Dråpen: Da Erik Dæhlin så direktøren i Festspillene i Bergen heve rødvinsglasset på Facebook med et innhold i totusenkronersklassen, var hans eget glass fullt.

Elefanten i rommet var umulig å overse: Inntektsforskjellene mellom de frie kunstnerne og de som administrerer og leder dem. Nå var det på tide å peke på elefanten, tenkte Dæhlin og skrev et innlegg på Facebook, som seinere ble referert både i Dagsavisen og Musikkultur i juni i fjor. Reaksjonene var mange.

– Jeg brukte direktøren som en plausibel, men likevel generell brekkstang for mine poenger. Det er det ikke alle som liker. I det hele tatt er vi blitt veldig servile i dette landet for å kritisere folk, mener musikeren og komponisten.

Men han har også fått mye støtte fra kolleger.

– Fulgt opp med kommentarer som: «at du tør!». Men altså, jeg føler meg ikke spesielt heltemodig.

Dårlig oversikt over frilansinntekter

Inntektsforskjeller i kulturlivet er komplekst. Musikkultur har snakket med flere frilansmusikere som mener dette er et viktig tema å belyse, men som selv ikke ønsker å uttale seg offentlig. 

Det er heller ikke lett å finne en oversikt over gjennomsnittlig inntekt til musikere og komponister i det frie feltet. I rapporten «Koronakrisens virkninger på kultursektoren» fra juni 2020, ba Menon Economics frie kunstnere om å anslå egen inntekt for 2019. Gjennomsnittet lå på rundt 400 000 kroner – men her var ikke musikkfeltet blant de spurte. Tallet kan likevel fungere som en vag pekepinn.

Festspillene forsvarer lønnsnivået

Musikkultur har gått gjennom årsregnskapene for 2019 til alle de store musikkfestivalene som mottar offentlig støtte i Norge. Mange av lederlønningene ligger nærmere én million kroner i året. Blant de høyeste finner vi Olavsfestdagene og Ultima, i tillegg til Festspillene i Bergen. Sistnevnte har en lederlønn på over 1,9 millioner kroner. Inkludert pensjon og andre ytelser, ligger lønna på nærmere 2,3 millioner kroner. (Se faktaboks for flere detaljer om samtlige festivaler som er omtalt i denne saken.)

Thorhild Widvey, styreleder i Festspillene i Bergen, presiserer at hun ikke satt i styret da festspilldirektør Anders Beyer ble ansatt i 2012. 

– Meg bekjent var dette en internasjonal utlysning, så da har nok styret den gang sammenlignet med internasjonale festivaler, sier Widvey.

Hun utdyper:

– Denne lønnen er jo inkludert husholdning. Nå har vi forlenget åremålet hans til 2026, og lønnen prisjusteres hvert år, i tråd med resten av Festspillene. Han har heller ingen etterlønn som en del andre festivalledere. Vi viser nøkternhet.

– Vi må tigge og be hele tiden

Saksofonist og komponist Rolf-Erik Nystrøm har lang fartstid fra det frie feltet. Han synes inntekt og arbeidsroller er en vanskelig tematikk, men mener at kulturledere og -styrer må vurderes på lik linje med skapende kunstnere – for resultatet av jobben de gjør.

– Om jeg skal skrive et verk eller holde konsert, får jeg ikke betalt for arbeidstimer. Du kan få betalt for verkets lengde – men det er upresist, folk skriver i vidt forskjellige sjangre og detaljrikdommen varierer stort. Men om du jobber som leder, får du penger uansett hvor mye du jobber.

Nystrøm sier det er et problem at kunstnere ikke får noe igjen for administrativ arbeidstid. 

– Vi må tigge og be hele tiden – vi må søke om penger for å gjøre en jobb. Hva om ledere, politikere eller konsulenter måtte søke penger for å få lønn? Hvorfor skal det være forskjellsbehandling der? 

