– Jeg har fått min første «ordentlige jobb», sier Frode Fjellheim og refererer til professoratet i joik ved Nord Universitet i Levanger.

– Men nå er jeg i jobbpermisjon. For tiden er jeg primært utøvende musiker.

Hans far er same fra Røros, og det betyr at Frodes røtter ligger i det som noe upresist kalles sørsamisk. Denne arven gjør at det samiske er viktig i Frodes musikk.

– Jeg har ikke vokst opp med samisk musikk hjemme. Far var ingen tradisjonsutøver, men bevisstheten rundt det samiske kommer derfra. Etter hvert har jeg laget mitt eget musikalske univers.

Tre iltre fluer summer rundt kaffebordet på feriestedet ved sjøen Nuggur’n på Brandval, rett ved Kongsvinger. Landskapet speiler førsteinntrykket av Frode Fjellheim: Åpent, lavmælt og diskré storslått.

Altmuligmusikeren

Frode er utdannet klassisk klaverpedagog ved det som het Musikkonservatoriet i Trondheim, før det gikk inn i NTNU. I starten av karrieren underviste han blant annet en del på konservatoriet i brukspiano og besifringsspill.

– Nå for tiden er det heller sjelden jeg bruker utelukkende akustisk piano. Jeg har alltid et keyboardoppsett med synther og lignende.

I begynnelsen jobbet han som «alt-mulig-musiker»: kapellmester, repetitør, akkompagnatør på teater. Nå gjør han utelukkende sine egne ting.

– Og med det mener jeg musikk jeg enten har komponert selv, eller utviklet i samarbeid med andre. Skal man overleve som musiker i dag må man være nysgjerrig og prøve forskjellige ting. Jeg forsøker å lete etter andre innfallsvinkler, eller klangtyper. I mitt tilfelle; hvordan kan du overføre joikens kraft og egenart til for eksempel store orkestre, uten samtidig å ofre den på veien? For å lære, lytter jeg til mye annen musikk, blant annet klassiske komponister som har løst tilsvarende utfordringer.

Haik med full tilhenger – bandliv i Finnmark

Familien flyttet fra Gausdal til Karasjok da Frode var åtte år. Han fattet interesse for musikk, og i ungdomsåra begynte han å spille i band.

– Vi spilte til dans, men var vel ikke noe typisk danseband. På den tiden i Finnmark var ikke dansebandene slik som vi tenker på dem i dag. Vi spilte The Beatles og Rolling Stones og en del rock/blues-klassikere. Overhodet ikke svensktopp. Det var ikke alltid at de som danset syntes det var like dansbart, men det ga vi blaffen i, sier Frode og ler.

Han og bandkompisene startet opp som 17-åringer og hadde naturlig nok ikke førerkort – en utfordring når de skulle på spilling:

– En gang skulle vi spille i Lakselv. Dit var det sju mil, og vi hadde fylt opp en tilhenger med utstyr. Men siden ingen hadde verken førerkort eller bil, stilte vi oss opp utenfor samfunnshuset der vi øvde med en stappa full tilhenger og begynte å haike. Vi kom oss på spilling!

Som 20-åring ga han seg i bandet for å dra til Trondheim for å studere musikk, men det fantes ingen utdannelse som inneholdt rockemusikk på den tiden.

– Da jeg søkte på konservatoriet, hadde jeg øvd inn alt stoffet på egen hånd. Jazzlinja hadde startet året før, i 1979, som et prøveprosjekt. For eksempel var Frode Alnæs en av de første som gikk der, men det ble ikke tatt inn noen nye studenter før de var ferdige. Jeg kom på banen midt i perioden. Dessuten hadde jeg ikke spilt jazz, så det ville ikke ha hjulpet, forteller Frode.

Selv om han studerte klassisk musikk, har han ikke spilt så mye klassisk i ettertid.

– Jeg ser mer på utdannelsen som et universelt studium som jeg har tatt med meg videre. Det pianistiske elementet har jeg eksempelvis fått mye nytte av i bandet Tango Concertino som spiller argentinsk tango. Men etter studiet gikk jeg ganske fort over til et oppsett med elpiano og synther og slikt.

Det viktige møtet med Egil Monn-Iversen

Da Frode var ferdigstudert, fikk han jobb på Trøndelag Teater som musiker. I en trang, stappfull orkestergrav, møtte han en som kom til å bety mye: Egil Monn-Iversen.

