Da jeg pakket ut bassen min, la jeg merke til en pipe på en forsterker. Hasj, tenkte jeg. Heroin, sa gitaristen

Nietzsche sa at uten musikk ville livet vært et feilgrep. Det er mulig han hadde han rett. I hvert fall er den viktig nok til å dø for – for enkelte.

Mine favorittalbum har to fellestrekk: De skriver seg fra starten av 70-tallet og er laget under påvirkning av store mengder dop og alkohol. Cannabis, kokain, amfetamin, psykedeliske stoffer og noen ganger heroin.

For å si det svulstig: rus renner som en konstant understrøm i musikkhistoriens elv. Så konstant og så tydelig at man kan lure på om dop rett og slett er bra. Ikke som i fysisk og psykisk bra, men intellektuelt og kreativt.

I 2023 publiserte magasinet Rolling Stone en liste over tidenes fem hundre beste album. Navnene bak utgivelsene er tidløse synonymer, til rus, fyll, overdoser og noen ganger død.

Jim Morrison, Amy Winehouse, Prince, John Bonham, Elvis, Bon Scott, Sid Vicious, Jimi Hendrix og Kurt Cobain er alle trygt plassert innfor topp 100, og det er neppe utenkelig at vår egen Jokke kunne vært et sted på lista om han var amerikansk eller britisk.

Men musikere er ikke alene. De fleste ruser seg, men hva er det med rusen som gjør at musikere kaster seg ennå litt lenger inn i den enn andre?

Komponister og brennende gitarer

Symphonie fantastique ble oppført for første gang ved konservatoriet i Paris i desember 1830. Den beskriver en ung mann med kjærlighetssorg som forsøker å ta livet sitt gjennom en overdose opium, men i stedet opplever en serie med visjoner. Komponist Hector Berlioz brukte «selvsagt» opium selv og komposisjonen er – med en god porsjon antakelse fra min side – kanskje det første moderne psykedeliske musikalske kunstverket.

Rus er vanlig i all musikk, fra klassisk og jazz til blues, hiphop og folkemusikk. Men det er rocken som har tatt «copyright» på de mest kjente tilfellene. Dels fordi musikerne tradisjonelt kom uskolerte rett fra arbeidsklassen, dels fordi musikkmediene i større grad har dekket sjangeren. Men også på grunn av selve kulturen, tradisjonen.

«Jeg sitter alene ved kjendisbordet uten å være kjendis, som en stalker. Om jeg vil ha? Nei takk».

For den er eldre enn instrumentene og utøverne. Vedaene er blant verdens eldste religiøse tekster og beskriver en psykedelisk-lignende rituell drikk. De aller første sivilisasjonene i Sumer og Egypt var like glade i øl som alkisen på hjørnet, og lagde fermenterte drikker (med høy alkoholprosent) til seremoni og musikk. Antikkens grekere hadde sin forløper til rock n’roll med Dionysos-kultens rituelle sex, rus og musikk.

Forhistoriens sjamanistiske og ekstatiske ritualer hadde elementer vi kan kjenne igjen. At publikum søker ekstase hører i noen grad hjemme i alle musikksjangre, men det er blant rockens brennende gitarer og knusing av instrumenter at den finner seg mest til rette – for meg, både som publikummer og som lytter.

Et av albumene på min toppliste starter med en låt som er blitt en slags nasjonalsang for dophuer i metallverden. Sweet Leaf handler egentlig ikke om cannabis, men introen er lyden av en hostekule fra gitarist Tony Iommi etter han har trukket litt for raskt inn av en joint i studio.

Master of Reality var Black Sabbaths tredje album, utgitt i 1971. Medlemmene var knapt ferdig med tenårene og allerede dypt inne i et univers av rus. Trommisen drakk sprit dagene igjennom og vokalisten kastet i seg alt hva han kom over. Bassisten som skrev teksten prøvde litt av alt.

Og gitaristen som lagde alle de kule riffene likte kokain. Det forsto jeg aldri helt. Var ikke LSD og cannabis mer skapende?

Varianter av svart

Det er fredag kveld for femten år siden. Kunstnernes Hus er fullt, men kompisen min har et bord. Kjendisfaktoren hans drukner her inne under blendingen av enda større kjendiser. Andre jeg bare har sett på TV setter seg ved bordet. Kompisen min har en eller annen form for avtale med dem. Stikkordet er kokain.

De går på do, går utenfor, ordner seg på forskjellige måter. Jeg sitter alene ved kjendisbordet uten å være kjendis, som en stalker. Om jeg vil ha? Nei takk. Etter et tiår med mentale kollapser fra rusmisbruk har jeg lært meg å holde meg til pilsen.

De kommer tilbake, streifer lokalet for å hilse på folk, går hit og dit uten at jeg henger med på deres bølgelengde. Selv når vi sitter sammen er jeg utenfor. Noe i blikket, men mest i innforståttheten: Vi er. Denne intense tilstedeværelsen og selvtilliten. Kokain gjør det med deg. Du behøver ikke lenger konkurrere for å vinne, du bare er best.

