En myte om Oslo-Filharmonien lyder omtrent slik:

«Musikerne i Oslo-Filharmonien på 60-tallet var negative til ny musikk og uopplyste om moderne notasjonsformer. Det toppet seg da de i 1965 nektet å spille et verk av Bjørn Fongaard, Uran 235».

Dette er feil.

Feilen er gjentatt på film..

I 2020 ble en film om Oslo-Filharmoniens 100-årsjubileum vist på Hovedscenen i NRK. Som en del av dokumentaren ble historien om Fongaard igjen lagt frem med komponisten som offer og musikerne som uopplyste. Samtidig ble de mange og helt nødvendige revideringene hemmeligholdt.

I tillegg uttaler jubiléets produksjonsleder i en kortfilm som OFO har lagt ut på Youtube at: «Mange mente at den egentlige grunnen til avlysningen var at Oslo-Filharmonien ikke ville spille ny musikk». Denne uttalelsen blir stående alene, uten å ta hensyn til hva vi vet i dag.

..og i bok og program

Boken Lyden av Oslo gjentar den samme feilaktige fortellingen om at «Fongaard hadde utviklet et eget notasjonssystem for framstillingen av kvarttoner, men filharmonikerne slet med å forstå disse under prøvene og nektet til slutt å spille komposisjonen hans. Offisielt ble nektingen begrunnet saklig med tidsnød og notasjonsvansker.»

Som om ikke det var nok så står det i Oslo-Filharmoniens jubileumsprogram 2019-2020:

«… endelig får Bjørn Fongaard sin posthume oppreisning, etter at Uran 235 smått skandaløst ble tatt av programmet i 1965».

Videre står det:

«Da musikerne satte seg ned med notematerialet, viste det seg imidlertid at de var ikke i stand til å spille det. Den særegne og komplekse notasjonen og de mange kvarttonene provoserte musikerne. Uran 235 ble tatt av programmet – noe som skapte en opphetet debatt i Oslos musikkmiljø og mediene, og hendelsen ble sett på som en skandale.»

Les også: Julian Skar om musikkteknologi

Dårlig notasjon, ingen kvalitetssikring

Jeg var til stede i orkesteret. Disse fremstillingene er tendensiøse og tildels usanne. Vi slet ikke med å forstå notasjonen! Den var praktisk ubrukelig. Vi nektet ikke å spille verket! Dirigenten tok det av programmet allerede på dag to. Hvis noen av oss ble provosert, så var det fordi et verk med en så amatørmessig notasjon skandaløst nok var blitt satt opp på programmet uten notasjonsmessig kvalitetssikring. Ettertiden har nemlig vist at det trengtes fem grundige revideringer før notasjonen ble anvendelig.

Den konsekvente mangel på taktstreker i et pulserende verk var det mest uoverstigelige hinderet. Dette ble senere understreket ved at til sammen fem musikk-kyndige personer over tid måtte revidere notasjonen da det skulle settes opp igjen i 2019. Først da ble det mulig for dagens filharmonikere å fremføre det. Informasjon om disse fem revideringene er konsekvent utelatt i alle medieomtaler av saken.

«Uran 235» ble kort tid etter avlysningen i Oslo satt opp på Island ved Nordiske Musikkdager, noe som ble slått opp i pressen i Norge. Men også der ble verket tatt av programmet på grunn av den ubrukelige notasjonen. Informasjon om dette ble aldri meddelt i norske medier.

Les også: Koronaens dobbelte tapere

Vil hegne om musikernes ettermæle

I kjølvannet av avlysningen i 1965 ble musikernes påståtte negativitet og uopplysthet slått stort opp i dagspressen. Flere av datidens komponister skrev avisinnlegg uten at de hadde sjekket partiturets anvendelighet. I den påfølgende debatten fremholdt Filharmonien i en diplomatisk tone, at avlysningen skyldtes notasjonsproblemer og tidsnød. Man burde nok ha uttrykt seg mye mer direkte om at det foreliggende materialet var praktisk uspillelig.

Mistanken om de uopplyste og negative musikerne ble hengende. Måtte den feilaktige fortellingen nå få hvile. Dette handler både om historisk etterrettelighet og om de aktuelle musikernes ettermæle.

Frøydis Ree Wekre

Professor emerita, Norges musikkhøgskole

Oslo-filharmoniker 1961 – 1991