– Teateret satte opp musikalen Guys & Dolls. Monn-Iversen var dirigent og musikalsk leder. Han var helt fantastisk å jobbe med. Møtet med ham er noe av det viktigste som har skjedd meg. Monn-Iversen oppmuntret min utvikling ved å komme med positive tilbakemeldinger på det jeg var god til. En svært dyktig mann og en ekte musikant. Mange har nok sett på ham som en finansmann med plateselskap og slikt, men han trivdes i grava og elsket å holde på med musikk.

Det var en morsom start, som igjen førte til at Frode valgte å være frilanser i mange år.

– Frilanstilværelsen er helt riktig for meg. Du må være selvstendig og administrere og sette i gang prosjekter, og det trives jeg med.

Teateret var Frodes arbeidsplass helt til han fikk arbeidsstipend fra staten. Det var det som skulle til for å satse fullt på egne prosjekter.

– Rundt 1990 sluttet jeg ved teateret. For all del, jeg brøt ikke båndene helt. Jeg jobbet med teaterprosjekter rett som det var, men da stadig oftere som komponist. Stipendet gjorde at jeg turte å satse på egne ting.

Arkivleting banet vei for joiken

Joiken har ikke vært med Frode hele veien. Grunnen til at han begynte å interessere seg for samisk kultur var en forespørsel om å lage musikk til en forestilling under Festspillene i Nord-Norge, i Harstad i 1990.

– Stykket var en samisk fortelling, og jeg tenkte at det var kult å lete i arkiv. Der fant jeg opptak og notering av sørsamiske joiker som stammer fra der faren min kommer fra. Det var starten. Etter hvert fikk jeg lyst til å gi ut stoffet jeg hadde samlet i forbindelse med teaterstykket. Det ble startskuddet til mye av det jeg har drevet med siden.

I 1991 kom instrumentalplata Sangen vi glemte. Musikken er basert på gamle sørsamiske joiker slik de ble notert av svenske Karl Tirén i hans bok Die Lappische Volksmusik 1943. Utgivelsen er ingen rekonstruksjon av hva Tirén samlet, men en moderne instrumentalproduksjon med fokus på noen av elementene i den gamle joiken. Da plata var gitt ut, dukket ønsket om å framføre musikken opp.

– Jeg samlet musikere som jeg hadde blitt kjent med under studietiden. Det var mange som hadde gått på jazzlinja: Nils-Olav Johansen på gitar, Tor Haugerud og Snorre Bjerck på trommer/perkusjon. Håvard Lund på treblås og Torbjørn Hillersøy på bass. Det var en litt skiftende besetning som etter hvert ble til JazzJoik ensemble. Vi hadde en myk start hvor vi forsøkte å gjenskape lydbildet på plata. Deretter ble vi litt friere i formen, og bandet utviklet seg til det som nå heter Transjoik.

Skolekonserter med samboer

Skolekonserter er annen grein av musikklivet Frode har befattet seg med. En god inntektskilde i perioder da det ikke var forestillinger på teateret.

– Det var fint å komme tilbake til skolene etter så mange år. Skoleunger er et dønn ærlig publikum. Du får passet påskrevet på alle måter! Skolekonserter er jo perfekte for å opprettholde spilleformen, siden det ofte er både to og tre forestillinger om dagen. Mengdetrening som dette er ganske nyttig.

Frodes samboer er trompetisten og komponisten Hildegunn Øiseth. De har vært sammen i ti år, og samboerskapet begynte med et musikalsk samarbeid.

– Noe av det første vi gjorde sammen var et skolekonsertprosjekt. Det heter Joik, ur og dame på lur. Det har vi turnert ganske mye med. Vi spiller for elever fra fjerde trinn og oppover, og det morsomme er at vi spiller den samme musikken for barn som for voksne. Elevene må bli tatt på alvor, stoffet må bare presenteres på en litt annen måte. Hvis du tror på deg selv, er barn det mest åpne publikumet, sier Frode.

Møtet med Disney

Samarbeidsprosjekter har lenge vært en stor del av Frodes virke. Transjoik var for eksempel i Pakistan og spilte inn CD med pakistanske musikere, blant annet sangeren Sher Miandad Khan. Men det er ikke bare på det internasjonale plan at Frode liker et godt samarbeid. Han har også jobbet med kor, korps, orkestre, storband og diverse ensembler.

– Jeg skriver ofte musikk som jeg føler burde kunne gjøres i et stort format. Alt komponeres og orkestreres av meg, og ofte er jeg selv med som solist.

