Kommentar

11. mai publiserte Musikkultur mitt innlegg om Bjørn Fongaards komposisjon Uran 235 og Oslo-Filharmoniens rolle i fremføringen av denne.

Ofos direktør Ingrid Røynesdal slo an en hyggelig tone i sitt tilsvar og ønsket tydeligvis å roe det hele ned. Min fremstilling av fakta ble ikke forsøkt imøtegått. Men Ofos ledelse unngår å ta selvkritikk. Jeg og mine kolleger savner fortsatt beklagelser for de feilaktige og mistenkeliggjørende utsagn om musikerne som Oslo-Filharmonien har publisert de siste par år, i skrift og tale (på film). Direktøren valgte endog å gjenta et utsagn som har vært en gjenganger fra komponisthold i saken: «Fongaard benyttet en notasjon som datidens musikere ikke forsto.»

Les også: Oslo-Filharmoniens direktør Ingrid Røynesdals svar til Ree Wekre

Jeg kan forsikre både Oslo-Filharmoniens administrative ledelse og leserne av Musikkultur om at heller ikke nåtidens orkestermusikere, hvor som helst i verden, uansett hvor velutdannet og positive de måtte være, vil kunne fremføre Uran 235 med det originale notematerialet. Hvis det hadde vært tilfelle, ville de grundige revideringene av notasjonen ha vært unødvendige.

En høyst mangelfull notasjon

Jon Fongaards innlegg viser at jeg burde ha forklart meg bedre. Han informerer om at han hverken er filharmoniker eller komponist, og kanskje nettopp derfor trenger han en mer detaljert fremstilling av de faktiske forhold. Jeg vil nå gå litt dypere inn i sakskomplekset.

Min «bastante» kritikk handler ikke om verket Uran 235, slik Jon Fongaard synes å tro, men om den form for notasjon som komponisten hadde valgt å bruke. Det var en høyst mangelfull notasjon, som umuliggjorde en fremføring i 1965. (Den umuliggjorde også en fremføring på Island i 1967). Som nevnt først, det originale notematerialet ville heller ikke i dag ha vært anvendelig. Dirigenten Christian Eggen har bekreftet dette.

Min kritikk handler i stor grad om mangelen på profesjonell kvalitetssikring av materialet før første prøve. Juryen i den aktuelle konkurransen hadde tydeligvis ikke tatt praktiske hensyn, og både Ny Musikk og Oslo-Filharmonien må ha forsømt seg. At komponistene Nordheim og Sønstevold fikk se i partituret uten å forstå notasjonens mangler på det praktiske plan, tas til etterretning. Ingen av disse to var profesjonelle dirigenter eller orkestermusikere.

Les også: Jon Fongaards svar til Ree Wekre

Ellers er min kritikk rettet mot at Ofo i tekst og tale har mistenkeliggjort sine egne, historiske musikere på feil grunnlag, uten å ville beklage dette.

Min funksjon

Jon Fongaard etterspør hva min funksjon i orkesteret egentlig var. Etter 5 års virke som profesjonell orkestermusiker spilte jeg ved denne konserten 3. horn. Noe senere samme sesong fikk jeg stillingen som alternerende solohornist. 3.hornstemmen skulle fremføres i koordinasjon med de andre 60-70 musikerne.

Min uttalelsesrett

Jon Fongaard synes å mene at det å ha vært til stede som tidsvitne ikke gir tilstrekkelig rett til å uttrykke meninger om et notemateriales anvendelighet. Jeg overlater til leserne å bedømme dette. I denne debatten representerer jeg også tre oppegående musikerkolleger og samstemte tidsvitner, Sven Nyhus, Knut Bjærke og Per Erik Thorsen.

Tidspunktet for min ytring

Ja, her stiller Jon Fongaard et godt spørsmål: Hvorfor kommer disse motforestillingene til den gjengse myten om de uopplyste musikerne først nå, så lenge etterpå? De utøvende musikerne har kanskje gjennom tidene – i motsetning til en del komponister – vært for lite aktive med å delta i offentlige debatter. Dog ga vår daværende orkester-formann Arvid Evju en god forklaring i 1965; hans avisinnlegg i Dagbladet står seg fortsatt. Her en del av hans innlegg:

For at det overhodet skulle kunne spilles, måtte samtlige orkesterstemmer gjennomgåes, og der måtte settes inn taktstreker og taktarter. Herr Travis tok selv på seg dette store arbeid.

En hel natt strevdte han med dette, da han — fordi det var konsertens eneste norske verk — nødig ville sløyfe det.

Prøvetida ble imidlertid alt for kort, og noe måtte gjøres. Konsertmester Ernst Glaser — styremedlem i «Ny Musikk» — opplyste til undertegnede i telefon 29. september at han med hjemmel i uttalelsen ifra Filharmonisk Selskaps programråd, ville foreslå for herr Travis at Fongårds verk ble tatt av programmet.

En annen måte å forklare problemstillingen på kunne være: Det er enten slik at (de uopplyste) musikerne ikke forstår komponistenes notasjon, eller så er det slik at (de upraktiske) komponistene ikke har levert et forståelig og brukbart notemateriale. Det siste var tilfelle med Uran 235.

Min meningsytring nå skyldes at Oslo-Filharmonien fra høsten 2019 overraskende blåste nytt liv i den gamle myten om de uopplyste musikerne, i skrift og tale (på film). Etter lang tids forgjeves forsøk på å komme i reell dialog med Ofo om deres feilinformasjoner, valgte jeg å gå ut offentlig.

