Jussprofessor Ole-Andreas Rognstad oppfordrer Kulturdepartementet til å se på den norske vederlagsmodellen for privatkopiering. Rognstad peker på flere problematiske sider ved modellen, blant annet at rettighetshavere kan tenkes å få dobbelt betalt når de har inngått avtaler om vederlag for privatkopiering fra strømmetjenester som Spotify. Les mer om betenkingen til Rognstad i denne saken.

Ingelin Skaret i Norwaco er kritisk til at Rognstad i utredningen synes å ta stilling til enkelte fakta, som vi ikke har nok kunnskap om. (Hva er Norwaco? Se faktaboks.)

– Han stiller spørsmål om at hvis rettighetshaver fortsetter å ta betalt fra strømmetjenestene, kan da skaden fra privatkopiering være så liten at rettighetshaveren ikke bør kompenseres over statsbudsjettet, sier Skaret.

• Les også: – Liten bevissthet om at visuell scenekunst er åndsverk

– Faktagrunnlaget er for tynt

Problemet, ifølge juristen, er at vi ikke veit om rettighetshavere får betalt for privatkopiering direkte fra strømmetjenestene, eller eventuelt hva de får betalt.

– Det er ingen som kjenner til de avtalene som for eksempel Spotify inngår med rettighetshaverne. Vi kjenner til en svensk dom som fastslår at Spotify ikke betaler et spesifikt vederlag for privatkopiering. Av dette kan vi anta at lignende avtaler også gjelder i andre land, sier Skaret.

Hun understreker viktigheten av at departementet nå undersøker fakta om disse avtalene, før de konkluderer med hvordan rettighetshavere i framtida skal kompenseres for privatkopiering.

• Les også: Jussprofessor Ole-Andreas Rognstad: – Fond for lyd og bilde må åpne for søkere som bor og virker i andre land

– Blir spennende å se hvordan departementet bruker utredningen

Skaret påpeker at det er først når Kulturdepartementet setter en verdi på vederlaget, at vi får se de reelle konsekvensene av betenkningen til Rognstad. Han har inndelt de ulike vederlagsnivåene i høy, middels og lav skadegrad. Det innebærer at hvis privatkopieringen volder stor skade på rettighetshaver, skal kompensasjonen fra staten være høy, og tilsvarende middels og lav hvis skaden er deretter.

– Hva er en høy skadeverdi? Er det 1000 kroner eller snakker vi to øre, spør Skaret.

– Sånn sett blir det veldig spennende å se hvordan departementet bruker utredningen. Når de kobler disse juridiske prinsippene på faktagrunnlag, hva kommer de ut med da?

– Kompensasjonen er for lav, ifølge våre undersøkelser

Skaret trekker også fram at Rognstad oppfordrer til transparens rundt departementets vurderinger. Dette mener hun er viktig.

– Det har vi ikke sett så mye til fram til nå. De la seg på et nivå i 2005 da ordningen med vederlag for privatkopiering ble innført, og så er vederlaget kun regulert etter konsumprisindeks, uavhengig av de statistiske undersøkelsene vi har gjennomført, sier Skaret.

Undersøkelsene til Norwaco viser at den faktiske kopieringen er langt mer omfattende enn det rettighetshaverne kompenseres for.

Ulike interesser i Norwaco

Medlemsorganisasjonene i Norwaco har ikke rukket å diskutere Rognstads betenkning i særlig grad, men Skaret sier at dette er noe paraplyorganisasjonen er opptatt av. Samtidig er det enkelte ganger vanskelig å komme fram til en felles holdning i spørsmål om vederlag, ettersom Norwaco består av både utøverorganisasjoner, foreninger som ivaretar enkeltopphavere og organisasjoner for plateprodusenter.

– Plateprodusentene kan være veldig glade for noe, som utøverne ikke er så glade for. Det kan være vanskelig å si noe på vegne av alle, utover at vi jobber for at vederlaget skal være så høyt som mulig innafor rimelighetens grenser, altså det skal være en rimelig kompensasjon for privatkopiering, sier Skaret.