Også Disney-filmen Frosts bruk av Frodes musikk var resultat av et samarbeid – et prosjekt som har gjort ham til et navn som blir lagt merke til utover Norges grenser.

– Saken er at jeg har jobbet mye med damekoret Cantus fra Trondheim, og jeg laget en låt til dem for mange år siden. Det var en joikeversjon av Deilig er jorden, hvor et joiketema ble tvinnet sammen med sangen.

Denne ble først gitt ut på en jule-CD og deretter på en CD som het Norwegian Voices – en plate som var utstilt på Ringve Musikkmuseum. Dit kom Disney.

– Låt nummer én, Eatnemen Vuelie (jordens joik), er nettopp min låt! Disney la inn sangen i filmen helt til de oppdaget Deilig er jorden. Den kunne de ikke ha med. Jeg foreslo at jeg kunne lage en ny versjon uten Deilig er jorden, og det godtok de, forteller Frode.

Nyversjonen ble kalt bare Vuelie, og ble spilt inn i Trondheim med Cantus.

– Jeg samarbeidet en del med filmens komponist, Christoph Beck. Oppdraget fra Disney var å lage en versjon som var helt forskjellig fra den de hørte på CD-en, men som låt helt likt, og da måtte vi klø oss litt i hodet begge to. Sluttresultatet inneholder noen melodiske vrier fra Beck, derfor er han også kreditert.

Som de fleste vet, valgte Disney etter hvert å lage en oppfølger til Frost, nemlig Frost 2.

– Jeg dristet meg til å sende en mail til dem der jeg spurte om de ville ha mer. Og ja, det ville de. De gjenbrukte den forrige melodien, pluss at jeg lagde en til som kom med. Sangen heter The Reindeer Circle, og er også spilt inn med Cantus, for å beholde lyden og uttrykket, forklarer Frode, som synes samarbeidet med Disney har vært veldig fint.

– De har sin måte og sine retningslinjer, men de er veldig dyktige. Jeg kom mer inn i produksjonen sammen med Christoph Beck i Frost 2 og det var spennende.

New York og bok om joik

Fra 2000 til 2001 bodde Frode i New York. Hans tidligere kone var doktorgradsstipendiat og skulle arbeide i byen.

– Jeg hadde søkt og fått innvilget støtte til å skrive bok om joik, og den gjorde jeg ferdig der. Det var nemlig etterlyst undervisningsmateriale om joik i skolen.

Boka heter Med joik som utgangspunkt. Bestillingen var rettet mot grunnskolen og mellomtrinnet, men boka vokste. I dag brukes den også i videregående.

– Boka gjorde sitt til at jeg fikk jobben ved Nord Universitet. De har nemlig som et av sine ansvarsområder å dekke sørsamisk språk og kultur. De opprettet et professorat og anmodet meg om å søke, forteller Frode.

Det samiske området er stort og mangfoldig, og strekker seg langt: helt fra sørenden av Femunden, gjennom Norge, Sverige, Finland og østover til Kolahalvøya. Da sier det seg selv at tradisjonen blir veldig mangslungen, akkurat som all annen folkemusikk.

– Både musikk, språk og klesdrakt varierer innenfor de forskjellige delene av samisk kultur. Ta joik for eksempel: den nordlige joiken er tydelig pentaton og har sine egne joikestavelser, som for eksempel hejå og låle. I andre områder kan disse stavelsene være annerledes; nåjå, vele. Det er også skalatyper som er unike for de ulike områdene.

Lytter til kolleger og til stillheten

Positive tilbakemeldinger er en drivkraft i karrieren. Det kan kanskje spores tilbake til møtet med Egil Monn-Iversen som ung musiker. Responsen fra kolleger er noe Frode setter veldig høyt.

– Hvis du ikke får tilbakemeldinger, kan det føre til at et prosjekt stopper opp. Vi musikere er kanskje ikke alltid like flinke til å gi tilbakemeldinger. Det kan være nok med en enkel setning. Jeg prøver selv å være tydelig og gi konstruktiv kritikk. Det kan gi musikere de knaggene de trenger for å komme videre.

Frode lytter gjerne til stillheten, men hører også en god del på musikk på radio når han kjører bil.

– Kanalen MIN finnes ikke, så jeg må hoppe litt rundt. Jeg blar i det nye radio/DAB-tilbudet, og er fascinert av å veksle mellom NRK P2 og P13. Det er noe å oppdage både innen klassisk musikk og alternativ pop/rock. Det er så mye jeg ikke ante fantes.