Metaverset, skisse-lekkasjer og arbeidslivskonflikter: Dette var spillåret 2022

Foruten storspill som Elden Ring, Horizon Forbidden West og norskinspirerte God of War: Ragnarök har vi i løpet av 2022 fått nyskapende og kunstnerisk sterke spill, i tillegg til arbeidslivskonflikter og noen merkelige nyvinninger.

Her er noen av de største, og mest merkverdige trendene: 

Algoritme-kunst

Kunstig intelligens, nærmere bestemt visuelle AI-algoritmer som Dall-E og Midjourney, er trent opp til å kopiere stilen til kunstnere som ikke har samtykket til dette. Samtidig kan de utradere bestillingsmarkedet mange av de samme kunstnerne lever av.

Problemstillingen kan snart også inkludere spillskapere – de første dataspillene programmert av chatboten ChatGPT er allerede ute. Hos Polygon ser spilldesign-veteran Clint Hocking for seg at vi ti år fra nå vil kunne be en algoritme om å spytte ut «et fantasy-rollespill i en åpen verden som er en steampunk-versjon av Frankrike på starten av 1800-tallet».

Hocking holder en optimistisk tone, men for mange spillskapere vil dette muligens fortone seg like endetidsaktig som tekstilmaskinene gjorde for faglærte vevere under den industrielle revolusjonen.

Spillutvikling i krigstid

Krigen i Ukraina har også rammet landets spillutviklere. Spillere verden over har fulgt situasjonen og bidratt i innsamlingsaksjoner til landet hvor anerkjente serier som S.T.A.L. K. E. R.og Metro har sitt hjem. Der noen av disse spillenes skapere nå har vervet seg til frontlinjene, veksler andre mellom spillverdener og bomberom.

I juni slapp utviklere i GSC Game World en video hvor de viste frem den nye hverdagen. Historiedesigner Dariia Tsepkova viste frem gangen hvor hun hadde bodd i tre måneder sammen med en hund reddet fra bombingen mens hun reflekterte over hvordan det påvirket arbeidet:

– Det er ikke lett å skrive voldelige oppdrag med en krig rett utenfor vinduet.

Gullår for spillfortellinger

Vice-podkasten Waypoint Radio kalte nylig 2022 «the year of the narrative banger». Med god grunn, for det har vært uvanlig tett mellom de gode spillfortellingene enn i år.

2010-tallet ga oss sjangerdefinerende spill som Kentucky Route Zero, Night in the Woods, Return of the Obra Dinn, Disco Elysium og Her Story, som alle etablerte nye fortellerteknikker og uttrykksmåter. 2022 har vært året for å høste frøene de sådde.

De siste ukene har den store snakkisen for eksempel vært middelalder-mysteriet Pentiment, som ifølge spillregissør Josh Sawyer er tungt inspirert av Night in the Woods.

Tidligere i år videreutviklet Immortality videoklipp-skattejakten fra Her Story, mens litterære Norco og Citizen Sleeper begge var tungt inspirert av Kentucky Route Zero og Disco Elysium.

Alle fire kom ut på Microsofts abonnementstjeneste Game Pass. Den har senket terskelen for å gi smale og oppfinnsomme spill en sjans, og er nok delvis å takke for at de har nådd så bredt ut.

Samtidig ligger Netflix an til å skape en lignende effekt for dem som til nå ikke har spilt så mye. De har rustet opp sin spilldivisjon, og tilbyr klassikere som Immortality, Kentucky Route Zero og Spiritfarer på mobil og nettbrett til alle sine abonnenter uten ekstra kostnad.

Lyden av arbeid

Kampen om anstendige arbeidsforhold i spillindustrien fortsetter. Striden rundt Disco Elysium, omtalt her, var ikke den eneste offentlige skittentøyvasken vi så i 2022.