Kvarttoner

Jon Fongaard skriver: «Min fars angivelser av kvarttoner burde være tindrende klare.» Jeg har faktisk aldri hevdet at kvarttone-notasjonen var avgjørende for at verket ikke kunne spilles. Det er en myte som også forfatteren Alfred Fidjestøl ukritisk gjenga i boken Lyden av Oslo: Musikerne slet med å forstå komponistens fremstilling av kvarttoner og nektet til slutt å spille komposisjonen hans. På spørsmål fra meg om kilden til dette utsagnet om kvarttonenes betydning, skrev Fidjestøl: «… det var det folk flest sa.» «Folk flest»? En merkelig kilde.

Mens Jon Fongaard hevder at den opprinnelige notasjonen av kvarttonene er tindrende klar, så mente de to siste revisjonistene imidlertid at den kunne forbedres, mer om dette under.

Verkets tidsfaktor

Den viktigste, faglige innvending mot notasjonen som Bjørn Fongaard hadde valgt, var de uoverstigelige problemene med manglende taktstreker eller annet som kunne indikere hvor vi befant oss til enhver tid i musikken. Sønnen skriver at hans far ville at 1 cm skulle tilsvare 1 sekund. I min 3.hornstemme fantes det tall som indikerte flere hundre sekunders pause før neste innsats. Alle som har spilt i et større orkester eller korps forstår at dette ville medføre kaos, og det gjorde det også.

Revideringene

Både Ofos direktør og Fongaards sønn fremholder at revidering av musikkverk er ganske vanlig. Meg bekjent er det allikevel svært sjelden at et verk – på grunn av en ubrukelig notasjon – må revideres før det kan spilles i det hele tatt.

a)På første prøve i 1965 forsto dirigenten Francis Travis straks at noe måtte gjøres. Han tok derfor med seg hele materialet samme dag og gjorde et forsøk på organisering, med taktstreker eller andre typer pulsholdepunkter. Men hans tapre innsats var ikke tilstrekkelig. Verket måtte avlyses.

b) Den neste revideringen fant sted i forkant av urfremføringen under Ultima i 1999. (Jon Fongaard skriver feilaktig at urfremføringen skjedde i 2009.) Komponisten Ragnar Søderlind ble bedt av orkesterutvalget ved Norges Musikkhøgskole (NMH) om å vurdere hva som trengtes for å gjøre verket spillbart. (Søderlind er en av de meget få norske komponistene som også har kompetanse og erfaring som profesjonell dirigent.) Sitat fra møtereferat, NMHs orkesterutvalg 5.3.99: «Nytt partitur og orkesterstemmer må lages for at verket (Uran 235) skal kunne spilles.» Daværende student Kristin Andersen ble bedt om å ta ansvaret for en slik revidering, sammen med noen andre komposisjonsstudenter. De bygget videre på Travis’ påbegynte forsøk. Etter urfremføringen med Musikkhøgskolens orkester ble en del av Uran 235 fremført av Kringkastingsorkesteret under Ultima i 2006. De brukte da, så vidt jeg vet, det samme, reviderte materialet som NMH hadde brukt.

c) I forkant av Oslo-Filharmoniens 100-årsjubileum i 2019 tok produksjonsleder og komponist Lars Petter Hagen på vegne av Ofo kontakt med Nasjonalbiblioteket for å bestille nok en revidering av materialet til Uran 235. Han må ha vurdert det dithen at NMHs revisjon ikke var bra nok for Ofo. Nasjonalbiblioteket engasjerte derfor Anders Førisdal og David Stephen Grant til dette arbeidet. Grant ga en grundig rapport om denne siste revideringen ved et seminar om Bjørn Fongaard, arrangert av Nasjonalbiblioteket. Hele seminaret kan ses på nb.no. Grant gikk der ganske fort forbi de manglende taktstrekene; han anså antakelig organiseringen av disse som en selvfølgelig nødvendighet som allerede var blitt jobbet med under de tidligere revideringene. Grant fokuserte mest på hvordan de kunne gjøre notasjonen ellers – inkludert kvarttoner – lettere for musikerne anno 2019. Dermed kunne innstuderingen skje innenfor rammen av det praktiske orkesterliv.

Mangel på navn

Jeg valgte å ikke nevne mange navn i mitt første innlegg, for å gjøre ytringen kort og konsis. Beklageligvis synes dette å ha gjort Jon Fongaard mistenksom. Jeg håper at min mer detaljerte redegjørelse her, med flere navn, kan hjelpe ham til å innse realitetene.

Mitt personlige forhold til Bjørn Fongaard

I 1965 visste de fleste orkestermusikerne ikke hvem han var; han ble ikke introdusert for orkesteret. Noen år senere tok jeg kontakt og kom på besøk i hans hjem for å diskutere verket Suite for horn solo. Komponisten var helt åpen for å endre på en notasjon som kanskje kunne hindre nye utøvere i å nærme seg verket. Mitt eget inntrykk stemte med det jeg hadde hørt fra mange andre: Bjørn Fongaard var et elskelig menneske som ikke på noen måte ønsket å stå på barrikadene for sine egne komposisjoner eller annet. Jeg vil mene at hans sak ble brukt av datidens mer aggressive komponistkolleger, mange med lett tilgang til dagspressen gjennom tilknytning som musikk-kritikere.

I alle fall, Suiten ble fremført av meg i flere land; sist fremført ved Nordisk Hornseminar i 2012 av en av mine tidligere studenter.