Sortland passer navnet sitt dårlig denne novembermorgenen. Himmelen er blåhvit, skyfri, solen orker så vidt å snirkle seg opp over ett av de mange hvite fjellene som omkranser byen.

Med bare drøye ti tusen innbyggere, har den blå byen fostret et imponerende antall profesjonelle musikere. De spiller i KORK, Operaorkesteret og Trondheim Symfoniorkester.

Den årlige jazzfestivalen har holdt koken i 30 år, korpset nesten hundre år lengre. Sju kor lever godt side om side, det finnes kammermusikkserie, strykeorkester og et konstant livlig kulturhus. Bandmiljø og rockeklubb er også på plass. Hva er det de har i drikkevannet, egentlig?

– Avhengige av alle

– Vi har en ja-kultur, sier Veronica Vangen Evensen, rektor ved Sortland kulturskole.

Vi sitter på et møterom i byens kulturhus: den relativt ferske Kulturfabrikken. Også den er blå, så klart.

– Sortland er så lite at man rett og slett er avhengig av å samarbeide for at ting skal skje på kulturfronten. Vi er avhengige av alle: unge som gamle er like viktige brikker i helheten. Det finnes så mange ressurspersoner her. Så tror jeg vi er gode på å ta imot nye innbyggere som vil være med. Vi spør: «hva kan du bidra med?»

Sterkt samarbeid

Helene Gihle Hilde, på andre siden av bordet, ser på kollegaen og nikker enig. Hun er avdelingsleder på musikk, dans og drama ved Sortland videregående skole, og samarbeider tett med Veronica. Musikklinjen og kulturskolen gjennomfører felles storprosjekter, har felles pedagoger og er hele tiden i dialog.

– Kan det noen gang bli for tett?

Svaret kommer i kor.

– Nei.

– Vi kunne godt vært enda tettere, ler Veronica.

De to avviser at det klassiske musikkmiljøet står sterkere enn andre sjangere på stedet. Også bandmiljøet lever godt, ifølge Veronica. Det finnes egne «rockebrakker» – utstyrte øvingslokaler – og hver sommer arrangerer Sortland Rockeklubb Blabla-festivalen.

Viktig med tidlig ansvar

Helenes egen familie er godt synlig i norsk orkesterliv. Både sønnen Hugo og datteren Oda er andrefiolinister og gruppeledere: han i KORK, hun i Operaorkesteret.

Selv er hun soleklar på at samspillstreningen, solistoppgavene og ansvaret Sortlands musikkliv har gitt dem, har hatt stor betydning for at de har nådd disse posisjonene.

– Det hadde de ikke fått i samme grad i Oslo, for der er det så mange, sier Helene.

– Distriktsmusikerne bygger bro

Musikklivet i Sortland har ikke oppstått i et vakuum – Helene og Veronica trekker fram det regionale samarbeidet. Gjennom MUSAM, Kulturskolesamarbeidet i Vesterålen, møtes alle regionens kulturskoler for å utvikle ideer og erfaringer. I tillegg har de, sammen med musikklinjen, et musikalsk fordypningstilbud for spesielt ivrige 12-16-åringer. Å plante inspirasjonsfrø er alfa og omega, forteller Helene og Veronica. For å gi de unge lyst til å gå videre med musikken. Å se at det går an.

– LVO (Lofoten og Vesterålen orkesterforening, journ.anm.), hadde Alexander Rybak som solist en gang. Etter det ville alle spille fiolin, ler Veronica.

En annen suksessnøkkel er utvilsomt distriktsmusikerne, mener de to. Det er klavertrioen Ensemble Blå som fyller rollen, og Veronica kaller dem «en motor for lokalsamfunnet». Hun ramser opp:

– De er involvert i orkesteret, strykeorkesteret, LVO, kor, kammermusikkserien som lærere, musikere, og produsenter av egne konserter. Jeg tror de er med på å bygge bro mellom profesjonell- og amatørkultur. Det er ikke så vanlig i andre land i Europa, sier Helene, og utdyper:

– Det er utrolig viktig å kunne tilby profesjonelle musikere interessante jobber som utøvere og pedagoger – kombinert med samfunnsoppdraget med å styrke musikk- og kulturlivet i regionen.

Den befriende driven

For hvilke jobber som finnes har mye å si, så klart. Det er sortlendingene klar over, og gjør alt i sin makt for å kunne tilby fulle stillinger.

– Om du for eksempel har en ledig 40-prosentstilling for treblås, er det vanskelig å få søkere, forteller Helene.

– Men med stillingssamarbeid både med instrumentalundervisning og teorifag på kulturskole og videregående, så blir det til fulle stillinger. Av og til krysser vi kommunegrenser også, for å få det til å gå opp.

Hun er selv fra Gjøvik, men har bodd på Sortland i 30 år. Én gang prøvde hun å flytte tilbake til Østlandet igjen. Det gikk dårlig.

