Norges smaleste yrke? Melina Saxena er dirigentpinnemaker

Inne i en helt vanlig treromsleilighet i Oslo står en høvelbenk. Den er ikke et frekt interiørgrep, men derimot arbeidsplassen til Melina Saxena et par dager i uken.

– Jeg ser etter en plass i et arbeidsfellesskap med andre, men inntil videre fungerer dette bra, sier Melina og serverer kaffe i Mummi-kopper.

En pinne må føles god i hånda

Det er dirigentpinner det går i. For den uinnvidde ser det ut som en hvitmalt blomsterpinne med en rund kork tredd på enden, men det er kun tilsynelatende.

– Vekt, balansepunkt, utforming av håndtak, og lengde. Alt dette er viktig. Dirigenter er ofte veldig nøye på hvordan dirigentpinnen føles i hånda. Noen har klare meninger om alt og kan gi ganske detaljerte beskrivelser av hvordan de vil ha den, andre er mer usikre på hvordan man skal få realisert ønskene. Der kan jeg gi retningslinjer ved å observere hvordan de dirigerer og hva de formidler av ønsker til meg, forklarer Melina.

Dette kan virke som en svært detaljert tilnærming til noe som kunne vært løst med en blyant eller en blomsterpinne. Eller?

– De fleste musikere er veldig nøye med detaljer på instrumentet. Hvorfor skal det være annerledes for dirigenter? Det handler om formidling av musikalsk fortolkning til musikere.

– Ergonomi er viktig

Hva har dirigentpinner, osteopati og kajakkinstruksjon til felles? Ikke godt å si, men Melina balanserer hverdagen mellom dem. Hun er delvis utdannet instrumentmaker med treblås som spesialfelt, men fordi skolen hun gikk på ble nedlagt, måtte hun omskolere seg til osteopat.

– Jeg skulle egentlig fortsatt i utlandet med instrumentmakerutdannelsen, men jeg ble bitt av helsebasillen. Og det er jo en klar forbindelse her: Dirigenter står på et podium med armene fram og gjør bevegelser i mange timer under prøver og på konserter. Håndledd og skuldre utsettes for belastning som over tid kan gi plager. Ergonomi er definitivt viktig, sier Melina.

En dirigentpinne må føles riktig i hånda. Den kan ikke ha for mye tyngde, eller ha et balansepunkt som er for langt vekk fra hånda.

– Den må heller ikke gi en svikt, eller vibrasjon ved store og brå bevegelser, forklarer Melina.

Fra sjampanjekork til håndtak

Alle dirigentpinnene blir spesialtilpasset den enkelte dirigent, men Melina gjør klar på forhånd de variantene det går mest av. Disse blir deretter fintilpasset. De fleste pinnene lages i bjørk, prinsessetre eller balsa.

– Balsa veier kun noen få gram. Noen synes det er for lett, andre synes det er topp. Utfordringen med balsa er at det knekker veldig lett, forteller Melina.

Håndtakene lages i kork eller tre, etter hva kunden ønsker.

– I starten brukte jeg resirkulerte sjampanjekorker, eller andre resirkulerte korker. Nå bruker jeg blant annet naturkork kjøpt i utlandet. Den har en tilsvarende, fin kvalitet som sjampanjekorken.

– Er tilgangen til sjampanjekorker et av frynsegodene ved yrket?

– Ha ha, nei, virkelig ikke! Men jeg synes det er et poeng å resirkulere, hvis mulig. Fordelen med kork er at den absorber-er svette, forteller Melina.

Selve håndtaket må tilpasses den enkeltes grep, håndstørrelse og direksjonsstil.

– Når jeg plukker ut emner til pinner, gjør jeg en såkalt viftetest. Det vil si at jeg slår hardt med pinnen. Hvis den vibrerer for mye på slagene, må den forkastes. Jeg gjentar testen når pinnen er nesten ferdig.

