Da Nidarosdomen var for liten

I 1930 ble 900-årsjubileet for slaget på Stiklestad og Norges kristning feiret med pomp og prakt og med sentrum i Nidarosdomen. Til jubileet sto endelig vestskipet ferdig gjenreist med Gabriel Kiellands storslagne rosevindu i vestveggen. Dessuten var orgelet fra 1741 håpløst umoderne og altfor lite for det gjenreiste kirkerommet. Takket være et stort privat bidrag sto et riktig katedralorgel ferdig til jubileet. Med sine rundt 130 stemmer var det Nord-Europas største.

I nord, i sør, i vest eller i kvadrat

Like til produksjonen skulle begynne, var det stor uenighet om plasseringen. Domkirkearkitekt til 1925, Olaf Nordhagen, gikk i sin tid inn for en oppstilling i søndre tverrskip. John Tverdahl som ble konstituert i stillingen etter ham, valgte i stedet å plassere det i nord. Riksantikvar Harry Fett gikk på sin side inn for en deling av orgelet i to, plassert i tårnkvadratet på begge sider av åpningen til koret. Men dette forslaget kunne ikke domkirkens tilsynskomité godta. Denne hadde som overordnet premiss at lengdeperspektivet skulle være ubrutt fra inngangen i vest til oktogonen i øst. De mente at "dette forslag i alt for høi grad skiller langkor og oktogon fra kirkens øvrige deler". Fremtredende aktører som arkitektene Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson, kunsthistorikeren Jens Thiis og sønnen Helge Thiis som i 1930 overtok som domkirkearkitekt, gikk alle inn for en plassering i vest under rosevinduet. Redaktør Gunnar Larsen i Dagbladet (30/4-1930) gjengir Jens Thiis, som prinsipalt foreslo ”

Tilsynskomiteen utredet en rekke oppstillingsforslag, forkastet de fleste og sto igjen med to alternativer. Enten måtte orgelet plasseres i vest, eller i et av tverrskipene. Det endte med et stortingsvedtak om ”fyrebils” plassering i nordre tverrskip. En viktig premiss var orgelbyggerens forsikring om at orgelet enkelt kunne flyttes til vest om man måtte ønske det.

Kirken for liten

Forskrekkelsen var stor og allmenn da orgelet på plass viste seg å fylle hele tverrskipet og skjule noen av de eldste delene av kirkebygget. En bemerkning fra orgelkonsulent Olaf Platou under et møte hos kirkeministeren ble begjærlig sitert av Dagbladets redaktør Gunnar Larsen, som i likhet med de fleste syntes det var blitt svært mye orgel i katedralen: «Det er ikke orgelet som er for stort, det er kirken som er for liten».

Men orgelet sto der og høstet stor anerkjennelse fra gjestende organister fra fjern og nær. Leverandøren var en av mellomkrigstidens største og viktigste tyske orgelfabrikker, G.F. Steinmeyer & Co fra Oettingen i Bayern, et firma som i mellomkrigstiden leverte monumentale instrumenter til store kirker og konsertsaler over hele Tyskland, flere av dem blant verdens største. Av mange ble Nidarosdomens orgel regnet som et av de beste.

Flyttet etter 32 år

Allerede da han tiltrådte i 1930 sto flytting av orgelet til vestskipet høyt på den nyutnevnte domkirkearkitekt Helge Thiis ønskeliste. Men først i 1962 kunne planene realiseres. I ettertid er det ingen tvil om at resultatet ble en katastrofe for instrumentet. Arkitekten hadde avgjørende innflytelse på plasseringen, og hans viktigste anliggende var at orgelet ikke måtte ta for mye plass. Orgelets funksjon bekymret ham lite. Samtidig hadde orgelidealet endret seg. Mens orglene på trettitallet knapt kunne være store nok, var store orgler ikke lenger på moten. Til tross for protester fra faglig hold, ble derfor bare 70–80 av de opprinnelig 130 stemmene satt opp. Resten ble lagret. Men fordi avstanden fra orgelet til korpartiet var blitt så stor, ble et antall av de lagrede stemmene et par år senere stilt opp som et separat instrument, plassert i triforiet på sørsiden av koret.

Sjeldent godt bevart

Etter 1962 var orgelet en skygge av seg selv. Riktignok kunne man stadig oppleve orgelets vakre og grandiose klang, men hele den indre sammenhengen i instrumentet var ødelagt. Og i dag, 50 år senere, er det i en sørgelig forfatning. Kun sekssifrede årlige utlegg holder det fortsatt i drift – så vidt. Man kan aldri være sikkert på om Nidarosdomen har et fungerende orgel i vest, det være seg til vanlige gudstjenester, prinsessebryllup eller kongesigning. Og tilstanden forverres stadig. Samtidig har vi i stigende grad fått øynene opp for hva som gikk tapt i ombyggingen. Få av mellomkrigstidens store orgler overlevde krigen, og ingen ble stående uendret i tiden etterpå. Selv om det som skjedde i Trondheim var ille nok, fikk de fleste en langt hardere medfart enn vårt orgel med store klanglige inngrep og mye utskiftninger av piper. I Trondheim er det meste av pipematerialet bevart og uendret. (Unntatt pipene til et fåtall stemmer som gikk tapt i brannen i Erkebispegården i 1983.) Enten er de i bruk i orgelet i vest, i kororgelet i øst, eller så er de lagret. Dette gjør at mulighetene for en fullstendig rekonstruksjon er svært gode. Følgelig er Steinmeyerorgelet i Trondheim også i europeisk målestokk blant de viktigste bevarte instrumentene fra sin tid.

