Det er februar, og Oslo er i ferd med å tines opp. Våren kan skimtes i horisonten. Det er før koronaen slår knockout på landet, på kulturlivet, på alle: Operaen er så travel at det knapt er et ledig øvingsstudio å oppdrive. Det øves beinhardt til alle forestillingene som skal måtte avlyses.

Men det vet ingen ennå.

35 og snart pensjonist

– Dette er et litt rart tidspunkt å bli intervjuet på. Jeg vet ikke helt hva jeg vil framover.

Cina Espejord går med kjappe skritt gjennom en av Operaens mange korridorer. Den prisbelønte koreografen og danseren nærmer seg snart pensjonsalderen. Hun er 35.

Det skulle vært en travel vår. Cina er fritatt som danser noen måneder, og jobber kun med koreografiprosjekter. En oppsetning av Bienes historie på Det Norske Teatret, blant annet. I dag skal det jobbes med noe litt annet: Den røde tråden, hvor kun to av Nasjonalballettens dansere er med. Resten er amatører, eldre og barn fra hele Oslo og Viken. Seinere skal stykket danses av lokale amatører på Sørlandet og i Bergen. Et veldig hyggelig prosjekt, ifølge Cina.

– Generelt liker jeg best å jobbe med profesjonelle dansere, for de har så utrolig bredt register å spille på. Men å se amatørers utvikling over en kort prosjektperiode – «wow, hvor kom dette fra!?» – er kjempegøy.

Hun setter det lange, blonde håret opp i en løs dott.

– Jeg har prøvd å ha både en dansekarriere og en koreografkarriere samtidig. Sistnevnte er jo en rullende ball. Men dansekarrieren min har vært mer…

Cina tegner en berg-og-dalbane i luften. Høye topper, dype daler.

– Ballett er og blir min første kjærlighet, men det er mye ved bransjen jeg ikke liker.

Hva det er, skal vi komme tilbake til.

– Visste ikke hva Operaen var

Først: Det var ingen selvfølge at Cina skulle bli danser. Egentlig var det mest fordi bestevenninnen begynte på dansing at hun også ville. Som treåring var Cina for liten. Men hun gjorde kort prosess; smelte anti-skli-sokkene i gulvet foran danselæreren og sa «hei, jeg heter Cina og er tre år, og jeg skal begynne på ballett».

Sånn ble det.

Som åtteåring spontanflyttet familien fra Kristiansand til Oslo. De bodde på hotell i mange uker, to hunder og papegøyer inkludert. Her, sittende på hotellrommet, kom Cinas far over en auditionannonse for Operaens ballettskole.

– Vi visste ikke hva Operaen var engang. Mamma og pappa hadde aldri sett en ballett, men tenkte dette kunne være noe for meg, forteller Cina.

Så da dukket de opp. Cina som eneste deltaker i joggebukse og T-skjorte.

– Vi kom så klart litt for seint, heseblesende inn… jeg hadde jo egentlig ballettdrakt, men i flyttekaoset ante ingen hvor den var.

Hun kom inn, som én av 12.

– Til mine foreldres store sjokk var det trening tre ganger i uken. Men jeg fikk lov.

Et knallhardt møte med tysk disiplin

Tre dager i uken ble fort fire. Så fem. Foreldrene sendte henne på riding og i speideren, for å prøve å utvide horisonten litt. Men Cina lot seg ikke rokke.

Som 12-åring skjønte hun at dette kunne bli et yrke.

– Jeg er litt all in-all out-type. Enten skulle jeg vie livet mitt til balletten, eller så gadd jeg ikke i det hele tatt.

15 år gammel tok hun nattoget til Hamburg for å gå på audition på Die Ballettschule des Hamburg Ballett. Hun kom inn på én betingelse: å ta ekstra teknikklasser på nivå 2 – det vil si med elever som da var 11 år – tre ganger i uken.

Det ble et knallhardt møte med den tyske disiplinen.

– Mitt livs største sjokk. Jeg var vant til å være best, bli tatt seriøst og lyttet til. Men i Hamburg? Der var jeg dårligst, og ble behandlet deretter.

Lærerne levnet ingen tvil om hvor man var i næringskjeden.

– Det tok meg et halvt år før jeg skjønte hvordan det fungerte. Jeg holdt på å bli kastet ut fordi jeg var så frittalende. De syntes jeg var veldig frekk, og det var jeg nok også, men jeg var bare helt sjokkert over hvordan de behandlet oss! Her var det herr og frau og –

Cina banker i bordet.

– Full disiplin.

– Jeg måtte finne meg i det, fordi jeg ville bli best

Klassen ble rammet av bulimi. Jenter ned i tiårsalderen kastet opp. Ledelsen ga klar beskjed: «We don’t care if you watch your weight, as long as you clean up after yourselves.»

