Valg 2021

I forkant av stortingsvalget 13 september har Musikkultur stilt ett spørsmål til et utvalg forskere innen kulturpolitikk:

Fører et regjeringsskifte til betydelige endringer for kulturlivet?

Dette svarte Per Mangset, sosiolog og professor emeritus i kulturstudier, seniorforsker ved Telemarksforsking, og medforfatter av Kulturpolitikk – Organisering, legitimering og praksis:

Jeg tror ikke på noen stor omkalfatring av kulturpolitikken med en ny rødgrønn regjering. Det er i praksis ganske stor enighet om norsk kulturpolitikk, altså en ganske velferdsorientert, demokratisk kulturpolitikk, med et høyere offentlig støttenivå enn i mange andre land.

Når det kommer til stykket, er det i grunnen bare Frp som – iallfall retorisk – står for en helt annen politikk.

Hvis vi skal tro Åslaug Sem-Jacobsen står kanskje Sp også for en litt annen kulturpolitikk enn de andre partiene. Hun tok til orde for en nokså radikal desentralisering av kulturpolitikken – herunder av Kulturrådet – i et avisintervju nylig. Men jeg tviler på at hun blir kulturminister, iallfall at hun gjennomfører de annonserte reformene om hun blir minister.

Husk at to tidligere kulturministre fra Sp – Anne Enger [tidligere Lahnstein] (1997-1999) og Åslaug Haga (1999-2000) – begge førte en kulturpolitikk pent innenfor norsk tradisjon og konsensus. Begge – ikke minst Anne Enger – var jo også rimelig vellykkede kulturministre.

Men det kan nok hende at en rødgrønn kulturminister vil føre en litt mer desentraliseringsorientert kulturpolitikk enn de blå-blå. De vil kanskje også sette seg litt mer offensive mål når det gjelder offentlig støttenivå, jf. det nokså ambisiøse «kulturløftet» fra 2005 til 2009.

Trond Giske (2005-2009) er således nok den norske kulturministeren som har bidratt til størst økonomisk løft for kultursektoren de seinere tiårene, jf. Enger-utvalgets evaluering.

Armlengdes-konflikter

Ap-kulturministrene har imidlertid også en tradisjon for å gripe mer inn i kulturlivet enn andre kulturministre – og dermed å utfordre prinsippet om en armlengdes avstand. Iallfall fra Høyres og Venstres synsvinkel.

Det har vært en del diskusjoner og konflikt mellom Ap-kulturpolitikere og Høyre-/Venstre-kulturpolitikere omkring armlengdes-prinsippet.

Prinsippet innebærer jo at kulturpolitikere (inkludert kulturministre) ikke skal blande seg direkte inn eller intervenere i spesifikke kunstneriske valg og beslutninger, for eksempel pålegge et teater å spille bestemte stykker, direkte bestemme hvilke kunstnere som skal motta stipend osv. Slike spesifikke kunstneriske valg og vurderinger bør – ut ifra dette prinsippet – overlates til uavhengige kunstsakkyndige eksperter.

Derfor har man forskjellige fagutvalg i Kulturrådet, som bestemmer hvilke prosjekter og kunstnere som skal få støtte – på en armlengdes avstand fra politikerne. Men politikerne skal selvsagt bestemme de generelle, overordnete målene og linjene for kulturpolitikken, i tråd med alminnelige demokratiske prinsipper.

Men grensene mellom hva politikerne skal kunne gripe inn i, og hva som bør overlates til de uavhengige kunstsakkyndige, er litt uklare og flytende: Sosialdemokrater er ofte mer glade i å styre og gripe inn enn mer liberale politikere. Sosialdemokratiske kulturministre har nok ofte villet føre en mer intervensjonistisk kulturpolitikk enn de mer liberale.

Instruerte Kulturrådet

Således la kulturminister Anniken Huitfeldt (2009-12) inn noen føringer om feiring av grunnlovsjubileet i 2014 og prioritering av mangfoldskultur i tildelingsbrevene til kulturinstitusjonene i 2012. Hun ble da sterkt kritisert fra Høyre- og Venstrepolitikere for å bryte med armlengdes-prinsippet.

Om denne kritikken var rimelig, kan diskuteres.

Da kulturminister Giske noen år tidligere (2006) i praksis instruerte Kulturrådet til å støtte Jo Strømgrens dansekompani innenfor den nye basis-støtten til scenekunstkompanier, brøt han nokså klart med armlengdes-prinsippet. Det kan godt hende at eventuelle kulturministre fra Høyre eller Venstre hadde trått mer varsomt fram i forbindelse med disse to eksemplene.

Men så har da heller ikke noen av de borgerlige kulturministrene etter Giske (Widvey, Helleland, Grande, Raja) ført en like offensiv kulturpolitikk som han.