– Jeg vil heller ha et klart og tydelig «nei» enn å gå i uvisshet

Hvor mye må du mase på musikkbransjen for å få svar?

En EP er innspilt, mastret og ligger ute på SoundCloud, promobilder er tatt og ferdig Photoshoppet, en video (som var ganske dyr) ligger ute i 4K på Vimeo og YouTube og en teaser er blitt lagt ut på TikTok. Presseskrivet har journalistkompisen spisset. Mailen går ut til alle relevante spillesteder, plateselskaper og festivaler i god tid.

Men får du svar?

Kontekst sendte spørsmål (og fikk svar!) til musikkbransjens aktører.

Den nye artisten:

Demotivert av mangel på svar

– I starten fikk jeg mer nei enn ja, så jeg valgte å ta saken i egne hender og fikk med meg min venninne, Synnøve Reitan og produsent Sondre Skaftun til å hjelpe meg, sier Markella Assimakis.

Assimakis opptrer under navnet Markella og bestemte seg for å satse for fullt for tre år siden. Hun anser seg selv for fortsatt å være i startfasen av karrieren.

– Vill Vill Vest og de andre bransjefestivalene har alltid svart, selv om det oftest var automatsvar når du ikke fikk spille. Det er verre med management og plateselskap.

Hun vil anslå at 70 prosent av henvendelsene hennes ikke blir besvart. Og de som svarte, sa de var interessert og skulle følge opp, men gjorde det gjerne ikke.

Å ikke få svar opplevde hun i starten som demotiverende.

– Det var en kjip opplevelse. Jeg trodde at jeg før eller siden ville få napp, men jeg skjønte fort at det ikke fungerte slik.

Avtalte rådgivning

For Assimakis var det en slags trøst i at hun ikke var alene om det, men delte denne opplevelsen med mange andre.

Og etter å ha fått tips fra en venn, tok hun kontakt med Brak/Musikkontoret i Bergen. De har foredrag for bransjefolk og driver rådgiving for unge artister.

Det var en øyeåpner:

– Kristian Stockhaus (musiker og produsent) sa at du kan ikke vente på at andre skal styre karrieren din. Det må du gjøre selv. Og når den tid kommer at du skal ha management, må du føle at de er riktige for deg og at dere har lyst til å samarbeide.

Etter å ha tatt styringen selv, føler Assimakis at karrieren har fått mer retning.

– Det er viktig å ikke definere sine egenskaper og evner på at man får ett eller flere «nei».

Det uavhengige plateselskapet:

– Klipp og lim blir slettet

– Alle som starter med å sende e-post til oss, bommer fullstendig, sier Kristian Kallevik i plateselskapet og management-selskapet Fysisk Format.

Fysisk format er et Oslo-basert plateselskap som springer ut ifra miljøet rundt platebutikken Tiger og Kallevik.

Han driver også den digitale distribusjonstjenesten Diger Digital, den fysiske distribusjonskanalen Diger Distro samt merchprodusenten Digertrykk.

– Det er svært få relasjoner som begynner på e-post! Et management kan kun betjene få artister, derfor må forholdet artist og management/plateselskap starte med en menneskelig kontakt.

Kallevik nevner at band som ønsker kontakt, kan for eksempel begynne med å invitere til en spillejobb, spille sammen med artister som allerede er på etiketten og sakte, men sikkert bygge opp en relasjon mellom band og mulig management.

– Vi får masse henvendelser fra band som trygler og ber, men det beste er at vi føler selv at vi trenger artisten mer enn de trenger oss. Vi må føle at vi kan gjøre noe for denne artisten.

En generisk, masseutsendt e-post vil føre til at man ikke får svar fra Fysisk Format.

– Det er én grunnregel hos oss: Vi gir bare personlige svar til folk som skriver personlig til oss. Vi setter alltid pris på å høre fra folk som sokner til vår kultur eller i det minste har tatt seg tid til å sette seg inn i hvem vi er. Klipp og lim-e-poster slettes nådeløst. Alle henvendelser som klaffer med Fysisk Formats kultur og språk vil derimot motta et svar.

– Selv om vi ikke nødvendigvis har til hensikt å undertegne kontrakt, så er det viktig for oss å svare. Vi er glade for å få henvendelser. Vårt første svar, hvis bandet er interessant, er å svare at vi skal ta det opp til vurdering.

Om det tar tid, kanskje det lyttes

Kallevik undres over at artister iblant tolker det som negativt at man ikke får umiddelbar positiv respons.

– Fravær av svar fra oss kan bety at vi lytter, undres, snakker om prosjektet med folk vi stoler på og prøver å forestille oss hvordan vi kan jobbe sammen osv. Det tar tid å bygge selvtillit, enda mer tid å bygge tillit til andre! For å være et bra management trengs begge deler.

Fysisk Format er en gjeng som tar stilling til hvert enkelt tilfelle og det må være enighet. De mottar cirka fem henvendelser i uka.

Det store, internasjonale plateselskapet:

– Ønsker å lytte til alt

– Hos oss handler det rett og slett om kapasitet, sier A & R manager i Universal Music Group, Kristoffer Aase.

– Selvsagt skulle vi ha svart alle, men vi får cirka hundre henvendelser i uka via alle kanaler. Det sier seg selv. Da måtte vi ansatt folk som gjorde den jobben.

Aase sier videre at de har som mål å lytte til all musikk som kommer inn til dem.

– Selvsagt hender det vi går glipp av god musikk, gitt mengden vi mottar, for du vet aldri hvor du finner gull.