Restaureres nå

Helt fra 1980-tallet har det vært arbeidet for en restaurering. Et grunnleggende spørsmål var om det ville være mulig å få til det man ikke klarte i 1930 – å stille opp det kolossale orgelet på en slik måte at det ikke ble til alvorlig skade for kirkeinteriøret. Et grundig forprosjekt over flere år overbeviste ansvarlige instanser om at dette lot seg gjøre. På denne bakgrunnen ble det 2010–11 avholdt en anbudskonkurranse der sveitsiske Orgelbau Kuhn stakk av med seieren.

Det foreliggende prosjektet er resultat av en lang prosess med mange involverte. Alle har underveis måttet gi noe for å få til det som så ut som en nesten umulig oppgave. I den til dels heftige debatten i tiden fram til Trondheim bystyre i juni gjorde sitt vedtak om finansiering av restaureringen, er det blitt hevdet at prosjektet vil være ødeleggende for rosevinduet. Mener man at alt annet enn et fullstendig fritt innsyn til glassmaleriet fra et hvilket som helst ståsted er en katastrofe, har man selvfølgelig rett. Men det svært mange av prosjektets kritikere synes å overse, er at orgelet er like meget et kulturminne som glassmaleriet. Et orgel på ca. 130 stemmer er stort og må nødvendigvis ta plass. Det kan ikke innpasses uten å påvirke kirkens interiør. I realiteten er det foreliggende forslag mer skånsomt enn oppstillingen fra 1962. Den gang sto fasaden til kirkens barokkorgel foran Steinmeyerorgelet og den store solen som kroner barokkfasaden, dekket fra alle ståsteder en vesentlig del av bilderekken nederst i rosevinduet. Ikke fra noe punkt hadde man uhindret utsikt til hele glassmaleriet. I det foreliggende forslaget vil også fasadens piper i noen grad dekke for nedre del av denne bilderekken, men dess lenger man beveger seg fremover i kirken, dess mindre blir glassmaleriet berørt. Fra tårnfoten er utsikten til glassmaleriet uhindret. Tilsvarende forhold mellom orgel og glassmaleri vil man for øvrig se i en rekke franske katedraler som Notre-Dame i Paris, St. Ouen i Rouen og katedralen i Tours.

Det har vært hevdet at alternative plasseringer burde ha vært utredet grundigere. Men alternativene det er snakk om, med en plassering i kirkens midtparti, ble utredet og forkastet før 1930.

Europeisk storhet

Det kan utvilsomt hevdes at orgelet opprinnelig var for stort. Selv om Nidarosdomen etter norske forhold er en stor kirke, er det en liten katedral. Og helt fra 1929 har kloke hoder snudd hver stein for å plassere det. Men orgelet eksisterer – og er i dag i seg selv et kulturminne av internasjonale dimensjoner. I dag er vi kommet til en korsvei der valget står mellom enten å akseptere en plassering i vest med de problemer det medfører, eller å ta til etterretning at Steinmeyerorgelet ikke lar seg redde. Hadde ikke orgelet kunnet restaureres nå, måtte kirken uansett ha fått et nytt instrument og da måtte Steinmeyerorgelet ut. Det finnes ingen alternative steder å sette det opp og en lagring av instrumentet vil være så plasskrevende og kostbart at det må ansees som helt urealistisk. Norge og Europa ville ha mistet et av de viktigste minnesmerkene over en storhetstid i europeisk orgelbygging. Jeg synes derfor det er all mulig grunn til å gi honnør til de ulike aktørene og fremfor alt til Trondheim kirkelige fellesråd, Domkirkens menighet, Nidaros domkirkes restaureringsarbeider, Riksantikvaren og Trondheim kommune, som sammen har lagt til rette for at vårt lands største orgel noensinne, igjen skal kunne fremstå i sin opprinnelige prakt.

Bjørn F. Boysen er organist og professor ved Norges musikkhøgskole. Siden 1980-tallet har han i flere sammenhenger vært engasjert i arbeidet for en gjenreising av Steinmeyerorgelet i Nidarosdomen. Sammen med Per Fridtjov Bonsaksen og Stein Johannes Kolnes deltar han i nå en komité som har fått ansvar for den faglige oppfølgingen av det nylig påbegynte restaureringsarbeidet.