Dette forklarer noe av tiltrekningen for musikere og skuespillere som lever av selvtillit. Tenk deg at det ikke lenger finnes noen tvil. Du er best, materialet ditt er fra øverste hylle og sånn er det bare. Det var nesten så jeg vurderte å prøve selv.

Folka fra denne kvelden har for øvrig klart seg kommersielt meget godt med helsa i behold. Hvorfor de trengte ekstra selvtillit er vanskelig å forstå. Men slik er det ofte med rus, den er vanskelig å forstå.

Hvorfor

For hva er det ved rusen? Nietzsche mente man må ha kaos i seg for å skape en dansende stjerne. Blomstrete formulering, jeg vet, men det var rusen han siktet til. Livsrusen, inspirasjonen, gløden. Det ved musikken som bryter grensene våre. For musikk er i seg selv også et rusmiddel.

Men den må lages, og det krever inspirasjon. Energi til den kreative dynamoen. Bruk av rus har – for den som søker etter akkurat dette – en rasjonell side. Den endrer noe, flere ting, i oss:

Bevisstheten. Du kan gå og stange psyken i et vegg av problemer i ukevis, så drikker du noen pils og forstår plutselig problemet på en ny måte. Rusmidler forandrer på hver sin måte perspektivet ditt.

Sansene. Noen ganger forsterker rus smak og lukt, andre ganger kan du høre lyder på en ny måte, og noen ganger til og med se dem.

Følelsene. Ord og toner føles annerledes enn normalt. Vanskelig å beskrive, men lett å kjenne igjen.

Hemninger. Avhengig av hva vi putter i oss blir vi fulle av selvtillit, fryktløse eller på andre måter villige til å overse grenser og normer vi normalt lever under.

Selv om denne cocktailen kan gi opplagte konkurransefordeler, er det også den som før eller siden gir velkjente ulemper. Kostnader som må betales.

Døden og sjokoladefabrikken

Fire kompiser med hver sin sixpack og en gettoblaster. Grøftefylla på Nesodden mot slutten av 90-tallet. To fulle menn var morsom å drikke til, jeg tenkte det var en slags tegneserie-humor. Juling, taua, fulle menn, haha.

Senere som voksen, sensommeren år 2000, leide jeg øvingslokale i kjelleren ved Sjokoladefabrikken på Carl Berner i Oslo. Da jeg pakket ut bassen min for å øve la jeg merke til en pipe på en av forsterkerne. Hasj, tenkte jeg. Heroin, sa gitaristen. Han kunne mer om det. I tillegg til et fjell av tomme ølflasker.

Det var ingen tegneserie. Noen uker senere var både flaskene og pipa borte. Vi trodde bandet hadde flyttet ut, men det var en av norsk rocks få virkelige originaler som var død. Jokke jobbet med et nytt album og døde av overdose på sofaen hos en kompis. En slags norsk hybrid av Sid Vicious og Kurt Cobain.

Verdt å dø for

Kunst er stort, men er den verdt å dø for? Død er også litt kjipt sånn rent menneskelig. Særlig uhygienisk og skitten død. Sånn som de fleste av heltene mine døde.

Ville noe ha vært bedre om Jim Morrison streitet seg opp og sang om enklere ting? Eller om John Bonham reiste på rehab i stedet for å turnere? Ville en hel generasjon av musikere manglet noe om Kurt Cobain valgte en annen vei?

Morrison fant inspirasjon hos Aldeous Huxley. Og hans meskalin-eventyr i Doors of Perception sogner til en eksistensiell tradisjon med røtter til 1800-tenkere som Arthur Schopenhauer, William James og Friedrich Nietzsche.

Det høres fint og flott ut. Men er det ikke noen ganger litt flaut det som lages i ruståke? For jeg er neppe alene om å ha trodd at jeg skrev tidenes beste tekst, for så å rødme av skam da jeg leste senere i normal tilstand.

Spirituell ungdomsklubbleder

To folk jeg kjenner hadde en magefølelse. De satte seg ned en kveld og hørte gjennom alle Doors-albumene mens de leste tekstene. Magefølelsen ble sterkere for hvert album, og etterpå konkluderte de med at Jim Morrison var en sjarlatan. Bare tull, mente de.

Jeg syns de var urettferdige, for jeg likte fortsatt musikken, og døde ikke Jim Morrison for kunsten, kanskje? Men jeg visste de hadde rett. Øgle-greiene og sjamanist-imagen funket liksom aldri helt, og ikke bare på grunn av filmen til Oliver Stone. Det var noe kunstig og lånt med hele greia. I am the Lizard king, I can do anything klang bra da jeg var femten, men senere ble det vel mest flaut.

Men likevel. Jeg var jo femten en gang. Og var det ikke nettopp sjaman-greia vi likte, jeg og millionene av Morrison-beundrere, at han liksom løftet seg opp som en spirituell ungdomsklubbleder? Jo, og ikke bare det: Selve sjamanismen, det å sveve, det å løfte seg opp. Det var kanskje hele poenget.