– Psykologen min leser alt jeg skriver

Camara Lundestad Joof er i siste innspurt av mammaperm når Kontekst besøker henne i leiligheten på St. Hanshaugen i Oslo. Utenfor vinduet ser vi rett på gravstøttene til noen av norgeshistoriens mest kjente dramatikere på Vår Frelsers gravlund. Joof tenker høyt rundt hvordan det vil bli for sønnen å vokse opp med døden i så umiddelbar nærhet. 

Hun skjenker kaffe mens hun forteller om den uortodokse mammapermen:  

– Det har vært litt slitsomt.

Dramatikeren har nemlig brukt mye av permisjonstiden på å ferdigstille stykket Denne gangen handler det faktisk ikke om deg, mamma. Et stykke som etter planen skulle ha hatt premiere på Nationaltheatret nå i mars.

Men slik ble det ikke:

– Først og fremst er vi jo mennesker som jobber sammen, og det ble sykdom i produksjonen, så vi måtte avlyse. Vi er folk først, så må kunsten komme etterpå, sier Joof.

Samtidig:

– Jeg brukte hele permisjonen min på å skrive ferdig stykket. Jeg fikk en prematur sønn, så jeg ble ikke ferdig i tide. Det kjentes så viktig å fullføre det, manuset, men nå i ettertid virker det jo helt absurd, å ha gjort det midt i alle de hormonene. 

Joof forteller at hun gjerne kan jobbe med en tekst i all evighet om hun ikke har en tydelig frist. Det gjør også tanken på det nå avlyste stykket skummel.

– Jeg har tid til å fikse på de tingene som ikke funker så godt nå. Det er også det som er farlig med tekst.

Morsrollens kvaler

Denne gangen handler det faktisk ikke om deg, mamma er inspirert av morsrollen og dens kvaler.

– Det er et stykke om å bli mor, og et stykke om å i veldig stor grad ikke ville bli mor, om tvilen, sier Joof.

Det er også et stykke om hva som går i arv, om det er arvesynd, rulleblad, å arve gjeld, arvede traumer eller å arve hytte. Hva gir man videre og hvilke historier forteller man om seg selv eller familien sin?

– Jeg-et i stykket er ofte deler av meg, men det er ikke helt meg. Jeg tar meg alle friheter, sier Joof.

Hun forteller at stykket kanskje er et bud om at man må slippe den selvfikserte, selvsentrerte kunstneropplevelsen fordi man må gi seg hen til noen andre. 

Og Joof må også gi seg hen til noen. I dette øyeblikk er det sønnen Omar som har våknet i rommet ved siden av og må ammes. Da må journalister, intervju og historier vike for primærbehovene.

Denne konfrontasjonen av morsrollen speiler likevel Joofs liv. Hun har måttet konfrontere seg selv med nettopp det hun trodde hun aldri ville ha: Barn.

– Jeg har uttalt mange steder at jeg ikke ville ha barn. At det ikke har interessert meg å gjøre den prioriteringen. At det ikke er noe jeg har hatt lyst til å dedikere livet mitt til. Alle de tingene er fortsatt sant, så har jeg plutselig fått barn, sier hun.

– Hva skjedde? 

Godt spørsmål, sier Joof, og tenker seg om.

– Jeg giftet meg med noen som ville ha flere barn. Så tenkte jeg at han kan jeg få barn med, sier hun.

Joof forteller at hun alltid har hatt en idé om at hun måtte ofre sitt kunstneriske virke om hun skulle få barn.

– For meg har det i stor grad handlet om penger. Det å være kunstner og den usikre kunstnerøkonomien som man lever i, sier Joof.

Hun vokste opp med en usikker økonomi under fattigdomsgrensen i Norge, med en ufør mor og en far i fengselog ønsket ikke at nettopp den usikkerheten skulle gå i arv.

– Jeg har alltid sett for meg at hvis jeg skulle få barn, hadde jeg måtte slutte med kunsten og begynne med noe praktisk, sier hun.

Men det viste seg ikke å stemme. Plutselig fant livet en vei der hun både kunne skrive og få barn.

Kunstnerklisjeen

Kunstnermyten om dårlig råd er like etablert som ideen om å måtte lide eller ofre i kunstens navn.

Samtidig påpeker Joof at det å være kunstner også er en jobb.

– Man må stå på kravene og kreve at vi skal ha et arbeidsliv og en økonomi i kunst- og kulturfeltet som gjør at du kan ha et familieliv.

Selv trodde hun lenge at nettopp denne balansen ikke var mulig.

– Men det handler også om hva slags liv jeg ville ha da. Hvis jeg hadde beskrevet dette livet til meg selv for ti år siden, hadde jeg kanskje klappet til meg selv og sagt: løp. 

I 20-årene levde Joof selve klisjeen av kunstnereksistensen. 

Hun reiste rundt, hadde ikke fast bosted, men skrev fra tog, fra buss og fra kafé. Hun spilte over 200 forestillinger med debutstykket «Pavlovs tispe» (2015).

– Da hadde jeg rundt 220 hotelldøgn i året. Det er jo ikke forenelig med barn akkurat, sier Joof.  