Cina ble rasende. Selv om hun ikke var blant dem det gjaldt, måtte sinnet svelges.

Hun sperrer opp de store øynene.

– Jeg måtte finne meg i det, fordi jeg så gjerne ville bli best. Da var det ikke rom for å si fra.

Ingenting ble bedre av at én av skolens toppfigurer overhodet ikke likte den sta nykomlingen fra Norge.

– Jeg var ikke-eksisterende for ham. Jeg var den eneste som ikke fikk være med i elevforestillingen. Om folk var syke eller skadde, danset de heller uten enn å putte meg inn.

«Everyone, you look terrible, apart from Cina»

Hun holdt på å dra hjem flere ganger, men gradvis begynte det å løsne. Selv om skolen var toårig, ble Cina der i tre.

– Det første året var strengt tatt ikke særlig utviklende, jeg brukte all energien på å finne min plass. Men jeg er glad jeg ble. Nivået i Tyskland var ekstremt mye høyere enn i Norge på den tiden.

I én av timene ga den fryktede læreren henne til slutt en slags kompliment: «everyone, you look terrible, apart from Cina – she’s got no legs, no feet, no turn-out, but yet she looks better than all of you, cause she is on the music».

– Det var litt sånn stein i hjertet, men… jeg har jo klart å gjøre en karriere, tross alt!

– Min styrke har aldri vært å være ren og pen

Vel uteksaminert bar det ut på auditions i Europa.

– Min styrke har aldri vært å være ren og pen ved barren, jeg trenger å få vise musikalitet og hopp. Så jeg ble kuttet veldig tidlig fra noen auditioner. Én gang hadde jeg gjort typ to plieer, så kom sjefen og sa «thank you very much».

Cina rynker brynene.

– Det er litt utrolig at det er sånn helt ukjente dansere blir vurdert, egentlig. Nå, som koreograf, vil jeg vite mer om danserne jeg skal jobbe med i et helt år, enn at de bare har en fin kropp og en høy arabesque.

I Norge begynte ting å skje. Det var en voldsom utvikling i Nasjonalballetten. Selv om kompaniet var lite og ukjent, var repertoaret spennende: Forsythe, Balanchine, Kylián. En liten skattkiste gjemt bort her i nord, lenge før operahuset og sosiale medier fikk fart på kjendisstatusen.

Cina fikk aspirantkontrakt, som etter ett år ble til fast plass.

– Men… så gikk det litt i stå. En ballettdansers livsstil er veldig streng, sånn må det være for å ha et høyt nivå. Jeg følte meg litt fanget, og var nok for nysgjerrig på verden. The curiosity killed the cat, som de sier. Så jeg stakk.

Cina tok permisjon, pakket sekken og trodde dette var endelig farvel til dansen.

I løpet av tre år var hun innom Sør-Amerika, Spania og India. Uten å utføre en eneste plié.

Da hun likevel bestemte seg for å gjøre comeback i kompaniet, trente hun seg opp aleine hele sommeren.

– Det har aldri vært så gøy å danse som det var det året. Jeg kjente at jeg utviklet meg hele tiden! Det kjenner man ikke på til vanlig, det er en lang vei til forbedringer når du allerede er i toppform. Det er mer frustrasjon av ikke å få til ting, ler hun.

– Tilbakekomsten var mest av praktiske hensyn, egentlig. Men jeg begynte å elske ballett igjen.

Ballen begynner å rulle

– It was okay. But it wasn’t good.

Cina ler, snur seg for å vise trinnene i speilet. Vi er i studio, det er bare ledig i to timer. Her må man være effektiv. Danserne, Aarne Kristian Ruutu og Caroline Roca, følger Cina med blikket. Hun jobber fort, er kvikk i bevegelsene.

Viser, løfter, lar seg løfte.

– Slow, slow… don’t surprise me! It just melts into this…

Så mye en god koreograf skal forstå og formidle. Vektforskyvningen i kroppene. Romforståelsen. Logikken i koreografien.

Cina visste tidlig at hun ville være mer enn en utøver for andres verk. Hun ville skape selv.

Da hun var nyansatt i Nasjonalballetten, så daværende ballettsjef Espen Giljane potensialet, og sendte i hemmelighet ut filmer av en liten koreografi hun hadde gjort. Cina ble invitert til en dansefestival i København, og ballen begynte å rulle.

Kamp mot klokken

Hun vet hun er heldig: Hun har fast jobb som danser i et ettertraktet kompani, og koreografoppdragene har stadig falt ned i hendene.

– Hvorfor det, tror du?

Tenkepause.

– Jeg har lært meg å produsere ganske mye på kort tid, det er ofte utfordringen i store institusjoner som Operaen. Her er du i konkurranse med tusen andre produksjoner. Danserne er inn og ut av roller fra morgen til kveld, og Hovedscenen har veldig begrenset tid.