Spillkomponist Mick Gordons industrimetall-lydspor har lenge vært ansett som en nøkkelfaktor for suksessen til Bethesdas moderne utgave av Doom-spillene. Det fikk sin ende i 2020. Da gikk Doom Eternal-produsent Marty Stratton ut mot Gordon og beskyldte ham for å bomme på deadlines og være vanskelig å jobbe med – noe som blant annet hadde ført til en forsinket utgivelse av spillets soundtrack.

I november i år kom omsider Gordon med sin versjon av historien. Den er lang, men verdt å lese i sin helhet for alle som er nysgjerrige på hvordan musikkproduksjon for spillindustriens toppsjikte kan fortone seg. 

Blant annet påstår Gordon at godkjente låter ble forkastet uten kompensasjon, for så å bli tatt med i spillet igjen – fremdeles uten kompensasjon. Han skriver også at han jobbet 11 måneder hvor betaling uteble tross stadige purringer. 

Bethesda har benektet Gordons versjon.

I tillegg var det en annen arbeidslivskonflikt som skapte engasjement:

Stemmeskuespilleren Hellena Taylor luftet i høst sin misnøye mot spillselskapet Platinum Games. Ifølge spillnettstedet Kotaku påsto Taylor at Platinum Games hadde tilbudt magre 4000 dollar for at hun skulle gjenta stemmerollen til kulthelten Bayonetta i det tredje spillet med samme navn – noe hun avslo.

Taylor mottok en bølge av støtte fra både spillere og spillskapere, og oppfordret til boikott av Bayonetta 3.

Imidlertid viste dette seg snart å være usant. Spillskaperne kunne dokumentere at hun var blitt tilbudt til sammen 15.000 dollar. 

Gammelt blod i nye årer

Enkelte mennesker slutter helt å lytte til ny musikk idet de når en viss alder. Slik er det også med spill. En av årets største spillutgivelser var for eksempel The Last of Us – Part I, en nyversjon av en ni år gammel spillklassiker som allerede var blitt pusset opp én gang tidligere.

Den største spillutgivelsen før jul er The Callisto Protocol, en blåkopi av romskrekk-klassikeren Dead Space, begge med samme spillregissør.

Nå trenger ikke det å se bakover å være en dårlig ting. De siste årene har en av de største boblerne i spillverdenen vært en retro-estetikk basert på den primitive 3D-grafikken fra spillkonsoller mellom midten av 90-tallet og årtusenskiftet, på samme måte som piksel-estetikken som har dominert siden slutten av 00-tallet.

Stilen har nå satt et tydelig preg på to av årets største overraskelser. Neon White er en oppfinnsom kjappspill-hybrid av plattformhopping, skyting og dating (med inspirasjon fra PlayStation-klassikeren Jumping Flash!), mens Signalis er filosofisk retroskrekk med inspirasjon fra blant andre Silent Hill og Resident Evil.

Tross den nye trenden er heller ikke retro-pikslene på vei noe sted. De siste månedene har vi blant annet fått både en påkostet samleutgivelse av Teenage Mutant Ninja Turtles-spillene fra tidlig 90-tall og et helt nytt skilpaddespill som er kliss likt 90-tallsforbildene.

Det nye Monkey Island-spillet lykkes på sin side i å sette en solid nostalgi-sprøyte rett i øyeeplet hos NRK.no og mottok dermed en mediedekning som mer nyskapende titler og norske spill fortsatt kan se langt etter.

Skisseblokken på utstilling

Rockstar Games, selskapet bak Grand Theft Auto-spillene, er en spillutgiver som liker å holde kortene tett til brystet. Hvert nye spill er en popkulturell begivenhet langt utenfor spillsfærens rammer, og avdukes gjerne i form av en påkostet trailer.

Wow-effekten rundt det kommende Grand Theft Auto VI fikk seg imidlertid et skudd for baugen tidligere i år, da timevis med videoklipp fra en veldig uferdig versjon av spillet ble lekket på nett av en hacker.