Det høres kanskje ut som et drømmeliv for noen, eller et mareritt for andre, men Joof er ikke i tvil: Hun var veldig lykkelig i det livet.

– Jeg tenker mye på det at jeg er veldig lykkelig i livet mitt nå, men jeg lever ikke dette livet fordi jeg var ulykkelig i det andre. 

Alt handler om penger

Selv om Joof har levd flere varianter av kunstnerlivet, er det en ting hun alltid har vært opptatt av: penger. 

– Er det fordi du har vokst opp med knappe ressurser? 

– Ja. Jeg tror at alle som sier de ikke bryr seg om penger, alltid har hatt penger på en eller annen måte, sier Joof, og fortsetter: 

– Alt koker hele tiden ned til kapital. Monetær, kulturell, sosial kapital. Og hvilke muligheter det gir deg. Veldig mye i kulturlivet er bygd på frivillighet, på gratisarbeid. Og det er i stor grad forbeholdt middelklassen. Det er inngangen inn. Men så gjør de fleste kunstnere en klassereise nedover. I alle fall monetært. Min har gått oppover. Det burde man være ærlig om. 

Hun forteller at det tok tid for henne å tørre å være uenig med teatersjefer hun skrev bestillingsverk for da hun var yngre. Joof påpeker at det er et privilegium å ha mulighet til å si nei eller kreve noe. 

– Den ideen om å være sann mot sitt kreative selv er selvfølgelig mye enklere å gjøre fra en posisjon. En plass der du har makt selv, eller økonomi til å takke nei. 

Selv om kulturfeltet er relativt flinke til å snakke om økonomi, mener Joof man må snakke mer om privatøkonomien til kunstnere. 

Når hun nå trer inn i rollen som sjef for Dramatikkens hus, er økonomi en av de større endringene hun har gjort. Både stipendordninger og husdramatikerordningen sees på. 

– Det handler om hvordan skal man tilrettelegge for at risikoen for kunstneren skal få ligge i kunsten, ikke i det å satse på å være kunstner, sier Joof. 

Når drømmer blir oppfylt

Selv har hun i fire år stått i en av de mest lukrative avtalene en dramatiker i Norge kan få, nemlig rollen som husdramatiker ved Nationaltheatret.  

– Kristian Seltun, teatersjefen, ga meg virkelig total kunstnerisk frihet. Det hadde jeg alltid drømt om.

Men å faktisk oppnå dette: 

– Det er helt forferdelig. 

I møte med den totale kunstneriske friheten kom en total paralysering, forklarer Joof og ler. Hun er ikke uten humor når det gjelder innrømmelsen. Hun så andre i bransjen lure på om hun var kvotert inn, om ansettelsen handlet om politisk korrekthet, og om hun egentlig kunne skrive. 

– Det spørsmålet: «Kan jeg egentlig skrive» gjorde at jeg ble helt paralysert. 

Handlingsrommet blir plutselig veldig lite når du skal bevise noe på noen andres premiss. Hvis man ikke får lov til å tørre å feile, så får man jo heller ikke vokse mens man skaper. 

Å skrive om traumer

Det er dog ikke bare egen frykt som kan være en hindring i den kreative prosessen. 

Joof skriver ofte om situasjoner der det kan dras paralleller til hennes eget liv eller som bygger på hennes erfaringer.

– Det koster mye, og man må være forsiktig.

– Hvordan da? 

– Jeg setter aldri noe opp på en scene uten å bearbeide det nøye i terapi først. Publikum er ikke psykologen min. Psykologen min er psykologen min, og han leser alt jeg skriver, sier Joof. 

Når man skriver om traumer, kan det være retraumatiserende, forteller hun.

Joof mener at når hun forteller en historie, forteller hun den ofte på vegne av flere enn seg selv. Da er det også hensyn som må tas. Om det er å si ifra til andre som kan bli påvirket og åpne for innspill, eller om det er å jobbe med stoffet sammen med skuespillere for å sikre at de er trygge i formidlingen. 

– Det er alltid mennesket først og kunst etterpå, sier Joof, og utdyper:  

– Det har alltid vært viktig for megikke å foregripe og fortelle noen andres historie for dem, selv om den historien også kan være min. Men jeg kan også kjenne på en hensynsløshet i meg selv, som insisterer på at alt er mitt, og at jeg må få være fri til det. At kunsten må få gi faen. 

Hun forteller at hun aldri helt har klart å bli enig med seg selv når det gjelder det å eie nettopp en historie eller et narrativ. 

– Det er kanskje derfor jeg synes det er vanskelig å skrive, sier Joof. 

Etikken er hele tiden i bakhodet til Joof, som en rettesnor, noe som holder henne ansvarlig overfor henne selv. Hun tenker veldig mye på etikk rundt skriving. 

– Det er sånn jeg klarer å tilgi meg selv for at jeg gjør dette. 

– Føler du at du må tilgi deg selv? 

– Kontinuerlig. Jeg er alltid usikker på om det jeg driver med er greit eller ikke. Det tror jeg er bra.