Ultima: – Lønnsnivået er ikke høyt

Ultima, landets største festival for samtidsmusikk, fikk ifølge årsregnskapet for 2019 nesten ti millioner kroner i offentlig støtte. Daglig leder Thorbjørn Tønder Hansen, som både er kunstnerisk og administrativ ansvarlig, fikk i underkant av 930 000 kroner i årslønn. (I 2020 er lønna nedjustert og ytelsene oppjustert. Se faktaboks, red.anm.)

Yngve Slettholm, styreleder i Ultimafestivalen, forsvarer lønnsnivået:

– Skal vi ha en leder med både nettverk og innsikt, er det ganske høye krav som vi er nødt til å betale for, sier Slettholm.

Han peker på at Ultima er en internasjonal festival, som konkurrerer i et internasjonalt marked.

– Etter mitt skjønn er ikke lønnsnivået i Ultima høyt. Her er vårt sammenligningsgrunnlag internasjonale festivaler i tilsvarende størrelse, for det er de vi konkurrerer med, påpeker Slettholm.

– Hvor stor andel av den statlige støtten mener dere er forsvarlig å gi til en leder?

– Jeg vil heller si generelt at kostnadene til administrasjon skal være lavest mulig, for å kunne bruke mest mulig penger på kunst. Det er de totale utgiftene som er viktige, ikke bare kostnadene til direktørlønn. Vi bruker ikke for mye på det administrative, der tror jeg vi ligger godt an.

– Skader relasjonen mellom lederen og kunstneren

Erik Dæhlin ønsker seg endringer for hele kulturfeltet – en mer rettferdig inntektsfordeling. Han mener forholdene ligger ekstra godt til rette i den nordiske velferdsmodellen, der verdier som solidaritet og rettferdighet står høyt i kurs, og der det er stor grad av samarbeid mellom de ulike aktørene i arbeidslivet.

– Hvorfor er inntektsgapet mellom de frie kunstnerne og kulturlederne uheldig?

– Det skader relasjonen mellom de ulike leddene i kunst- og kultursektoren. Én ting er å ha kunstnerisk kredibilitet som kunstnerisk leder eller administrator, en annen ting er å oppleve at en er omtrent i samme verden økonomisk. Kredibilitetsfaktoren henger sammen med dette også, mener Dæhlin:

– Det må være en sammenheng mellom lønningene i feltet du er med på å administrere og den lønnen du selv mottar. Her mener jeg mange opptrer umettelige uten å respektere helheten og oppdraget en faktisk har fått av kunst- og kulturfeltet.

Olavsfestdagene: – Føler ikke vi er så superekstravagante 

Daglig leder i Olavsfestdagene, Petter Myhr, hadde ifølge årsregnskapet i 2019 en lønn på drøyt én million kroner. Inkludert pensjon og andre ytelser lå den på drøyt 1,1 million. Dermed er det bare Festspillene i Bergen som kan skilte med høyere lederlønn av de store festivalene.

Styreleder Arild Kalkvik peker på at de ansetter ledere på åremål:

– Da er lønnsnivået gjerne litt høyere enn ved fast ansettelse. Det er jo en risiko å ha en åremålsstilling. 

Kalkvik sier ledertalenter ofte har mange jobbmuligheter, ikke bare i kulturbransjen. Da blir det nødvendig å tilby en relativt høy lønn for å tiltrekke seg de beste: 

– Vi er en nasjonal festival, på en måte Midt-Norges svar på Festspillene. Så vi vil jo tiltrekke oss folk, vi vil at noen skal kunne flytte hit. Jeg føler ikke at vi er så superekstravagante i lønn med tanke på festivalens størrelse.

– Har du noen forståelse for at kunstnere i det frie feltet reagerer på lønns- og inntektsforskjellene mellom utøvere og ledere av institusjoner? 

– Ja, store lønnsgap er jo noe alle reagerer på. Men vi som skal forvalte en stiftelse må til enhver tid legge opp til et lønnsnivå som gjør det attraktivt å jobbe for oss. Så man kan være så idealistisk man vil og ville holde lederlønningene nede, men når man skal ansette ny direktør, ser man fort hva man må opp i for å trekke til seg talentene, sier Kalkvik.