På hennes forrige stykke, Barokk bevegelse, satt hun målløs i salen under premieren og kunne ikke fatte at det faktisk ble spilt.

– Det ble klart så. i. siste. liten, sier hun stakkato.

– Vi hadde ikke gjort ferdig lysmomentene på generalprøven engang, og fikk så lite studiotid. Jeg var ganske stressa, men jeg er løsningsorientert.

– Takler du stress bra?

– Inni meg: njei. På utsiden: ja. Ingen andre jobber noe bedre av at du begynner å legge stresset ditt over på dem.

– Skummelt å gjenfortelle Ibsen

Selv om Cina som liten var hodestups forelsket i klassisk ballett, har hun gått over til å foretrekke mer moderne uttrykk. Hennes mest kjente verk er utvilsomt Ghosts – Ibsens Gengangere fra 2014, med regi av Marit Moum Aune. Nasjonalballettens versjon av Ibsens teaterstykke har vært på turné flere steder i verden. Cina vant Kritikerprisen for sin koreografi.

– På en måte er det lettere å ha en håndfast idé. Du har noe å gå tilbake til, en rød tråd – men det å gjenfortelle Ibsens fantastiske stykke var jo ganske skummelt, forteller hun.

– Det å lage et abstrakt verk som folk husker uten å ha narrative knagger å henge det på, er kanskje enda mer imponerende enn å bruke en allerede velkjent historie. Å greie å skape noe som publikum klarer å ta og gripe, uten å vite noe før de ser det.

Stive ballerinaer på nattklubb

Når hun jobber, står musikken og musikaliteten helt sentralt. Tellinger, å jobbe med eller mot musikken, alt er konkrete valg.

– Om jeg velger å ikke jobbe på musikken, er det for å understreke at noe ikke går sammen, at her er det en dissonans, sier hun, og legger til:

– Alle dansere hører jo musikken forskjellig. Og det er ikke nødvendigvis et kriterium å være musikalsk for å bli en god ballettdanser. Du må være flink til å øve, og ha en viss fysikk. Man tror at dansere er så utrolig musikalske, men gå og se på noen stive ballerinaer på nattklubb, det er ikke så hot, ler hun.

Dessuten har hun blitt flinkere til å planlegge mindre.

– Når jeg var yngre, var jeg hyperforberedt til alle prøver og treninger, helt til den minste telling. Uttrykket var valgt, så måtte danserne passe inn i det.

Nå er hun blitt mer liberal, tror hun. Mer åpen.

– Ofte kommer mange gode ideer fra danserne. Hvordan de tolker mine ideer, uten at jeg trenger å spesifisere ekstremt nøyaktig i forkant. Men jeg har jo en viss smak, jeg kan alltid kjenne igjen verkene mine veldig godt, uavhengig av hvem som danser.

Hun flirer.

– Jeg blir ofte pirkete igjen på slutten!

«Ikke enda en plié!»

Cina snakker fort og energisk. Og mye. Hun er ifølge seg selv «veldig rastløs». Da er det utfordrende å være konsekvent med den disiplinen som kreves av en topputøver.

– Det er ikke å være kunstner i det daglige, det er å være atlet. Nå synes jeg det er fantastisk, men jeg har hatt perioder hvor jeg syntes teknikklasser var det kjedeligste i verden. «Åh, gud, ikke enda en plié, ikke enda flere tenduer!»

Hun himler med øynene og støtter armen på en usynlig barre i luften for å illustrere sitt yngre jeg.

– Jeg beundrer veldig dem som har den disiplinen. Jeg kan gjøre det, men det koster meg mye. Det kommer ikke lett.

– Føler at jeg ikke passer inn

Veien videre er usikker. Hun trives godt med prosjektene for øyeblikket, men:

– Jeg har jo smakt på livet uten dans. Jeg har en familie, og vil ha flere barn… det er mange sider av bransjen som jeg ikke liker.

– Som hva da?

– Tja, motivasjonen for å lage ting, for eksempel. Er det kun for å fylle saler? For å vinne priser? For å fostre opp egoer, for å vise hvor sterk du kan bli, hvor tynn du kan bli? Jeg er litt usikker på hvor min plass er framover.

Hun blir alvorlig, drar litt på det.

– Av og til føler jeg vi pakker inn dansen i masse scenografi, scenerøyk og fantastiske kostymer. Så er det det som står, mens bevegelsene er litt sånn… mjeh. Det er produksjonen som holder, dansen bare er der.

– Jeg vokser inn og ut av mitt eget miljø. Det høres kanskje litt rart ut, men jeg føler at jeg ikke alltid passer inn her. Egentlig.

Hun ler. Igjen.

– Men jeg er veldig heldig som fikk jobbe med min første kjærlighet. Det var balletten. Ingen kan si noe annet.