Nå, 18 år etter at tre organisasjoner slo seg sammen og dannet MFO, virker den ganske samlet. Det er ikke alle organisasjoner som klarer det så fort. Ikke i fagbevegelsen, ikke utenfor. Et av grepene for å framstå mer samlet og inkluderende for andre enn musikere, var å velge et nytt navn. Det ble gjort under landsmøtet i oktober.

Å bytte navn krever selvtillit. Å bygge opp selvtillit tar tid, og kommer ikke av seg sjøl. Årets landsmøte viste at MFO er blitt trygg på egen identitet. Personligheten er ikke lenger splitta mellom de tre forbundene som slo seg sammen. Nei, organisasjonen snakker i dag med én tydelig stemme på vegne av alle gruppene den jobber for.

Med trygghet på egen identitet, kommer også rausheten for andre, og aksepten for at man ikke alltid er enig med siste taler. Det var ikke bare navnet Creo som omfavna nye og nåværende medlemsgrupper i MFO/Creo under landsmøtet, men også diskusjonene i salen. Her var det engasjement og deltakelse fra unge og eldre, fra lydteknikere og musikkpedagoger, fra nord til sør, og rom for å være uenig, uten at det gikk på bekostning av den gode stemninga i pausen.

Det lover godt. Det kommer harde tak i nær og fjern framtid. Vi trenger bare å nevne pensjon, tariffoppgjør, lovarbeid og stadig nye måter å omgås kontrakter på, for å se at et samlet MFO/Creo trengs for bransjer og yrkesgrupper som skvises der man knapt trodde det var mulig.

Lederen sto først på trykk i Musikkultur nr 7/2018, som kom ut 5. november.