– Mer presserende enn noen gang å ta tak i dette

Det er knappest noen hemmelighet at musikk- og kulturlivet er knallhardt rammet av koronapandemien. I mai i fjor kom en rapport fra Menon Economics, utarbeidet for Kulturrådet, som viste at musikere gjennomsnittlig anslo å ha mistet 50 prosent av inntekten de første månedene etter at Norge stengte ned i mars. I en ny Menon-rapport fra oktober anslås det at 32 prosent av kulturnæringens inntekter har falt bort i 2020. Blant kunstnerne som er spurt i Menons undersøkelse, er musikkfeltet utvilsomt hardest rammet. 

Erik Dæhlin mener pandemien gjør inntektsproblematikken mer, ikke mindre, aktuell.

– Vi er inne i en pandemi der hele kulturlivet sliter. Noen har kritisert deg for at timinga er uheldig, hva sier du til det?

– Timinga kunne ikke ha vært bedre, mener Dæhlin.

– Som det er påpekt flere steder og på ulike måter, avdekker «unntakstilstanden» strukturer vi ikke øyner i det daglige, eller ikke ønsker å se. Kunst- og kulturpolitikken står nå ved et veiskille, og jeg mener det er mer presserende enn noen gang å ta tak i disse kulturpolitiske sakene.

Rolf-Erik Nystrøm synes det er rart at ledere og politikere ikke har delt mer i år, når de vet at mange sliter under pandemien.

– Vi måtte jo kjempe før 12. mars 2020 også. Men nå, når noe har slått så hardt ned, synes jeg at de som er økonomisk trygge og har høy inntekt – både enkeltmennesker og organisasjoner – godt kan dele litt med dem som sitter igjen uten noen ting. Som en symbolsk, solidarisk handling. 

Festspillene: – Tilbud og etterspørsel regulerer lønnsnivå

Thorhild Widvey i Festspillene i Bergen mener det er viktig å ha en debatt om lønnsnivå, både i kulturlivet og ellers, men påpeker at man ikke bare kan gå inn og kutte lønnen til folk. Hun mener at lønnsnivået henger sammen med tilbud og etterspørsel, både for kunstnere og ledere. 

– De beste lederne har høye honorarer, de beste kunstnerne har høye honorarer. Men kanskje kunne lønnssystemene vært mer målbaserte: at for å få sine bonuser, må man oppnå visse mål og krav.

– Bør situasjonen vi er i, hvor pandemien har ført til et så stort inntektsfall for kunstnere, gjenspeiles i moderasjon i lederlønningene?

– Absolutt, vi skal være moderate. Det er lett å sette lønnsnivået til kunstnere som har mistet alt, opp mot en direktør, men det er jo veldig ulike type jobber. Vi har hatt full drift gjennom pandemien, og er veldig stolte over det, sier Widvey.

Anders Beyer skriver i en e-post til Musikkultur at han synes det er godt og sunt med en debatt der ulike syn kan luftes. På spørsmål om han selv synes lønnen hans ligger der den bør, henviser han til styret i Festspillene. 

Mener kunstnerne også har et ansvar

Erik Dæhlin hevder det er et misforhold mellom de statlige midlene institusjonene får, lederlønningene, de økonomiske vilkårene til de frie kunstnerne, og hvor stor andel av kunsten som produseres på henholdsvis institusjonene og i det frie feltet.

– Det må stilles krav til tilskuddsmottakere av statlig støtte. På samme måte som jeg må svare og ikke minst stå til ansvar for bruken av midler jeg får fra for eksempel Kulturrådet, må større institusjoner og ansvarshavende gjøre det samme. Og det må i anstendighetens navn reageres adekvat når ting er ute av proporsjoner, sier Dæhlin.

Han mener også at kunstnerne selv har et ansvar:

– Kunstnerne må komme sammen for å skape forandring. Vi som er skapere og utøvere må kommunisere bedre hva det faktisk innebærer å gjøre det vi gjør, og så klare å nedfelle dette i honorarpraksisen. Og det uten at vi skremmes av at yngre kunstnere kan gjøre jobben rimeligere. Og så kreves det en holdningsendring til disse problemstillingene i hele kulturfeltet, mener Dæhlin.