Dirigentpinne tilpasset ensemblet man dirigerer

Det hele begynner med et stykke tre av god kvalitet som kuttes opp i passende emner. Emnene er firkantede og skal bli runde.

– Jeg starter med å skjære av kantene, pinnen får etter hvert mange fasetter. Disse blir til slutt pusset ned, slik at pinnen blir rund, forklarer Melina.

Samme prosess gjøres med håndtaket. Formen på håndtak-et bestemmes i samarbeid med dirigenten.

– På dirigentstudiet ved Universitetet i Stavanger sverger de for eksempel til avlange håndtak, fordi de fokuserer på en bestemt type grep i undervisningen, forteller Melina.

Pinnen får så en utforming hvor den smalner inn mot tuppen, og lakkeres til slutt med tre lag hvit lakk. Hvitt er valgt fordi fargen synes godt i mørke konsertlokaler.

– Pinnen blir pusset etter hvert lag, slik at det nye laget får bedre feste. Noen dirigenter er for eksempel veldig nøye på at tuppen ikke ligner en strikkepinne. Lengden avgjøres med utgangspunkt i at pinnen skal treffe midt inne i albuen når du holder den i hånda. Så justerer vi derfra, etter dirigentens preferanser. Hvis du for eksempel dirigerer store ensembler kan det være en idé å ha en lang dirigentpinne som synes på avstand, sier Melina.

Når dirigentpinnen er ferdig, arkiverer hun målene, slik at det kan lages en ny hvis ønskelig.

– Det finnes dirigentpinner i glassfiber og plast, men jeg opplever at tre er et levende materiale, og det er lettere enn for eksempel glassfiber. Glassfiber kan også være skummelt hvis man skulle knekke pinnen og få den stukket inn i hånda.

Klage fra en korpsdirigent ble starten på karrieren

Det var ingen linje eller lærer på instrumentmakerskolen som ansporet Melina til å begynne å lage dirigentpinner.

– På puben etter en korpsøvelse overhørte jeg vår daværende korpsdirigent som klaget over kvaliteten på dirigentpinner, at de måtte helt til England for å få tak i dem, og fortsatt var de ikke fornøyde. Jeg tenkte at her må det være et marked!

Men det var ikke enkelt å finne informasjon om hvordan man lager dirigentpinner.

– Jeg hadde null peiling på dette. Det var visstnok en paukist i orkesteret på The Met i New York som hadde laget dirigentpinner, samt en norsk bassist som skulle ha drevet med det, men jeg hadde ingen kontaktinfo. Så hvor begynner man? Hva er liksom greia?

Melina studerte bilder, så konserter, både live og på TV, og snakket med dirigenter. Hva var de misfornøyde med? Hva ønsket de seg?

– Jeg fant fort ut at dirigentpinner må være individuelle. Alle har sine ønsker og særegenheter. Jeg holdt på med testing i 1,5 år, og oppretta etter hvert en Instagram-profil der jeg la ut bilder. Dirigent Rune Bergmann var viktig for meg i utviklingsfasen. Han tok med seg flere pinner på jobb og kom med tilbakemeldinger. Veien blir til mens du går, sier Melina.

Jungeltelegrafen har hjulpet henne videre, og nå har dirigentpinnemakeren etablert nettside og Facebook-side.

– De fleste kundene er fra Norge og Sverige, men jeg har solgt noen til USA, Østerrike, Nederland, og et par til England. Folk kjenner til meg blant annet gjennom korpsmiljøet, så det har vært en fin arena for å spre ordet, forteller Melina.

Hun har vært invitert til mesterklasser i direksjon på Musikkhøgskolen, har stått på stand under NM i Brass, og selger snart pinnene sine via Viken Musikk og Musikk-Miljø i Bergen.

– Jeg liker en utfordring! Ekstra gøy er det hvis bestillingen er «umulig». Da SKAL jeg løse det!