktig at alle blir behandlet individuelt. Det er noen faglige ting de skal gjennom, men det er ikke sikkert alle skal gjøre det samme i samme uka.

– Hva er det viktigste du lærer studentene dine?

– Faglig grundighet, bevissthet og mot til å uttrykke seg. Nysgjerrigheten på å lære videre. Det helt grunnleggende viktige for oss som dirigenter: at vi har respekt for musikken og de menneskene vi jobber med, og søker etter hvordan vi gir musikerne mulighet til å yte sitt beste. Og så synes jeg det er viktig at vi skaper musikken sammen, i et samspill, sier Grete, og legger til tre viktige ord:

– Pedagog Jorunn Sørbakken lærte meg at tre av de viktigste ordene i kommunikasjonen vår, både med andre og oss selv, er unnskyld, hjelp og takk. Sagt sant, og på riktig tidspunkt, bærer de gjennom mye.

– Jeg likte ikke den jeg ble

Den eneste planen for livet Grete har hatt er at hun ville jobbe med musikk – med bra folk og bra musikk. Og at hun ville ha det bra underveis. Det var aldri en drøm å dirigere. Men noen måtte gjøre det også.

– Det var ikke det som var viktig.

– Hva var det som var viktig?

Og der kommer det varmeste smilet fram:

– Beethoven.

Det var også med Beethoven hun tidlig innså at konkurranseinstinktet hennes hadde en grense. Hun drev med flere typer idrett og konkurrerte i alt. Hun ble meldt på Ungdommens pianomesterskap, og øvde til konkurransen, men så:

– Jeg ville ikke være med. Det var interessant – jeg var 11–12 år, og forsto at jeg kunne ikke bruke Beethoven til å konkurrere med. Musikk betydde noe helt annet for meg. Musikken var… jeg vet ikke om jeg skal kalle det ånd eller noe… jeg kunne ikke bruke den til konkurranse. Og jeg synes det samme nå.

Les også: Dirigerer til det siste

Grete Pedersen deltar altså ikke i musikkonkurranser. Hun lot seg likevel overtale til å sende inn et allerede innspilt bidrag til Silver Rose Bowl, i regi av de europeiske kringkastingene. Det førte til at hun måtte ta med seg Solistkoret til finalen.

– Jeg likte ikke den jeg ble i den situasjonen. Når vi først var der, ville jeg jo vinne, og jeg ble veldig beregnende i forhold til å musisere. «Dette kommer dommerne til å like, vi gjør det sånn». Vi vant og alle ble glade, men jeg likte ikke meg sjøl. For andre kan konkurranser være bra og inspirerende og motiverende og alt, og jeg tenker at sånn er det for dem. Så får jeg gjøre som det passer meg.

Nesten slåsskamp på øvelse

I dag deler Grete jobben sin i tre: Hun er professor i direksjon på NMH, hun dirigerer Solistkoret og hun gjestedirigerer kor og orkester over hele Europa. Det er et liv med lite kjedsomhet. Og det er bra for en utålmodig sjel som har lett for å kjede seg. Når vi avtaler dette intervjuet, er hun i Paris, der både musikere og kollektivtrafikk streiker til ulike tider og etter et uforståelig system. Det høres ganske kaotisk ut. Grete synes først og fremst det er synd for musikerne – og for framtida til koret og orkesteret. Og at det var dumt at kollektivstreiken gjorde at hun ikke fikk tatt helgeturen til San Sebastian for å se Martin Ødegaards fotballag spille mot Barcelona. Hun er god til å hvile i kaos og ikke bli stressa. Det kan komme godt med, for dirigentyrket handler alltid om å forholde seg til folk. Og folk gjør mye ulikt.

– For noen år siden opplevde jeg at to personer nesten begynte å slåss på øvelsen. De kjefta så fælt på hverandre – på et språk jeg ikke forsto.

– Hva gjorde du da?

– Jeg fulgte med på hvordan alle andre reagerte. Jeg observerte en stund, for å finne ut om situasjonen kom til å eskalere eller brenne ut. Da det brant ut, tok vi pause. Jeg snakka med de to i pausen, og forklarte premissene for at de kunne være med videre i øvelsen. Da vi starta igjen, hadde den ene forlatt rommet.

Det tempererte tyranniet

Grete begynte som pianist, gikk videre med orgel, og så til kor. Det er enkle og vanskelige forskjeller på tangentinstrumentene og kor.

– Hovedforskjellen er at det er en tekst der. Både rent fonetisk, men også å formidle et meningsinnhold. Det er spesielt, og beveger seg jo mot skuespilleri. Av og til blir jeg helt sliten av tekst. Hvor mange ganger kan vi synge «Kyrie eleison» uten at det mister sin kraft? Men når tekst og musikk klaffer, er det helt fantastisk!

Hun sier at med et kor og i et orkester kan man skape dynamikk på en helt annen måte enn med et piano.