– Noe av det som slo meg da jeg kom til Sortland, var hvor kort veien var fra idé til gjennomføring. Det var ingen som skulle tenke og lure i evigheter først. Folk hadde en befriende drive for å få ting til. Altså, ikke til forkleinelse for innlandet, men…

Hun ler.

– Det gikk liksom litt treigere. Her hiver man seg rundt når muligheten er der. Man lever litt som været.

Hopper etter Wirkola

En som er god på å hive seg rundt, er Sonja Nilsen. Hun er til vanlig rådgiver på Sortland videregående skole – men er også ny leder av Sortland jazzfestival.

Det var ikke planlagt.

– Jeg er gammel korpsmusiker, og tenkte jeg skulle gjøre en dugnadsinnsats. Den der festivalen hadde jeg jo aldeles ikke tenkt å holde på med. Men så ville ingen ta på seg ansvaret etter han der, flirer hun, og ser bort på festivalens tidligere leder Steinar Kjeldsen.

– Det er jo som å hoppe etter Wirkola. Men i fjor var det vinn eller forsvinn for festivalen. Så tenkte jeg at «vi kan jo ikke legge ned på 30-årsjubileet. Det går æ faen ikkje med på.»

Sonja og jazzklubb-kollega Hege Steiro bestemte seg for å dele på lederansvaret, for å holde festivalen flytende.

– Jeg fleipet med at når folk ser hvem som har tatt over for Steinar, må de kjenne sin besøkelsestid, stille opp og være med. Og det har funket!

– Rein galskap

Festivalen, som startet som Sortland Jazzweekend i 1989, er helt og holdent frivilligbasert. 30-årsdagen ble feiret som planlagt. Sonja og Hege styrte skuta trygt i havn, og nå tar Sonja over roret aleine.

– Hvorfor velger dere å bruke så mye av fritiden på å drive denne festivalen?

– Rein galskap, ler Sonja.

Steinar forteller:

– Folk her er like interessert i kulturuttrykk som alle andre steder. Det er ikke sånn at fordi du bor på en liten plass så er du ikke interessert i jazz eller klassisk. Men skal du få til noe, må du gjøre det selv.

I dag er det viktig for jazzfestivalen å vise spennvidden i sjangeren. Bredt og smalt. Sonja og Steinar peker på at det er mye flinke og kreative folk i jazzklubben. Løsningsorienterte. Kjenner sine styrker og svakheter.

– Vi fikk en del tilbakemeldinger fra publikum i høst. Mange sa litt overrasket at «vi e jo ikkje interessert i jazz, men dettan var jo bra!», flirer Sonja.

– Der ser du. Når vi klarer å lure dem ut litt, så liker de jazz likevel.

– Lite jantelov

Tilbake i Kulturfabrikken gir Veronica en guidet omvisning. Huset er stort, luftig og bygget som et tankekart: aula, kantine og bibliotek er i midten, resten av rommene som små tankebobler rundt. Det ble etter mye om og men ferdigstilt i 2014, og brukes flittig. Sindre Myrbostad, pianist i Ensemble Blå, mener huset er avgjørende for det blomstrende kulturlivet. Der finnes dansesal, konsertsal, kafé, kulturskolen, øvingsrom og kino. Blant annet.

– Før var vi jo på hver vår plass. Men nå når vi møtes på ekte, alle sammen, får vi en gedigen synergieffekt av hverandre. Det er et viktig integreringspunkt for unge og gamle.

På det mer generelle planet legger han til:

– Samarbeid er avgjørende. Så har vi mye bra folk, mange ildsjeler. Og lite jantelov!

Savner hjembyen

Det er Hedda Regine Holstad Dyrnes (19) enig i. Hun er en av flere unge sortlendinger som studerer musikk for øyeblikket.

– Hvorfor funker det sortlandske musikkmiljøet så bra, tror du?

– Først og fremst har vi mange viktige ildsjeler, som har lagt grunnlaget og plantet gode røtter. De har gjort folk interesserte, og ting videreføres. Så er det tidlig satsing: vi har både barneorkester og juniorkorps. Samtidig har vi prosjekter som LVO, som gir oss noe å strekke oss etter, sier Hedda på telefon fra Stavanger.

Hun fortsetter å ramse opp: det tette samarbeidet, foreldre som stiller opp, Vesterålen Juniororkester, nyMusikk-uka.

– Vi har mange engasjerte lærere på videregående og kulturskolen som ikke er redde for å bruke fritiden sin på å gjøre elevene veldig gode. Man får all hjelpen man trenger, sier hun.

Selv om Hedda vil jobbe som frilansmusiker og ikke er innstilt på å flytte tilbake til Sortland med det første, forteller hun at savnet etter den blå byen er stort.

