I Clarksdale, Mississippi kjenner alle The blond Norwegian. «Hi Joustiin» går som et refreng når han flere ganger i året besøker vennskapsbyen til Notodden. Jostein Forsberg, aktiv musiker på munnspill og vokal, og kunstnerisk leder for bluesfestivalen i Notodden gjennom 23 år, er den første ikke-amerikaner i styret til den internasjonale bluesorganisasjonen Blues Foundation i Memphis.

– Jeg reiser til Mississippi ofte, hver gang jeg er veldig stressa og må få vettet tilbake. Da sitter jeg på sørstatsverandaen, i en «swing», med munnspillet mitt og beina på gelenderet. Jeg bor alltid privat hos Panny Mayfield. Det er hjemmet mitt bortafor hjemme, det, sier Jostein Forsberg (47) i et digert smil.

Medlem av De arbeidsløses videoklubb

For mer enn tretti år siden jobba Jostein skift og tappa jern fra smelteovnen på Tinfos Jernverk. Så mista han jobben. Hva er da mer naturlig enn å gi seg hen til bluesen?

– Larsons Gale Verden hadde en stripe om Notodden Blues Festival for noen år siden: «I år er bluesfestivalen avlyst i et anfall av livsglede…» Ha ha!

Da industrien flagga ut fra Notodden på 80-tallet og deppeperioden begynte, kom musikerne på banen. Jostein Forsberg var med å stake kursen ut av elendigheten. De to første årene av festivalen var han med som musiker, siden har han vært festivalleder, utviklingsleder og nå kunstnerisk leder. Blueshovedstad og knutepunktfestival, det hadde ikke vært det samme uten ham. Ryktet sier at Jostein er den i Notodden-samfunnet som har fått opp humøret.

– Det var jo deppestemning, det var det! Vi hadde ikke noe å gå til og møttes hver dag på kafé. Vi røyka og snakka om det samme, før vi reiste hjem til en av oss og så video. Det var klubben AVK: De arbeidsløses videoklubb, og favorittfilmen var Shining med Jack Nicholson. Det illustrerer stemningen. Det var mørkt. Festivalen tvang seg fram, sier han.

– Den første festivalen ble planlagt en sommer og gjennomført i september, alt skjedde egentlig veldig fort. Jeg står ikke på papiret som den som starta festivalen, men har dratt den videre, sier Jostein og ser beskjedent ned i gulvet.

I mange år var stillingen som kunstnerisk leder bare et verv.

– Jeg ble vel egentlig overtalt til å si ja. Jeg så på meg selv som musiker, ikke som arrangør. Men det har vært en flott reise! Det hender jeg blir sur og tverr hvis det går for lenge mellom hver gang jeg får spilt. Men da sier bare kona: Nå må du ut!

Nå lønnes han i 80 prosent stilling og festivalen får årlig 2,4 millioner kroner i knutepunktstøtte fra staten. Antall billetter har økt fra 1200 til 25 000.

– Festivalen var litt større det andre året, og det tredje året tok det av. Vi klarte ikke tilby nok billetter. Vi måtte finne på nye arrangementer, for vi så for oss for mange mennesker i Notodden uten noe å ta seg til. Etter hvert ble det slik at den da’n vi la ut billetter var vi ikke bekymret for hvordan det ville gå med salget, men for hvordan vi ville reagere hvis vi ikke var utsolgt til lunsj. Vi hørte om at folk sto i kø på postkontorene.

Et studio å skryte av

Vi er kommet til byen der Hydro var bastion, og der Jostein en gang tappa jern. Nå er det landemerket i rundkjøringa der Storgata krysser E134 som preger byen: En diger, klassisk vokalmic fra 50-tallet bygget i aluminium, gitt i gave av DNBnor. Vi møter Jostein praktisk talt i rundkjøringa. Han geleider oss til de tomme industrilokalene på brygga som huser Juke Joint studio, et gammel analogt studio som eies av Europas Bluessenter. Mye av utstyret har havna her med tekniker Steve Wold, som kom fra USA med et flyttelass av samlerobjekter.

– Miksepulten er legendarisk. Den har stått i Stax Records i Memphis. Albert King, Aretha Franklin, ZZ Top har gjort noe på det bordet. Elvis gjorde antakeligvis også noe på det i 1970. Vi vet jo ikke, men sannsynligvis, sier Jostein.

