Klang er en egenskap ved lyder som har karakter av å være toner, og som er satt sammen av flere frekvenser, deltoner eller komponenter.

Slik definerer Store norske leksikon ordet klang (som man for øvrig finner under kategorien fysikk). Men hvordan jobber en instrumentmaker, sanger, danser og scenograf med dette litt tvetydige fysiske fenomenet? Hva har klangen egentlig å si i kunsten deres?

– For meg skal klangen av et instrument gi meg noe, noe som er tiltalende, og det vi kaller overtonerikt, sier fiolinmaker Jacob von der Lippe.

Vi møter ham i verkstedet på Bislett i Oslo, der han lager alle sine instrumenter. Han forklarer:

– Overtonespekteret bidrar til hvor rik klangen høres ut, hvordan den virker i ørene dine. Det er akkurat som å høre en god og dårlig sanger i Operaen: instrumentet og klangen skal klare å fylle rommet, det skal nesten begynne å kile litt i ørene.

– Har dine instrumenter en slags felles klang?

– Ja, det tror jeg. Musikerne sier de kjenner igjen visse elementer, en slags karakter hos instrumentbyggeren. Det er vanskelig å sette ord på hva det er. Men når du bygger instrumenter, må du ikke forandre mye fra ett instrument til et annet. En millimeter her, en millimeter der – det gjør mye med klangen, sier Jacob.

Å koreografere med lyd

En annen som jobber svært bevisst med klang, er Silje Aker Johnsen, sopran og danser.

– Når jeg synger klassisk, jobber jeg med akustikken i rommet. Men også i samtidsmusikk og improvisasjon jobber jeg noen ganger med lydkoreografi. Jeg kan ikke koreografere rommet jeg er i, men jeg jobber med hvordan jeg forholder meg til rommet, ved for eksempel å projisere lyd forskjellige steder, sier Silje.

– Så tester jeg forskjellige typer vibrato i min egen stemme, ulike stemmeteknikker, og hvor jeg sender klangen. 

– Hvis jeg som sanger ikke jobber like mye med tekst i en sammenheng, jobber jeg i stedet med klang, for å uttrykke noe mellommenneskelig. Tekst appellerer til tankene våre, det intellektuelle. Men det å jobbe ordløst, med å formidle gjennom klang og stemmebruk, appellerer mer til sansene, det er mer «kropp til kropp». Det kan nesten gi en fysisk opplevelse. 

Også når Silje jobber med kor, står klangen sentralt. Da er det for eksempel viktig hvordan sangerne posisjoneres i forhold til publikum, forteller hun. Det handler om nærhet, avstand, å få en luftig eller kompakt klang, retning på lyden.

– Fordi jeg på en måte koreograferer med lyd, blander jeg meg jo inn i hvordan det musikalske tolkes – så jeg samarbeider alltid tett med dirigenten, sier Silje.

Hvert gulv – sin klang

– Jeg bruker klangen som veiledende i det jeg gjør.

Det forteller steppdanser Janne Eraker.

– Ørene mine er trent på å høre klangen steppdansjerna lager på gulvet. Den har mange nyanser, og jeg hører et rikt spekter av klang og tonalitet. Hvis klangen er annerledes enn jeg forventer eller ønsker, kan det virke utrolig distraherende når jeg danser. 

Hun forteller at hvert gulv har sin egen klang, og at gulv kan låte forskjellig på forskjellige steder.

– Ofte har dette stor betydning for hva jeg velger å gjøre. For å sikre meg klangmuligheter, tar jeg gjerne med meg forskjellige plater, podier og materialer. Alt fra multipleks og parkett til bobleplast og sand. 

Steppdanserens forbannelse

I samspill med andre dansere og musikere følger Janne nøye med på hva slags klang de andre utøverne kommer med.

– Alt ettersom hva slags musikk vi lager, er det essensielt å finne ut akkurat hvordan steppdansen skal låte i den sammenhengen, og i balanse eller motvekt til de andre musikerne. 

Steppdansere er imidlertid underlagt én forbannelse: De kan ikke lage lange toner.

– Vår klang er nesten alltid kort og ganske skarp, sammenlignet med andre instrumenter. Med mindre vi driver med slides og drags, og sleper og skraper på gulvet. Derfor ligger fokuset på det rytmiske, og hva slags grooves og uttrykk man kan få til med det. Likevel hører vi melodier i det vi gjør, sier Janne.

Plukket opp søppel med basstoner

Til og med scenografer må forholde seg til klang.

Frilansscenografen Silje Sandodden Kise har i mange forestillinger eksperimentert med å lage lyd som del av scenografien.

– Jeg leter etter lyd og klang i objekter som kan bli rekvisitter. Så har jeg designet instrumenter, og får en instrumentmaker til å bygge dem, forteller Silje.

I såkalte crossover-prosjekter, for eksempel teaterstykker som består av mye dans og/eller musikk, er det rom for å si ting vel så mye med lyd som med ord. Her kan for eksempel instrumentene være del av scenografien, forklarer Silje.

Hun trekker blant annet fram konsertforestillingen Sustain fra 2017, som handlet om klimakrisen.

Et annet eksempel er arbeidet hun gjorde i Tonje Glimmerdal på Den Nationale Scene.

– Da hadde vi et klokkespill som hang fra taket, og ble senket ned som scenografi. Vi fikk også bygget små modellhus, der pipene var metallrør. Så kunne perkusjonisten spille på pipene. Jeg prøver å spre sånne elementer utover i scenografien.

– Vi er for opphengt i å vite på forhånd hva vi lytter til

Tilbake på Bislett. Jacob er såpass opptatt av klang at når han i høst feiret sitt 20-årsjubileum som instrumentmaker, laget han like godt en egen festival med klang som tema: Klang:fokus.

– Klang er noe vi må fokusere mye mer på. Jeg tror vi er for opphengt i å vite på forhånd hva vi lytter til, sier Jacob, og fortsetter:

– Når du og jeg lytter til en musiker, hører vi ikke det samme. Lyden og klangen bearbeides i hjernen vår, og lytteopplevelsen du sitter igjen med, er en sum av det du lytter til. Den emosjonelle dimensjonen gir deg noe ekstra: Er det en sang du kjenner fra før, eller en utøver du har et forhold til? Om du går på en konsert der du vet på forhånd at nå skal det spilles på en Stradivarius til 50 millioner kroner, hva gjør det med deg og dine forventninger?

– Instrumentet er blitt litt glemt

Med festivalen ville Jacob altså sette klangen og musikken i framsetet. Han mener instrumentet kan være en kunstnerisk agent i seg selv.

– Vi snakker alltid om verket eller utøveren. Men instrumentet har en utrolig viktig rolle i det hele. Det er blitt litt glemt, spesielt med moderne instrumenter, mener Jacob.

– Mange snakker faktisk om at vi er inne i en ny gullalder når det gjelder fiolinbygging. Etter at internett kom, har man begynt å dele kunnskapen med hverandre, og det gjør at hele nivået er gått opp.

De følte seg litt som en familie.

– Det var en veldig fin greie, sier Jacob.