Årets jazzaktivist lar seg inspirere av naturen
– Om sommeren tar jeg med meg bassen og stiller meg ute på tunet og spiller, sier Sigurd Hole. I arkitekttegnede omgivelser midt i naturen får han boltre seg.
Bassist og komponist Sigurd Hole lar seg inspirere av utsikt og moderne arkitektur i Stange.
Det er ikke så rart.
Når man nærmer seg stedet Hole arbeider, så åpenbarer det seg en utsikt over Mjøsa og omland som er tilnærmet overjordisk. Dette er et landskap med jorder, flotte gårder, kirker og skogkledde åser så langt øyet kan se.
Sigurd Hole har en mastergrad i jazz- og improvisasjonsmusikk fra Norges musikkhøgskole og har spilt med folk som Tord Gustavsen trio, Jon Eberson Group og Eple Trio. Han har i tillegg jobbet med folkemusikk og arrangert for store ensembler som KORK.
– Jeg så deg i oppkjørselen. Bare kom opp til hovedhuset, så møter jeg deg der, sier Hole.
Hole tar oss imot og viser oss rundt på gården. Skulpturer og gammelt laft, men også store glassflater og moderne, utendørs vindeltrapper preger arkitekturen. En underlig blanding av Maihaugen og Astrup-Fearnley museet.
– Det var helt tilfeldig jeg kom over dette lokalet, forteller bassisten.
Hole hadde nemlig lest om Sørum gård som kunstner Knut Wold driver, da Hole lette etter øvingslokaler på internett. Wold hadde blant annet arrangert konserter på gården.
– Jeg ringte ham og spurte om han hadde et rom ledig. Og det hadde han. Faktisk et helt lite hus på tunet!
Øvehuset, eller atelieret som Hole kaller det, er en del av et gammelt gårdstun fra 1700-tallet. Hele tunet er modernisert, men det gamle er tatt vare på.
– Som du ser, er det mange moderne elementer her. Det er arkitekt Are Vesterlid som har gjort en fabelaktig jobb med å kombinere nytt og gammelt på en smakfull og fin måte.
Atelieret til Hole er som en god hybel: Først en liten entre for klær og sko, så et romslig bad med dusj, og en kjøkkenkrok. Midt i hovedrommet er det et stort skrivebord med lydkort, høyttalere og skjerm. I kroken står et Yamaha akustisk piano.
En odelsgutt vil ut av byen
Hole bodde i Oslo i nesten 20 år, og trivdes. Men da konen fikk jobb på Kulturskolen i Hamar, flyttet paret til Ottestad.
– Det passet fint med et ønske om å bo i mer landlige omgivelser, sier bassisten.
Kona Ida Kristine Hansen er fiolinist, i tillegg til pedagog.
– Dessuten er jeg odelsgutt til en gard i Rendalen og det er fint å være nærmere gården.
– Men det er da langt til Rendalen herfra?
– Jo da, men nærmere enn Oslo, sier Hole, og smiler.
Vel inne i øverommet ser man arkitektens tydelige hånd: Runde store vinduer med utsikt over åker og innsjø, trehvite vegger, masse lys og høyt under taket. Midt på gulvet ligger kontrabassen.
– De arkitektoniske løsningene gir meg veldig 70-talls vibber.
– Det kan du si, men det sto ferdig i 2013. Det er så åpenbart at kunstneren som eier gården og arkitekten har gjort dette med stor kjærlighet, sier han, og legger til:
– Faktisk var Vesterlid på befaring her da huset sto ferdig, bare to dager før sin død. Det er litt spesielt.
På notestativet står et halvferdig manus og oppe pianoet en helt fersk jazzpris.
– Det årets jazzaktivistpris. Jeg fikk den fordi jeg jobber mye med forholdet menneske og natur. Det er viktig for meg.
Jazzaktivisten deles ut til en person eller bevegelse som oppleves som en viktig stemme.
Holes «form for aktivisme er også en naturlig inkorporert del av det kunstneriske uttrykket. Nærhet til og bevissthet om naturen, og musikalske tolkninger og skildringer av denne, og av savnet etter den», heter det i juryens begrunnelse.
Et eksempel på dette er plata Roraima hvor han har transkribert fuglesang fra Amazonas på noter.
– Jeg er oppvokst på gård. Stillhet og lyden av natur er dypt forankret i meg.
Astronomisk musikk og trekkspill
– På notearket på pianoet står det «Requiem for a Star». Hva betyr det?
– Dette er til et nytt verk som Cikadakvartetten har bestilt fra meg. Jeg er nemlig veldig interessert i astronomi. Her ute er det så langt fra folk at det er et ypperlig sted for å ha stjernekikkert.
Cikadakvartetten er en norsk strykekvartett som framfører samtidsmusikk.
– Hva jobber du mest med? Spilling eller komponering?
– Tidligere var jeg nok mest utøver, men i dag tenker jeg det er cirka 50/50. Jeg er som oftest med og framfører verkene mine selv.
– Du jobber i et hus, alene, midt på et digert jorde. Ensom?
– Nei. Jeg er riktignok eneste musiker her, men det er flere kunstnere som jobber her. Dessuten inviterer jeg samarbeidspartnere hit og jeg avholder konserter her. Senest var Trygve Seim og Frode Haltli innom. Der ligger hans eldgamle trekkspill, forresten.
Hole peker på et gammelt trekkspill på sofaen. Det ser ut som noe fra et omreisende sirkus rett etter første verdenskrig.
Flaggermusbesøk
Til tross for tunets alder er det ikke, så vidt Hole kjent, noen spøkelser. Men han har likevel opplevd rare ting på gården:
– Jeg hadde jobbet sent, så jeg bestemte meg for å sove over på sofaen. Da hørte jeg lyden fra noe jeg trodde var regn på ruta.
Hole sovnet og våknet dagen etter. Da så han at en flaggermus hadde forvillet seg inn i rommet.
– Jeg forlot rommet slik at den kunne roe seg ned. Da jeg kom inn igjen, hang den opp ned i en bjelke ved kjøkkenkroken.
– Hva gjorde du da?
– Jeg fikk geleidet den ut i fred og ro. Heldigvis. Det er tett på naturen her.
– Ja, hva betyr det for deg å jobbe her ute med så mye luft og vid åpne landskap?
– Det er svært inspirerende. Selv om det er vanskelig å si helt konkret hva det er, så påvirker det meg og hva slags musikk jeg lager.
De store vindusflatene slipper inn mer enn bare lys. Om sommeren blir det ifølge Hole nærmest et drivhus inne på øverommet. Heldigvis er det greit å løse:
– Jeg tar med meg bassen og stiller meg på en platting ute på tunet og spiller.
Hole stopper opp og tenker seg om:
– Da vi flyttet hit, så tenkte jeg at det skal bli fint å få et arbeidsværelse hjemme etter å ha leid lokaler i Oslo i mange år, sier Hole og fortsetter:
– Men nei: Jeg ble fanget av andre gjøremål i huset! Jeg liker best med å ha et arbeidssted å reise til, komme seg ut, dra på jobb. Her trives jeg veldig godt.