På veggen henger notehefter fra 60-tallet. Rommet er fylt med retrolamper og eldre instrumenter, mer eller mindre i spillbar stand. På det gamle Schmidt-pianoet har tangentene hengt seg opp, og på Malmsjø-flygelet står det skrevet med svart tusj på hvitt ark: «Ikke spill hardt, det blir ustemt med det samme».

– Et levende museum! Det er en egen verden å komme inn her, en spesiell varme og ro. Noe må det være, for platene som spilles inn her vinner priser, sier Jostein.

Tekniker Njål Lie sitter ved pulten. Jostein slenger av seg dongerijakka og gjør seg klar til å legge munnspill på noen Spoonful of blueslåter til albumet The land were the blues began.

Skaper amerikanske bluesstjerner

– En del bluestekster er litt sorgtunge og depressive. Får man tilbake kjerring, bikkje og jobb om man spiller låtene deres baklengs?

– Jeg skriver jo i en tradisjon, men det er ikke helt «Woke up this morning, my baby was gone». Jeg prøver å lage noen hverdagsbeskrivelser av ting jeg har opplevd i Mississippi.

Njål spoler båndet og i kontrollrommet hører vi Jostein i låta Delta porch, sunget inn dagen før. Låta er blitt hardere etter at bandet med gitarist Morten Omlid, trommis Eskil Aasland og bassist Tony Caddle gikk i studio.

– Vi bytta toneart, økte i tempo. Den ble vill. Men utpå kvelden kan det bli vilt på sørstatsverandaen, så låta kler å være rocka! Vi går i studio før låtmaterialet er helt ferdig og bruker tidlige tagninger på platene. Da får vi det til å leve, i stedet for at det blir ihjelspilt!

– Deltablues eller chicagoblues, hva foretrekker du?

– Det er egentlig ganske likt, bare at bluesen i Chicago har mer trøkk. Det handler egentlig bare om at bluesen flytta til storbyen og at musikken måtte bli mer støyete. Chicago er jo den byen i nord som er mest lik Mississippi. Den svarte befolkningen som flytta nordover mellom 1910 og 1970 kom fra Delta. Da fløtta det nesten seks millioner svarte ut av sørstatene. Men Spoonful of blues spiller mest hillcountryblues, konsentrert rundt én akkord og ikke bygget opp i tolvtakt som deltabluesen. Hillcountry er mer rytmebasert rundt sterke trommebeats og de yngre har plukket opp den formen. The Black Keys, som spiller på Øya i år, er inspirert av Hillcountry-området rundt Oxford i Mississippi, sier Jostein.

Det knirker når han går over tregulvet. Han legger fra seg munnspillet, setter seg i vintagesofaen i burgunderfarget fløyel, og åpner pc-en, der han har bilder av vennene i Mississippi, de amerikanske musikerne som kommer til Notodden for å spille inn plater – Super Chikan og Lazy Lester.

– Det som har skjedd, er at norske bluesproduksjoner vinner priser i USA. Amerikanske musikere som kommer hit er folk som har vært neglisjert hjemme, men så får de et løft i karrieren etter å ha vært på Notodden. Vi tar dem på alvor og får dem til å yte sitt beste. Jeg er ganske stolt av det, at platene vi produserer vurderes bedre enn de amerikanske!

I fjor ble Super Chikan kåret til årets beste tradisjonelle bluesalbum i USA, i år ble Lazy Lester nominert. Begge har gitt ut på plateselskapet Jostein driver, Bluestown Records.

– Du er glad i de gamle?

– Det er den sanne bluesen! Men ting lever side om side. De som vil modernisere bluesen er like mye verdt for meg som dem som spiller tradisjonell blues. Mange musikere i Mississippi tror dessverre det er nok å kjenne meg for å bli invitert til Notodden, og blir nok skuffa når det ikke skjer. Programrådet bestemmer jo festivalprogrammet, sier han.

Dannelsesreisen til Chicago

Se for deg Jostein som tenåring: På gutterommet, i barndomshjemmet som eies av Tinfos Jernverk, hører han på John Mayall og Eric Clapton, han titter i coverne etter hvem som har skrevet låtene, og finner fram til Junior Wells, Muddy Waters, og Buddy Guy. Han famler seg fram på gitar og etter hvert også på munnspill. Han spiller mye med kompisen Morten Omlid, som han omtaler som sin Glimmer Twin. Men han har ingen planer om å leve som musiker. Faren jobber på Tinfos, og han selv vet at det er jobb til ham der når han blir ferdig med skolen.

Jostein jobber skift på jernverket og sysler med planer om en stor reise til bluesens hjemland, når gutta på gølvet spør: «Trenger du reise helt dit?»

