Kjære leser!

Etter nesten åtte år slutter jeg som redaktør i Musikkultur. Det har vært år med både gleder og sorger, som seg hør og bør. Gledene har vært absolutt flest, og jeg er stolt av jobben vi gjør og har gjort, og av hvor mye vi får til i Musikkultur med relativt små midler.

Musikkulturs redaksjon er liten, men har ekstremt kompetente og engasjerte medarbeidere.

Prisveggen vår – med seks hederlige omtaler og én hovedpris fra Fagpresseprisene – tyder på at vi gjør jobben vår veldig godt. De hedersmerkene henger høyt, og vi har blitt hedret for alt fra innovasjon og markedsarbeid til journalistikk og design.

Idet jeg fratrer som redaktør er Creo inne i et arbeid med å utforme en ny kommunikasjonsstrategi for organisasjonen. En del av dette arbeidet dreier seg om Musikkulturs framtid.

Det er på høy tid. Måten vi kommuniserer med hverandre på har endret seg voldsomt de siste åra. Å sette en fot i bakken nå, se hvor vi står og hvor veien bør gå videre, er lurt. Det er vi alle enige om.

Prosessen er ikke ferdig, og den nye informasjonsstrategien er ikke avklart på en god stund. I skrivende stund er likevel én avgjørelse tatt: Når jeg nå slutter, blir ikke årsverket mitt erstattet. Det vil i praksis si at staben i Musikkultur er nedbemannet med nesten 30 prosent fra 1. mai. Det er mye, og må få konsekvenser for hva de gjenværende kan levere.

Musikkultur er eid av Creo. Bladet, og nettsiden, er en arena der Creo kan nå medlemmene sine, og der medlemmene kan kommunisere med hverandre, med Creo-ledelsen og med verden for øvrig. Vi er en selvstendig redaksjon, og det betyr at vi jobber på uavhengig grunnlag. Vi og Creo jobber ikke på samme måte, vi er ikke alltid på de samme ballene samtidig, men ingen er i tvil om at vi har samme formål: Vi jobber for musikernes og kulturarbeidernes ve og vel.

Det krever sjøltillit og raushet av en organisasjon å gi medlemmene sine en uavhengig publikasjon. Creo fortjener mye kred for å være så opptatt av medlemmenes og kulturlivets ve og vel at man gjennom hele forbundets historie har prioritert en publikasjon som Musikkultur. Når redaksjonen nå blir redusert, er det lett å bli bekymret for at uavhengigheten kan svekkes.

Det jeg vet, er at når jeg om noen timer legger fra meg nøkkelkortet og takker for meg, kommer jeg til å tenke tilbake på årene i Musikkultur med glede.

Det som først og fremst har skapt glede, er de menneskene som er, og de som har vært, ansatt og tilknytta Musikkultur. Vi har vært en sjukt bra gjeng!

Jeg har fått jobbe med de beste tenkelige folka for en veldig viktig og mangfoldig yrkesgruppe, som jeg er stolt av – og glad for – å ha jobba for.

Heldigvis skal resten av gjengen fortsette å gjøre den viktige jobben som Musikkultur er. Sett pris på dem, folkens, for det fortjener de!

Takk for meg!

Mona Askerød