«Velkommen tilbake BFO!» står det på inngangsdøren til Grieghallen når Musikkultur er på besøk i starten av mai. Rett innenfor sitter to musikere, som for anledningen har fått ekstrajobb som smittevernvakter. De passer på at alle som skal inn i den store bygningen fyller ut et sykdomsskjema. Og tar rikelig med antibac på hendene, så klart.

– Det har vel gått halvannen måned uten at musikerne har sett hverandre og øvd sammen, sier orkesterets kommunikasjonssjef Henning Målsnes, og viser vei inn i Griegsalen.

– Folk synes det er veldig deilig å komme seg ut og i gang igjen.

Fra to til 24 musikere

Bergen Filharmoniske Orkester (BFO) måtte som de fleste andre av landets orkestre legge sesongen på is i møte med koronaviruset. Men nå, når reglene sakte tines opp, begynner det å vokse fram diverse kammerprosjekter som kan spilles inn og strømmes.

– Vi begynte med en duett, så trio, kvartett… og nå kan vi være såpass mange, sier Målsnes og betrakter de 24 musikerne som sitter godt spredt utover scenen.

Om et lite kvarter skal Aaron Coplands klarinettkonsert spilles og filmes. Den blir del av en kveldskonsert som legges ut torsdag 7. mai.

Alle er svartkledde og konsertklare.

– Just imagine there are loads of people out there, sier dirigent Edward Gardner og peker på 1500 tomme, mørke seter.

Nesten som å være frilanser igjen

– Man tømmes for energi på en ny måte når det er helt folketomt, medgir fiolinist Mari Birgitte Bølgen Halvorsen.

Vi har flyttet oss til foajeen, som for anledningen utgjør et sirlig hav av pulter og stoler med nøye oppmålt avstand, én til hver musiker.

– Det ser litt ut som en eksamenssal, flirer Mari.

Hun har gått fra frilansmusiker til fast ansatt i BFO det siste året, og forteller at de første par ukene etter at alt stengte, var det nesten som å være 100 prosent frilans igjen.

– Vi måtte avlyse konserter, jeg satt hjemme, og følte at det var litt som en tom periode i frilanslivet. Alt ble tatt rett ut av hendene våre, prosjekter vi hadde gledet oss veldig til å gjøre, sier hun.

– Men BFO er heldigvis ikke blitt permittert. Det er bare takket være den situasjonen jeg er i nå – jeg er fast ansatt og har inntekt – at jeg har hatt tid til å gjøre de tingene man vanligvis bare utsetter og utsetter. Gjøre noen arrangementer, skrive den søknaden, se på det prosjektet.

– Innmari sliten

Mari synes det er «vanvittig deilig» å være tilbake. Noe av det hun har savnet aller mest, er det sosiale.

– Jeg er så vant til å jobbe med mennesker, spesielt nå i et orkester. Da ser man jo mellom 50 og 100 personer hver dag. Det har vært mye egenøving og egenforberedelse den siste tiden, forteller hun.

Men nå er to fulle innspillingsdager tilbakelagt.

– Jeg er så innmari sliten! På disse strømmekonsertene skal man jo se ut som man spiller konsert. Du skal vise den gleden klokken ti om morgenen, når vi mangler 2000 publikummere, ler Mari.

Smittevern gjør prosjektene sårbare

Det har ikke nødvendigvis vært en dans på roser å organisere Close up – at a distance, som konsertserien er blitt døpt. Smittevernreglene er strenge – et lite hint av hoste, og man må holde seg hjemme. Dermed er verkene som skal spilles inn sårbare, da det ikke skal mye til før én av musikerne forsvinner ut.

– I tillegg bestemmes programmet kort tid før innspilling, og det har vært et kjempeproblem å få tak i noter! Og det å overholde alle smittevernregler… Jeg har enorm respekt for dem som har organisert dette, sier Mari.

– Føler meg som en engelsk butler

Én av dem som har fått ny ekstrajobb, er solotrompetist Martin Winter.

– Det har ikke vært noen messingblåsere på innspillingene til nå, så da tenkte vi at vi kunne hjelpe til på en annen måte, sier Martin.

Han er én av flere smittevernkoordinatorer, og vasker notestativer, stoler – «alt som folk kan ha vært borti med hendene».

Som tidligere orkestermusiker i BBC, er han vant til å spille inn musikk uten publikum. Seinere i dag skal han i ilden igjen.

– Men jeg har aldri hatt en innspilling i kjole og hvitt! Og å løpe rundt og vaske alt i kjole og hvitt… vi har jo ikke lov å bytte klær her. Jeg føler meg som en gammel engelsk butler, ler han.