Dans som allemannseie

Koreografiens hus 

Å få et produksjonssted i Oslo er et annet viktig tiltak på Rosenvinges prioriteringsliste. Hun ønsker seg et sted som har fasiliteter og støtteapparat til å lage en forestilling fra start til mål, og som kan bidra til at den får et lengre liv.

Dette er et sterkt ønske fra det frie feltet, sier hun. Videre forteller hun at 70 prosent av dansekunstnere bor og virker i hovedstaden, og at det er stor mangel på lokaler; masse tid går bort i å flytte produksjonene fra sted til sted mens de blir til. Dessuten står man ofte alene, uten et lag rundt produksjonen. 

– Det å være dansekunstner er et ensomt yrke, sier Rosenvinge.  

– Man blir en prosjektbasert gründer uten et fast arbeidsmiljø.  

Norske Dansekunstnere har derfor bestilt utredningen «Koreografiens hus», som handler om hvordan dette behovet kan dekkes. 

– Hva ville forholdet være mellom et slikt «Koreografiens hus», og det eksisterende Dansens Hus på Vulkan i Oslo? 

– Dansens Hus er primært et visningssted, og det mangler både produksjonslokaler og øvingsrom, svarer Rosenvinge.  

Opprinnelig var ønsket at Dansens Hus skulle romme både øving og produksjon, og dette ligger fremdeles under deres mandat, sier hun. Problemet er bare at bygget ikke er ikke stort nok.  

Rosenvinge tror dog ikke dagens politiske klima er det rette for å gå inn for et nytt kulturbygg; isteden jobber de for at Dansens Hus skal få mulighet til å utvide driften på en eller annen måte. 

– De må selv bestemme hva de har kapasitet til, understreker Rosenvinge, og legger til:  

– Men de er veldig positive.  

Dans på alle kanter

Den siste utfordringen Rosenvinge trekker fram, er at den allmenne kjennskapen til dans er for lav. Dette påvirker flere ting, blant annet publikumsoppslutningen. Det siste er de ikke alene om: 

– Hele kulturlivet sliter jo med å få folk ut av sofaen og vekk fra Netflix etter pandemien, sier hun.  

Hun tror likevel dans har en spesiell utfordring, fordi det er en lite integrert del av folks hverdag:  

– I motsetning til for eksempel musikk, som er rundt oss på alle kanter, er ikke dans like synlig i det offentlige rom.   

I hvert fall ikke for voksne. Det er stor interesse for å danse blant barn, forteller Rosenvinge, men i motsetning til idretten med sin «bredde til spiss»-tilnærming, har ikke dans noe helhetlig løp man kan følge fra kulturskolen til aktiv satsing på en yrkeskarriere som danser. 

– Men her er det også lys i tunnelen, understreker hun.  

– Nå har vi fått Nasjonalt råd for danseutdanning, som skal sørge for samarbeid på kryss av utdanninger, frivilligheten og det profesjonelle feltet.  

Egenverdi og samfunnsnytte 

I tillegg til at dans som kunstform selvsagt har verdi i seg selv som det er verdt å hegne om og satse på, mener Rosenvinge dansens relative fravær i folks liv er en tapt mulighet.  

– Dans har stor sosial og samfunnsmessig verdi, og det har helsemessige fordeler å kunne uttrykke seg gjennom dans og bevegelse.  

Rosenvinge forteller om et samarbeid mellom det regionale kompetansesenteret Dans i Trøndelag og et lokalt sykehjem, der beboerne fikk dans som aktivitetstilbud. Sykehjemmet erfarte at beboerne trengte mindre medisinering om ettermiddagen de dagene de hadde danset.  

– Det trengs en mer helhetlig tankegang rundt dans på alle områder, mener hun.  

– Folk må rett og slett møte på mer dansing i hverdagen og få «mengdetrening» i dans.  

En stille død?

En viktig grunn til at dans ikke er mer synlig i offentligheten, er den generelle nedprioriteringen av kulturstoff i de allmenne mediene, noe som også rammer dansefeltet hardt. 

– Dette er en stor bekymring, sier Rosenvinge, og fortsetter:  

– Når det blir strammere tider og hardere prioriteringer både i kulturlivet og i pressen, har vi snart ikke mange nok igjen som kan skrive om dans.  

 Rosenvinge er redd vi snart ikke har vokabular til å sette ord på hva vi faktisk mister når utdanninger og institusjoner legges ned og det kuttes i tilbud.  

– Viktige kunstnerskap må legge ned, men de lider en stille død fordi ingen snakker om det.  

Men også her er det håp i sikte. Sparebankstiftelsen er i gang med det tiårige prosjektet Danseløftet, der også synlighet er en av pilarene.