– Og kanskje det aller viktigste: Du kan stemme det underveis. Du slipper det tempererte tyranniet. Det gir en enorm rikhet i uttrykket!

Samtidig er det også det farlige med kor: Du risikerer at det synker. For komponister kan det være skrekkbetont å skrive for kor, fordi du helt faktisk kan risikere at alt raser sammen.

Og for en dirigent med absolutt gehør kan det være veldig vanskelig.

– Tidligere ble jeg helt satt ut når det ikke var riktig – og det var verst hvis det skjedde under en konsert. Å måtte transponere i hodet mens jeg dirigerte…

Hun river seg i håret ved tanken, og sier at hun lever mye bedre med det nå.

– Jeg har funnet en slags toleranse. Jeg har lært mye om en friere tonalitet av folkemusikerne. Og av jobbing med Oslo Kammerkor.

Jeg vil jo bare vite hva som skjer!

Som kvinnelig dirigent på profesjonelt nivå er hun en relativt sjelden blomst. Iblant når hun står på podiet er det åpenbart at hun er første kvinne som har dirigert akkurat der.

– Men det er i endring. Og det må vi ta vare på, sånn at det ikke går tilbake igjen! Det er ingen grunn til at en dirigent må være et bestemt kjønn. Det handler om lederskap.

Hennes eget lederskap handler om å være nysgjerrig, og alltid klar til å prøve noe nytt. Omså rett før konsert.

– Det er en klar drivkraft å lære noe nytt, sier hun.

Det grunnleggende spørsmålet er «hva skjer hvis». Hva skjer hvis man oversetter Haydn til nynorsk? Hva skjer hvis den sangeren står ved siden av den i stedet?

– Nye sangere i Solistkoret kan bli urolige når jeg flytter rundt på dem for å høre om lyden endrer seg når jeg setter to andre personer ved siden av hverandre. De lurer på om de har gjort noe som ikke er helt bra. Men jeg vil jo helt genuint bare høre hva som skjer!

Hvorfor i all verden setter man koret bak?

Spørsmålet om hvordan sangere og musikere, kor og orkester er plassert, får fram gnisten i øynene hennes.

– Det er så interessant! Jeg har en bok her som er helt… Hun går til en bokhylle på kontor-bibliotek-øvingsrommet sitt, kommer tilbake med Orchestral Performance Practices in the Nineteenth Century, og blar tilfeldig opp på en side.

– Se hvordan de sitter her! Her sitter blåserne bak, strykerne på siden der, sopranene og tenorene midt foran, bassene der på siden. Helt annerledes enn det vanligvis blir gjort i dag.

Poenget hennes er – som alltid – at det må da gå an å gjøre dette med plassering på konsert smartere, annerledes, bedre for musikken.

– Hvorfor i all verden setter man koret bak? Og så pauker og blåsere foran – som kan lage veldig mye mer lyd og som opererer i samme frekvensområde som sangerne – og så skal sangerne liksom bryte gjennom den veggen av lyd? Jeg fatter det ikke.

Samspillet mellom stemmer og instrumenter får fram et spesielt engasjement. Akkurat her trives hun aller best.

– Der er det mye uoppdaga! Det som ofte skjer når man skal framføre verk for kor og orkester, er at man har dårlig tid sammen. I et kor er det tid til å jobbe med finesser og detaljer. Det samme i et orkester. Så skal de settes sammen, og da er det dårlig tid og viktig å være effektiv og fokusere på de store blokkene av musikken som skal på plass – og så blir det bare snakk om balanse. Men balanse er jo bare én del av musikken! I dette landskapet har jeg lyst til å jobbe mye framover – der er det mye å lete etter!

– Dette høres ut som et kommende forskningsprosjekt?

– Njaaa… det er mulig det blir det.

Sangerne er verd sin lønn

I 30 år har hun altså dirigert Solistkoret, som ble det første frie koret i Norge med profesjonelle sangere. I Solistkoret er stillingene lønnet, og det har vært en hjertesak fra første dag.

– Sangerne er verd sin lønn. De er profesjonelle og lever av dette, slår hun fast.

I mange år har diskusjonene gått om det trengs et fullt profesjonelt heltidskor i Norge. Grete er skeptisk:

– For sangere har jeg mye mer tro på 40-50-prosentstillinger enn fulle stillinger.

Grete vil heller at sangerne skal ha mulighet til å ha en solistkarriere og synge med andre ensembler eller i andre forestillinger.

– Jeg har vært i de aller fleste radiokorene i Europa, og erfaringen er at folk i 100 prosent stilling slokner litt musikalsk. I kor der sangerne jobber 50 prosent er det mer levende. Alle er ute og gjør andre ting, og så kommer de tilbake og har et hjem og en havn i koret. Det er den modellen vi har i Solistkoret, og den tror jeg på.