Han kommer ruslende inn fra høyre. Et øyeblikk forveksler vi ham med en publikummer, men så ser vi lutten på magen. Solmund Nystabakk begynner å spille mens summinga fra salen langsomt avtar.

Det er noe uhøytidelig, nærmest tilfeldig over åpninga på konserten Or strange to you. Som om vi har dumpa inn på øvingsrommet til utøverne. Og trolig er det nettopp det Solmund og sopran Berit Norbakken vil: Å gi oss følelsen av å være sammen i et intimt rom der musikken er noe som deles, ikke framføres fra en opphøyd scene.

– Jeg håper på en anerkjennelse av historisk oppføringspraksis som metode, like mye som en stilretning eller ideologi, forklarer Solmund.

Or strange to you er sluttpresentasjonen for doktorgradsprosjektet hans i kunstnerisk utviklingsarbeid.

Forskningsarbeidet har fått navnet «Singing with the lute», og handler i bunn og grunn om hvilke sammenhenger luttsangene ble framført i, og hvilket forhold det var mellom dem som var involvert i framførelsen. Dessuten: Hva har denne kunnskapen å si for konteksten vi spiller sangene i i dag? Solmund mener den kan åpne for helt nye måter å forholde seg til det historiske materialet på.

Å invitere publikum inn på øvingsrommet

Solmunds prosjekt konsentrerer seg om nedskrevne luttsanger, altså sanger som er notert med lutt-tabulatur. Sangeren Berit Norbakken har fulgt lutenisten gjennom prosessen og nysgjerrig gravd seg ned i materialet sammen med ham.

– Jeg går ikke inn med den bakgrunnskunnskapen i repertoaret som du gjør. Men det som har vært veldig spesielt fra dag én er tilnærmingen – fleksibiliteten og åpenheten i møte med repertoaret og formidlingen, sier Berit og trekker fram et bladlesingseksperiment de to gjennomførte på Musikkonservatoriet i Tromsø.

– Vi bladleste John Dowland sine sangbøker med folk til stede. Det har enorm betydning for hvordan man leser notene for første gang – det aspektet med både å lytte, lese og formidle i det første møtet med stykkene, sier Berit.

Musikk som aktivitet, ikke bare kunstverk

Solmund er opptatt av å heve bevisstheten om musikk som aktivitet. Eksperimentet med åpen bladspilling er et eksempel på hvordan publikum blir del av prosessen.

– Som utøver må du skjerpe ditt fokus, terskelen for å stoppe og ta om igjen er litt høyere. Du oppnår samme konsentrasjon som du har i andre framføringssammenhenger. Det kjentes som vi løste mange spørsmål fortløpende, forklarer Solmund.

Under noen av øvelsene inviterte de to musikerne publikum til å synge noe av repertoaret sammen med dem.

– Før innspillingsteknologien kom, var det å synge og spille sjøl den primære formen for musikkopplevelse. Det å betale noen for å spille for deg, tilhørte kun de mest privilegerte i samfunnet, forteller Solmund.

Fra engelsk adelsmann til nordnorsk småbruker

Mye av musikken som er nedtegnet fra 1500-tallet ble skrevet på bestilling. Menneskene som var involvert og situasjonene sangene ble spilt i var sentrale for hvordan folk opplevde musikken. Solmund har forsøkt å ta tilbake noe av denne nærheten. Én av sangene han har jobba mye med er His Golden Locks, som Dowland skrev til en hoffseremoni der en framstående adelsmann skulle gå av med pensjon.

– Dette var en prominent person ved hoffet til Elizabeth den første, som troppa av etter lang og tro tjeneste på 1590-tallet, forteller Solmund.

Lutenisten gjendikta teksten på sørfolddialekt, til faren som gikk av med pensjon for rundt ett år siden.

– Dette er en konseptuell omtolkning av situasjonen. Opprinnelig var dette et musikkstykke som oppsto og ble framført i en kontekst der det var tette sosiale bånd mellom den personen som framførte og dem som var involvert. Alle kjente hverandre.

Solmunds versjon av Dowlands sang handler om en nordnorsk småbruker, ikke en engelsk adelsmann, og graden av fortrolighet er nok enda større enn i originalversjonen.

– Men i likhet med originalen, som ble trykt i en sangbok få år etter, har også min versjon fått et etterliv ved at den er nedskrevet og at den er blitt framført på konsert. Jeg har jobba mye med hvordan jeg kan oppnå gjenkjennelse og fortrolighet med andre virkemidler enn å forelese for publikum om opprinnelsen til sangen. Jeg vil at sangen i seg sjøl skal skape fortrolighet, uten at publikum må ha studert stoffet på forhånd.