– Det er traumatisk å oppleve at alle andre i koret synker

Kontekst publiserte før sommeren et essay av lege og musiker Stian Iversen om fenomenet absolutt gehør.

Jeg vil gjerne bidra til fortellingen om dette.

Selv vokste jeg opp i et hjem med klaver i stua og en mor som drev med musikalsk barnehage. Jeg lærte fra treårsalderen navnene på de forskjellige tangentene; c-en befant seg nedenfor de to svarte, og C-dur-skalaen kom greit videre oppover på de hvite.

I den musikalske barnehagen lærte jeg å skrive noter. Først jobbet vi med å tegne fem linjer (+ fire mellomrom), så var det mye øving på å tegne G-nøkkelen. Bassnøkkelen kom etter hvert, og det gjorde notene også.

Mitt absolutte gehør manifesterte seg tidlig. Min 4 år eldre bror hadde allerede utviklet det. (Han ble senere jurist.)

Ulike stemninger

Vårt klaver ble stemt en gang i året, alltid i A=440. Etter hvert lærte jeg å spille fiolin, kom med i ungdomsorkestre og fikk spille kammermusikk med jevnaldrende unge musikkentusiaster. Jeg måtte lære meg å transponere de (absolutte) tonehøydene jeg først hadde lært, fra A=440 til A=442.

«Man kan fort bli arrogant.»

Etter hvert måtte jeg også lære at det var forskjell på mine innlærte, tempererte toner og det som kalles ekspressiv eller melodisk intonasjon. Strykerne er jo mestere i å krydre melodiene med ledetoner i begge retninger, ettersom det passer, med nokså stor forskjell på dur og moll osv. Dertil skal kvinter og kvarter være så absolutt fysisk rene som mulig; ikke noe kompromiss slik som på alle tasteinstrumenter. Det som kalles harmonisk intonering, slik at akkordene ble fysisk rene, måtte jeg også ta innover meg.

Utfordringer som hornist

Det var mer å lære: Jeg begynte å spille horn i 17-årsalderen. Da måtte jeg forholde meg til at tonehøyden til en notert c kunne bety omtrent hva som helst, ut fra hvilken toneart musikken var notert i. Notasjonen kunne være i F, eller E eller Ess osv. Og mange år senere, når jeg deltok på naturhorn og man spilte i en tidsriktig stemming, da kunne A-en være 415 eller 430. A = 415 var ikke så vanskelig, det var bare å tenke at F-dur = E-dur. Men 430! Det ble noen timer med tuneren på notestativet.

Jeg måtte lære meg 12 nye toner, omtrent midt mellom de 12 barndomstonene som hørte til i A=440.

Eksperiment med de helt unge

For mange år siden leste jeg om et forskningseksperiment som ble utført i Tyskland. Et høyt antall barn i alderen 3–5 år ble eksponert for en bestemt tone på et klaver/tasteinstrument daglig gjennom et helt år eller mer. Av disse fikk 80 prosent absolutt gehør. Dette kan bekrefte at om man lærer navnene på tonene i den mest sensitive alderen, akkurat som man lærer navnene på fargene, så vil mange kunne utvikle evnen til å skille mellom tonehøydene og huske hvilken tone som er hvilken, dvs. bli såkalte absolutt-hørere.

«I et orkester kan det motsatte skje; alle stiger, særlig hvis det er varmt i lokalet.»

Som lærer har jeg blant de utallige elevene truffet på enkelte med absolutt gehør gjennom årene. Japanske studenter er der i flertall. Når jeg har spurt, kommer det som oftest frem at de startet med å lære å spille piano i 3–4 års alderen, før de senere skiftet til et annet instrument.

Noen fordeler og ulemper

Absolutthørere som synger eller spiller messinginstrumenter har den store fordelen at de alltid på forhånd vet nøyaktig hvilken tone de skal produsere. Tid spart i innstuderingsprosessen; både treffsikkerhet og selvtillit øker.

På ulempesiden: Man kan fort bli arrogant. For eksempel er det lett å tenke – og kanskje til og med gjøre seg upopulær ved å gi uttrykk for – at tonehøydene til de andre musikerne/sangerne ligger for høyt eller for lavt. I korsammenheng er det traumatisk å oppleve at alle andre synker, sånn litt etter litt, mens man selv vet at nå er vi på vei utfor stupet. Å tvinge seg til å følge med på ferden nedover er ikke lett. I et orkester kan det motsatte skje; alle stiger, særlig hvis det er varmt i lokalet. Noen land bruker en høyere eller lavere A enn man har vokst opp med. For eksempel er A = 443/444 i Tyskland, mens i England og USA prøver de å holde på at A = 440.

For min egen del vil jeg nok si at fordelene oppveier ulempene, forutsatt at man lærer seg mye mer enn bare temperert stemming, at man lærer seg å transponere og at man følger med på ferden dersom alle andre stiger eller synker.

• Kommentarartikler reflekterer skribentens egne meninger.