Spillutvikling i de tidlige stadiene handler mest om å få spillets systemer og kontroller til å sitte godt – det visuelle er gjerne midlertidig og upolert. Dette hindret ikke enkelte Twitter-brukere fra å klage høylytt over det de så og ytre seg skråsikkert om at «grafikken er det første som blir ferdig i et spill».

Spillutviklere verden over svarte med å poste videoer og skjermbilder fra tidlige versjoner av sine egne suksesser.

Seriespill

Cyberpunk 2077 hadde en spektakulær togkrasj av en lansering i 2021. Siden den gang har utgiver CD Projekt Red jobbet hardt med å rette feil og gjenvinne spillernes gunst, og med anime-serie på Netflix vippet de over på plussiden igjen.

Seriens popularitet fornyet nemlig appetitten på fremtidsbyen Night City – spillertallene eksploderte over natten.

Mest påkostet i år var Halo på Paramount+. Med prislapp på 200 millioner dollar skuffet den både fans og kritikere, men fikk gode seertall, så en ny sesong er under oppseiling.

Metas pengesluk

Via oppkjøpet av VR-selskapet Oculus og slippet av de trådløse Quest 2-brillene har Meta gjort mye for populariseringen av virtuell virkelighet på maskinvarefronten. Metaverset – den sosiale plattformen Meta ønsker å bygge både i og utenfor VR-brillene – er det verre med.

Metavers-ideen i seg selv er ikke ny – det er bare et annet ord for sosialisering i spillverdener, noe plattformer som VRChat har rendyrket med stort hell. Zuckerbergs versjon har imidlertid fremstått som et ganske ubehjelpelig forsøk, og Meta har allerede har tapt milliarder.

En betegnende statusrapport fra pengesluket er at spillveteran John Carmack, kjent for Doom og en lang rekke tekniske nyvinninger i spillfeltet, nylig tok farvel med selskapets VR-divisjon for å jobbe med kunstig intelligens.

«Vi har en latterlig mengde folk og ressurser, men driver konstant selvsabotasje og kaster bort innsats», skriver han ifølge Rock, Paper, Shotgun i et avskjedsbrev krydret med solide mengder frustrasjon.

«Jeg har aldri klart å kverke dumme ideer før de gjør skade, eller å peke ut en retning og få et team til å faktisk holde seg til den.»

Samtidig peker teknologiguru Cory Doctorow på at selskapets vyer i stor grad er en reprise av Facebooks «pivot to video» i 2015, da de forsøkte å konkurrere med YouTube. Facebook lokket da redaksjoner verden over til å produsere alt innholdet for seg gratis. 

Det gikk ikke så bra for redaksjonene, og det er ingen grunn til å tro at det vil gå bedre for dem som nå investerer i digitale eiendommer i metaverset – deriblant norske myndigheter.

Skatteetatens tomme skur

Brønnøysundregistrene og Skatteetaten har ifølge PressFire brukt et sted mellom 125.000 og 150.000 kroner på å få sin egen tomt i Decentraland – en spøkelsesby av en virtuell verden basert på den nå punkterte NFT-bobla.

Brønnøysundsregistrene uttalte for øvrig i en pressemelding da metavers-tilstedeværelsen ble offentliggjort i oktober: «Vi mener metaverset er en kanal vi er nødt til å være til stede i».

MDG-politiker Eivind Trædal var blant dem som uttalte seg kritisk til bruken av offentlige midler.

– Hvis Skatteetaten hadde opprettet et nytt kontor på toppen av Galdhøpiggen, så tror jeg de hadde nådd flere nordmenn, sa han til Dagbladet.

I samme metavers – samt konkurrenten The Sandbox – har SpareBank 1 brukt 700.000 kroner på digitale bygninger for (ifølge NRK) «å komme i kontakt med yngre mennesker på nye måter».

Et godt sted å starte ville muligens vært spillene hvor disse unge menneskene faktisk befinner seg.