Innlegget ble først publisert i Dagsavisen.

Når vi lytter til den offentlige debatten er det lett å få inntrykk av at kunsten og kulturen brøyter veien mot et inkluderende og likestilt samfunn. Det gis inntrykk av et kulturliv med gode intensjoner og et inkluderende sinnelag, og vi har en stadig voksende stabel strategier som slår fast hvor opptatt vi er av mangfold.

• Les også: #metoo: – Verden ser nok ganske lik ut, men samtalen er annerledes

Retter vi det nødvendige kritiske blikket mot oss selv?

Legger vi øret mot bakken, oppdager vi at ikke alle har samme vilje til endring. Den progressive selvforståelsen som eksisterer i store deler av feltet, reflekterer ikke alltid det som skjer i den virkelige verdenen, blant alle som finansierer, produserer, utøver og konsumerer kunsten.

Kan det hende at følelsen av at vi som kollektiv er åpne og inkluderende kan være til hinder for at vi retter det nødvendige kritiske blikket mot vårt eget felt?

• Les også: #metoo: Balansekunst med åtte tiltak til ministeren

Støter ofte på motforestillinger

Siden 2009 har Balansekunst argumentert for likestilling i kulturlivet. Her støter vi ofte på motforestillinger basert på fordommer mer enn fakta. Det kan handle om universell utforming: «hvorfor må også backstage være utformet for funksjonshemmede?», eller relevans: «det er irrelevant hvilket kjønn eller hudfarge kunstneren har».

Dette er forestillinger vi som arbeider innenfor kunst- og kulturfeltet er nødt til å utfordre. For å oppnå reell forandring gjennom mangfoldsarbeid holder det ikke med velmente inkluderingsprosjekter. Det kreves et grunnleggende holdningsarbeid. Ved å vise til fakta eller forskning kan diskusjon og meningsbryting heldigvis bli nyttige verktøy for å skape endring.

• Les også: Vil gjøre kulturlivet tilgjengelig for alle

Å ta til motmæle krever mot

Det å ta til motmæle krever mot, enten det skjer på jobb eller fest. Er man alene om det, kan det bli en særlig utfordrende øvelse. Å gjentatte ganger konfrontere fordomsfulle holdninger kan også bli som et gnagsår. Det som begynte som et tålelig ubehag, kan over tid skape en slitasje som gjør det vanskelig å fortsette å delta i diskusjonen. Det er lov å bli lei og gi stafettpinnen videre.

Derfor lanserer Balansekunst Argumentasjonsguiden. Den samler noen av de vanligste innvendingene mot likestilling og mangfold i kulturlivet, og presenterer fakta som kan brukes til å besvare påstandene. Målet er å senke terskelen for å delta i diskusjonene som foregår blant venner, kolleger og fremmede. Kampen for likestilling og mangfold er vårt felles ansvar, og det er viktig at det ikke kun er de av oss som kjenner diskrimineringen på kroppen som må ta den.

Hvis vi ikke klarer å ta tak i skepsisen som fremdeles finnes i vårt eget felt, kan vi se langt etter et kunst- og kulturliv der alle kan delta på like vilkår.

Siri Haugan Holden er daglig leder i Balansekunst