ØVING: Klokka er ett. Øvingsfløya i femte etasje på Musikkhøgskolen er full. Brutte brokker av skalaer og standardrepertoar følger Johanna Scheie Orellana – Joe – gjennom den langstrakte korridoren. I starten kunne hun la seg stresse av dette, alt som høres gjennom dørene.

– En del av det å øve er å lære seg å øve i felleskapet her. Pianolæreren min sa at alle høres gode ut gjennom en dør. Det tar jeg med meg, smiler Joe.

Før kunne hun på dårlige dager la seg overmanne av «djevelen på skuldra» når hun lukka døra til øverommet. Nå er hun bevisst hvilke stemmer hun slipper inn.

• Les serien om Joe fra begynnelsen her.

– Det handler om hvem som snakker når du møter utfordringer: «Herregud så dårlig du er!», eller «Ok, her er det et problem, hvordan skal vi løse det?». Jeg er nok mest vant til å lytte til den negative stemmen. Det kan dukke opp mange ting når man først kommer inn i det sporet, sier Joe.

Der hun før ga opp og gikk ut av rommet, har hun nå bestemt seg for ikke å la seg stoppe av den destruktive djevelen på skuldra.

– Jeg fikk et tips av mora til en i bandet jeg spiller i, hun er også musiker: Vi er alle i samme løype, men noen er foran deg i sporet. Det handler bare om hvor langt man har gått. Man er der man er, det må man anerkjenne, og det er vanskelig nok det!

Øving utafor øverommet

Hun setter seg ned i en av sofaene i enden av korridoren, et egna sted for en «powernap» mellom slagene.

– Jeg prøver å øve to timer om dagen, de to timene er hellige, og da må jeg vite hva jeg bruker tida mi på. Fløytelæreren min sier at du må ha med deg hodet når du øver. Det handler ikke bare om antall timer, men hvordan.

Joe skulle ønske hun hadde mer tid til øving på hovedinstrumentet fløyte. Gjerne tre-fire timer om dagen, men det er ikke alltid det lar seg gjøre å skvise inn en økt mellom skolefag, jobb og klesvask.

– Noen dager går det i ett fra jeg går ut døra hjemme. Det er litt vanskelig å akseptere at jeg ikke får øvd hver dag. Men øving skjer ikke bare på øverommet, trøster jeg meg med. Nå som jeg går ped, er det øving å undervise også.

Å være aleine med seg sjøl og instrumentet har aldri plaga henne. Tvert imot.

– Det er deilig. Jeg har aldri tenkt på øving som ensomt. For meg er øverommet et sted hvor jeg utforsker fløyta som instrument og meg sjøl som utøver. Dette er også grunnlaget for samtalen mellom meg og «læreren i meg». Gjennom øvelser, etyder og stykker, utforsker jeg sammenhengen mellom den mekaniske utførelsen av fløytespill og meg som musikalsk vesen (hvis det er lov å definere meg sjøl som «musikalsk»). Det er her samtalen mellom meg og «læreren i meg» kommer inn, hvor læreren veileder meg gjennom økta, slik hovedinstrumentlæreren min Sissel Dørum veileder meg gjennom en fløytetime. 

• Få øvetips her: Øving for viderekomne – tips for en god øveøkt

Å bygge sin egen flaks

Øving kan foregå i fellesskap. Bokstavelig talt. Med Joes band, Sassy009, er øvelsene «en sosial greie».

– Det må være lystbetont for oss. Det blir lett til at vi skravler som venninner, men faktisk så er en del av øvinga å få utløp for ulike ting, forteller Joe.

Og på lik linje med instrumentaløving, handler også bandøving om å lytte til den gode stemmen.

– For hver ting vi sier at vi skal øve på, må vi si noe vi er fornøyd med. Vi har også snakka en del om at øving handler om å bygge sin egen flaks. Alt vi gjør når vi øver har uttelling på konsertene, at man som band ikke bare har flaks med timing og hvem man kjenner, men først og fremst det egne arbeidet du legger inn i musikken, sier Joe.

Hun er bevisst på at alt som skjer utafor øverommet er forberedelse til det som skjer når hun lukker døra.

– Sjøl om jeg helt konkret øver fløyte to timer om dagen, har det mye å si hva jeg gjør med hodet og kroppen min resten av tida, understreker hun.

• Les andre del i denne serien her.

Hodet mot gulvet

Hvile og mat er essensielt for en god øveøkt. Joe har erfart at det ikke alltid er positivt å la seg oppsluke totalt av instrumentet.

– Jeg kan kjøre på tre timer i strekk, men det er ikke sunt, på grunn av overbelastning av ledd, sener og muskler, sier hun, som har slitt med belastningsskader som følge av spilling og håndball.

I øvefløya på Musikkhøgskolen begrenser øvetida seg sjøl, ved at man bare har krav på rommet i en time i strekk.

– Rammefaktoren gjør at man effektiviserer økta, mener Joe.

Hun har faste rutiner på øverommet.

– Etter rundt en halvtime, legger jeg fra meg fløyta og gjør noen strekkøvelser som jeg har lært av læreren min Sissel, tatt med meg fra dans, qigong og yoga. Det føles godt for kropp og hode. Hvis jeg begynner å spille feil, senker jeg for eksempel hodet mot gulvet for å gi hjernen nytt surstoff. Jeg må ha en slik strekkeøkt i løpet av en time, forklarer hun.

– Trives du på øverommet?

– Det kommer veldig an på dagsformen. Det er det samme som å trene, noen ganger føles det kjempedeilig å trene, mens andre ganger må man bare gjøre det. Som regel har jeg lyst til å øve. Og hvis det er en ukedag, spiller det ingen rolle om jeg har lyst eller ei, da må jeg, men er det helg, da kan jeg slippe.

Sånn har jeg det: