Artistundersøkelsen fremstiller popartister som en aldrende gjeng med liten inntekt og store forhåpninger, skriver Brand Barstein ⋆ Kontekst
Foto: Gramart/Createme
Kommentar

Artistundersøkelsen fremstiller popartister som en aldrende gjeng med liten inntekt og store forhåpninger

Terningkast to til en mye fremsnakket undersøkelse om kunstnerøkonomi.

Rapporter om kunstfeltet er kjempegøy. Det er tall, grafer, merkelige spørsmål og viktigst: fortrolige funn som peker ut en vei videre for kulturpolitikken.

Derfor er det synd at Gramarts mye omtalte Artistundersøkelse fremstår som kun en haug tall, grafer og merkelige spørsmål.

• Les tilsvaret på denne kommentaren her.

«Artistundersøkelsen vil gi svar på en rekke spørsmål rundt livet som utøver», skriver musikkteknologiutdanningssenteret Createme ved Universitetet i Agder (UiA) og Gramart i lanseringsteksten.

Svar får vi definitivt. Men et problem er det beskjedne antall svar – 400 respondenter – og hvilket musikersegment disse tilhører.

Til sammenligning hadde Kunstnerundersøkelsen 2013 – som Artistundersøkelsen bedyret å følge opp under kunngjøringen – drøyt 1200 respondenter innen musikk.

Og av disse 400 oppgir 39 % å ha mellom 50 000 og 100 000 kroner i årlig inntekt fra musikk som «et snitt-estimat over tre år». 14 % av respondentene tjener mellom 100 000 og 200 000 kroner.

Er det brutto eller netto inntekt? Personinntekt eller næringsinntekt?

Dersom gjennomsnitts begynnerlønn for orkestermusikere er rundt 600 000 kroner, er det i alle tilfeller tydelig at denne undersøkelsen ikke gir noe særlig input til hvordan musikere – sånn helt generelt – har det.

Aldrende popmusikere

Men jo, målgruppen er for så vidt definert i både tittel og forord:

«Det er særlig gruppen artister og musikere som selvstendig næringsdrivende vi er ute etter, og særlig innen det man referer til som populærmusikk».

To tredjedeler av respondentene er mellom 40–70 år, nesten halvparten har jobbet over tyve år med musikk. Dette er godt erfarne popmusikere!

Men de er i de minste håpefulle, disse middelaldrende respondentene. 51 % «håper å tjene mye penger fra musikk».

Skjønt hva ‘mye’ er, vites ikke.

Det skal sies at 170 av respondentene for de første spørsmålene (alder, erfaring) falt fra underveis. 

Pytt sann, det er jo bare en undersøkelse.

Bransjekonserter: Visstnok lite viktig for musikere

Tidvis fremstår Artistundersøkelsen som en dialog med en fordrukken veteran de sene timer på en bransjefest. Svarene flyr på tvers av alle sider ved popmusikerlivet – og av egne svar.

Som dette:

• 48 % mener ustabil inntekt er en stor utfordring, samtidig som 68 % svarer at de «liker livsstilen og miljøet» i musikkbransjen.

• 62 % mener at musikkyrket er «belastende psykisk», samtidig som 78 % er enige i at «musikkyrket er noe jeg kan holde på med til jeg blir gammel».

Hva er ‘gammel’? De som er eldre enn 40–70 år? Hvem bryr seg! Dette er jo som sagt bare en undersøkelse.

Og det morsomme: 67 % mener Spellemannprisen ikke er relevant eller er lite viktig (de lyver!), og majoriteten av respondentene mener at bransjefestivaler ikke er en viktig arena som musiker.

Hører dere, Byvillvillveivcalling? Dropp i hvert fall halvparten av konsertene, artistene mener de ikke får noe ut av det uansett.

Skaper sitt eget narrativ

Et annet problem: Undersøkelsen fremstår som et enkeltpersonforetak.

Professor Daniel Nordgård, utvilsomt en dyktig akademiker med både innsikt og formidlingsevne, er både leder av Createme ved UiA og styremedlem i Gramart. Dette er ikke hemmelig. Det står til og med i forordet.

• Les tilsvaret fra Daniel Nordgård her

Undersøkelsen henvender seg sådan til Gramarts medlemmer primært, selv om den har blitt delt av flere andre organisasjoner, deriblant både Creo og Kontekst.

Men sett i lys av at Gramart i 2023 takket nei til å bli med i det årets Kunstnerundersøkelse, bestilt av Kulturrådet og utført av Telemarksforskning, dannes det et bilde av en noe ensporet affære.

«Det er et tydelig ønske fra våre medlemmer om at sektoren selv tar et større eierskap til sin egen situasjonsbeskrivelse», skrev Marius Øvrebø-Engemoen, daglig leder i Gramart, i et innlegg i Ballade i 2023.

Han kunne heller sagt: «Ikke fortell meg hvordan jeg har det».

Artistundersøkelsen kan altså leses som Gramarts forsøk på å skape et eget narrativ som ikke vises i andre undersøkelser. Dette har sine store baksider. Kjenner man faktisk seg selv best i yrkeslivet? Og ikke minst; hvilken vedvarende relevans vil en slik undersøkelse ha når respondentene er fra en såpass smal gruppe og når én person er avsender fra to institusjoner?

Seiler under falskt flagg

«Vi artister har selv utformet undersøkelsen for å avdekke det som virkelig betyr noe for oss», sa artist og Gramart-styremedlem Marit Larsen da undersøkelsen ble kunngjort.

Store ord!

«Vi har i mindre grad ønsket regnskapstall og heller ønsket å se hvordan hverdagen oppleves», sa Nordgård til Kontekst tidligere i år.

Modererte ord!

Og nå, i forordet, enda mer nedtonet:

«Vi håper at funnene kan fungere som et supplement til de undersøkelsene som allerede eksisterer».

Det seiles like fullt under falskt flagg når Artistundersøkelsen lanseres under dette navnet. Hvor er det store mangfoldet av utøvende kunstnere? Er det en definert forskjell mellom ‘artist’ og ‘musiker’?

Jeg har imidlertid forståelse for at «Middelaldrende-til-gammel Gramart-medlemsundersøkelse» ikke er det mest catchy.

Slitasje

Artistundersøkelsen er som et mye fremsnakket album som viser seg å være mye gimmick, lite substans. For å være såpass tabloid: terningkast to. Det er underholdende lesing. Og designet er fint, oversiktlig og delevennlig.

Også høydepunktene er dempet av en overhengende følelse av forskning som content, men er verdt å trekke frem:

Også for denne respondentgruppen (jeg kan ikke understreke nok at dette er en smal gruppe som ikke er representativ for musikkfeltet som helhet) er fysisk slitasje en faktor i popartistlivet. 36 % svarer at de ofte eller relativt ofte opplever dette.

Kanskje ikke så rart når man nærmer seg 60 år som popmusiker?

Og i all sin tørrhet: 67 % av denne musikergruppen har enkeltpersonforetak (Enk) som sin primære organisasjonsform. I 2013, for en desto større musikergruppe, var dette tallet 54 %.

Overskriften – etter pandemi og Enks avsløring som elendig organisasjonsform – kunne i så måte vært «Gamle popmusikere har ikke lært noe som helst».

• Les tilsvaret fra Daniel Nordgård her.

Kommentar- og meningsartikler uttrykker skribentens meninger. Kontekst er en selvstendig redaksjon heleid av Creo – Forbundet for kunst og kultur. Kontekst følger Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten.

Red. anm: Dette innlegget brukte ved publisering uttrykket «popmusiker» i tittel, dette har blitt endret til «popartist».