– Den har skapt så mange muligheter for meg som har gjort veien hit mulig. Kanskje vil jeg flytte tilbake når jeg har sett litt mer av verden? Så kan kanskje jeg hjelpe andre med å oppfylle deres drømmer.

– LVO burde ikke være mulig

Det er ikke et sortlandsk fenomen per se, men man kommer ikke utenom Lofoten og Vesterålen Orkesterforening (LVO). Det er et semiprofesjonelt orkester som strekker seg over hele regionen, og kan skilte med landets muligens største aldersspenn: 13–77 år. LVO er helge- og prosjektbasert, uten et fast øvingssted, og krever at deltakerne øver mye på egen basis.

– Vi liker å kalle det en regional orkesterskole, ler styreleder og fiolinist Erik Bugge over telefon.

– Det burde ikke gå, det prosjektet er for usannsynlig. Medlemmer som er spredt utover hele Nordland, på de minste øyer, i alle aldre. Men så går det likevel!

«Aldri nokka slurv»

LVOs nåværende dirigent er også en av nøkkelbrikkene i det musikalske puslespillet Sortland. 

– Var, presiserer Ketil Vangen.

Ikke er. Han er opptatt av å få fram at hans tid har vært, han styrer ikke kulturlivet lenger. 

Men Ketil Vangen er – det er bare å trekke pusten – tidligere distriktsmusiker, første rektor på kulturskolen, dirigent i korpset i 25 år, og lærer på musikklinjen. Nå er han «bare» dirigent for LVO, og møter oss for å gi en kort musikkhistorisk innføring i Sortland.

En ekte ildsjel, altså. Men det tar ikke mange minuttene før han peker ut en annen ildsjel: Åge Thommassen, mannen bak korpset kalt Sortland musikkforening. Korpset går tilbake til 1893, og det varte ikke lenge før det fikk en høy stjerne også nasjonalt. Thommassen var en av byens viktigste musikkpionerer, forteller Ketil.

– Åge var veldig kunnskapsrik, og krevde høy kvalitet. Det var aldri nokka slurv.

Nå, når vi har snakket med et betydelig antall musikalske sortlendinger, er dette slående: Alle framhever andre enn seg selv. Ingen løfter sin egen innsats opp på en pidestall, men er heller ivrige på å framsnakke resten. Samtlige trekker fram et sjangerkryssende samarbeid, på tvers av institusjoner, som en av de aller viktigste grunnene til det usedvanlig rike musikklivet.

– Norge var et musikkmessig u-land

Som del av første kull fra Norges musikkhøgskole var Ketil med som vitne og deltaker ved Norges musikkblomstring på 70-tallet. Både distriktsmusikerne – da kalt regionmusikerne – og kulturskolen, da kalt musikkskolen, ble opprettet da. Tanken var å gi de minst sentrale områdene i Norge faste musikere og instruktører i lokalmiljøet. Amatørmusikklivet trengte profesjonelle instruktører som ikke fantes i Nord-Norge på den tida, forteller Ketil. Dessuten var det vanskelig å få musikere til å turnere så langt nord.

– Alt skjedde på 70-tallet. Norge var jo et u-land musikkmessig, flirer han.

I 1979 var han én av tre distriktsmusikere på Sortland. Samtidig ble han rektor på kulturskolen og korpsdirigent.

– Det var jo rovdrift på oss på den tida. Vi var så ivrige, vi glemte å slå på taksameteret… men det var en enorm energi. En fantastisk rik tid!

Og den bare fortsatte. 

80-tallet så mye kulturpenger i omløp: det fantes en stor mengde statlige, øremerkede støttemidler, mye mer enn i dag, ifølge Ketil. Det ble stadig ansatt nye folk. Kulturlivet ble rett og slett prioritert, på flere nivåer.

– Vi kjøpte så mye instrumenter, så mye noter, så mye styr at du ana ikkje… 80-tallet var blomstringstida.

Den ivrige gjengen startet like godt også det de kalte DRAKUMU: et prosjekt for SFO som inneholdt musikk, drama og billedkunst. Det skulle stimulere til å søke på disse fagene. De mange korene blomstret, korpset likeså.

Kjempet mot Fauske

På 90-tallet ble hele kulturskolen samlet i ett bygg: det gamle meieriet på Sortland. Etter en politisk kamp med Fauske kommune lenger sør i Nordland, endte Sortland videregående skole opp med å få musikklinje i 1990. Det har vært en grunnstein i den videre kulturutviklingen.

– Hvordan endte den opp her?

– Mye på grunn av at musikkskolen (nå kulturskolen, journ.anm.) og MUSAM lå her. Vi pushet på masse i den kampen mot Fauske. Gikk all in! 

Riktignok tapte de slaget om landets beste kulturskole. Namsos stakk av med prisen. Ketil ler.

– Den får de heller få.