Men reisen til Chicago i 1982 med hun som er blitt hans kone, Solveig Hortemo, skal komme til å bli det som endrer retning på livet. Etter dette skal det bli blues i alt han er og gjør, også når han jogger.

– Jeg var veldig nysgjerrig og ville gjøre et dypdykk i bluesens historie. Jeg hadde lest mye og Solveig og jeg dro for å oppsøkte bluesklubbene i Maxwell Street i Chicago.

Det unge blonde paret blir advart mot utrygge steder og mot bluesklubber der ingen hvite går. Men Jostein har hørt om en han kan oppsøke. En hel dag henger han i platebutikken Delmark Records mens han venter på å få innehaveren på tomannshånd. Rett før stengetid går han opp til disken med en EP i hånda og håper at den skal bryte isen. Og det blir som Jostein ønsker, innehaveren tar ham med. På klubben Theresas en sen lørdagsnatt opplever 22-åringen blues som aldri før.

– Den dagen og kvelden endra alt seg. Det er noe som skjer mellom scene og sal når bluesen er alvorlig bra Jeg fikk dessuten en innføring jeg ellers ikke ville fått. Det ble så klart for meg at bluesen er de eiendomsløses musikk og at den er vokst fram av de svartes levekår. Fra da av ble det mer enn en musikkform for meg, sier Jostein.

Skåler med Sonny Boy

Siden er det blitt flere pilegrimsreiser til The land where the blues began. Alltid når han er i Clarksdale, går han til Sonny Boy Williamsons gravsted. Ritualet er å ha med en øl eller to og skåle med den gamle mester, legge igjen et munnspill på gravstøtta eller en kvarting med brennevin.

– Jeg veit det er en litt sær ting å gjøre, men jeg gjør det hver gang likevel. Sonny Boy er selve munnspillkongen og en enorm inspirasjonskilde for meg. Kjerka er brent ned, og graven ligger på et jorde utafor byen. En del folk synes jo det er litt underlig, men i februar i år traff jeg Robert Plant på graven. Han driver med akkurat det samme som meg!

Vi har forlatt studio og går inn i jernbanebygningen fra 1906 der festivalkontoret holder til. Utafor kontordøra si har Jostein hengt opp de amerikanske veiskiltene Highway 61 og Highway 49.

– Det var i dette veikrysset at Robert Johnson inngikk en avtale med djevelen ved midnatt. Myten sier at han ga sjela si i bytte mot eksepsjonelle evner til å spille gitar. Han døde 27 år gammel. Det blir sagt at han ble forgifta og døde i forferdelige smerter. Det er mye mystikk rundt ham. Vi har jo noen av de samme mytene her hjemme i Norge, med felespillere som dro til fossen og gjorde avtale med nøkken.

– Oppsøker du gravstedet til Robert Johnson også, når du er der borte?

– Ja, ja! Alle tre!

– Alle tre?

– Ingen veit helt hvor han er gravlagt, så han har tre graver, og jeg er på alle tre. Jeg var tilfeldigvis i Mississippi da det gikk rykter om en ny seremoni og et nytt gravsted, og jeg ble med på det. I kjerka holdt ei gammel dame vitnesbyrd, hun hevdet at faren hennes var graver og at han hadde gravlagt Robert Johnson. Etterpå rygget bilen ut på et jorde og de lempa ut den store gravsteinen på stedet som dama pekte ut!

– Hvorfor er du blitt tatt så godt imot hos den svarte befolkningen?

– Jeg ble møtt med en viss skepsis i begynnelsen, akkurat som de tenkte: «Kommer du bare hit for å kikke og så blir du borte igjen?» Men jeg tror jeg blir inkludert fordi jeg er musiker. Og så reiser jeg alltid uten kamera!

Før vi forlater Notodden, insisterer Jostein på å ta oss med til biblioteket, hvor det er et eget hjørne bare med blues, en bluesbibliotekar i halv stilling, og hvor kongestolen Solomon Burke satt i i 2005 er utstilt.

– Det var stort å ha ham her. Men BB King var nok all time high. Det var heller ikke kjedelig å ha 93 år gamle David «Honeyboy» Edwards i studio. Han var omstreifervenn med Robert Johnson og var til stede den kvelden Robert ble forgifta. Den dagen han reiste herfra, er et øyeblikk jeg ikke glemmer. Han satt i bilen, rullet ned vinduet, løftet armen til hilsen og sa «See ya next time». For en livsglede! Det synes jeg var konge!

Portrettet ble publisert i Musikkultur på papir i juni 2012