Det store spillestedet:

– Alle får svar

I Stavanger finner vi Tou Scene; et kompleks på ca. 12 000 kvadratmeter hvor en rekke kunstneriske uttrykksformer har sin arena – deriblant en livescene.

– Tou ønsker å være en del av et økosystem i byen, så vi vil gjerne bygge opp om artister og da spesielt unge artister, sier musikkansvarlig Morten Gjersum.

– Vi har selvfølgelig ikke plass til alle band og artister, men alle som henvender seg til oss får svar, også de uetablerte.

Gjersum kan ikke si akkurat hva som skal til for å bli booket, men at de ser på elementer som hvorvidt sjangeren er interessant for dem og lokal tilhørighet.

Hvis bandet som tar kontakt består av unge folk, så inviteres de gjerne til en prat over en kaffekopp hvor de får tips og råd.

– På mange måter fungerer vi som et kompetansesenter for kunst og kultur, sier Gjersum.

Det lille spillestedet:

– Vi gir alle svar

Oslo-baren Uhørt har vært en scene for nybegynnertalenter siden august 2014.

– Hos Uhørt tar man henvendelser på fullt alvor, sier Silje Holmen, tidligere bookingansvarlig.

– Vi gir alle et svar, selv om vi innimellom kan mene at et band ennå ikke er helt klare for en livespilling. Dette handler om respekt fordi band og spillesteder lever av hverandre.

Holmen anslår at Uhørt mottar cirka tyve henvendelser i uken innen alle musikksjangre, stand up, slam poesi og lignende.

For å hjelpe folk og samtidig gjøre jobben litt enklere, har Holmen satt opp en tipsliste på nettsidene til Uhørt.

Der står det hva som lønner seg og ha med i e-postene.

– Første bud er å sende en e-post med innhold. Noen skriver bare at de ønsker å spille. Det er for lite.

Bransjefestivalen:

Du får svar om du holder fristen

Bergen-festivalen Vill Vill Vest booker nesten utelukkende uetablerte artister.

– Vi er en showcase-festival og et bransjetreff som ønsker å trekke frem nye artister, sier daglig leder, Simen Korneliussen.

Deres prosess er noe annerledes enn andre festivaler: Artistene må melde seg på via en portal innen en gitt frist.

– Alle som er meldt på innen fristen via portalen, får svar fra oss. Det er en del som henvender seg utenom og de blir også vurdert og blir som regel svart, men da er nåløyet for å bli booket selvsagt noe smalere. Det viktigste er en god line up.

Musikkmediet:

– Ingen policy, men skulle gjerne svart alle

– Nei, vi har ingen policy på å svare ukjente artister og det skyldes rett og slett kapasitet, sier redaktør i Gaffa, Geir Magne Staurland.

– Siden jeg er den eneste fast ansatte, går både min egen e-post og redaksjons e-posten via meg. Jeg får vel rundt femti henvendelser om dagen, så det sier seg selv. Vi skulle gjerne svart alle.

– Likevel har vi selvfølgelig utallige eksempler på artister, både med og helt uten management, som vi har pushet i alle våre kanaler etter én enkelt e-post. Det er det mest takknemlige med jobben vår og viktig for vår synlighet og merkevarebygging, men samtidig det minst innbringende.

Felles for alle vi har spurt som mottar e-poster fra nye artister er kravet om at alle henvendelser er seriøse og har godt innhold.

– Hvis du skriver: «hei, vi er et nytt band. Si ifra om du vil ha den nye plata vår», så funker ikke det, fortsetter Staurland.

– Det blir bare mer arbeide for oss. Hvis e-posten inneholder musikk og pressebilder, så er det mye kortere vei for oss til eventuell publisering. Ha lyttelenke, ikke Dropbox-mappe. Og ha dugelige pressebilder. Det er synd å si det, men elendige pressebilder kan føre til at vi velger ting bort, samme hvor god musikken er.

Staurland forteller videre at Gaffas rolle er blant annet å plukke opp ny musikk.

– Så selv om vi ikke svarer på alle e-poster, så er ambisjonen å lytte til det vi får. Men det er klart at det er ingen lett oppgave. Heldigvis har jeg flere dyktige frilansere med ørene åpne som sjekker ut musikk på egen hånd. Husk at selv om vi ikke rekker å svare folk, er både jeg og mine skribenter på konstant jakt etter ny norsk musikk.

Men det er flere måter å følge opp artister og band på.

– Selv om vi ikke har så stor svarekapasitet, så hender det vi følger artister på Instagram, Facebook og andre sosiale medier. Dessuten har vi spillelisten og spalten Ukens GAFFA-tape, som tar sikte på å fange opp det som kommer i vår retning. Den spillelisten ble til for å prøve å gi alle muligheten til å komme gjennom og vise at vi følger med. Spillelisten har tredve nye sanger hver uke, hvorav fem av artistene får spalteplass.

Det store, nasjonale breddemediet:

– Oppdager ofte artister via snakkiser eller andre medier

– Vi/jeg opplever jo en voldsom pågang fra artister, management og plateselskap om både etablerte og nye artister, skriver Aftenposten Robert Hoftun Gjestad.

– Uten at jeg har satt meg ned for å telle opp, snakker vi nok om et tosifret antall mail med lydfiler vedlagt hver eneste dag i de hektiske periodene.

Gjestad skriver at målet hans er at ingen av innsalgene fra nye norske artister skal gå rett i bøtta, men at det er dessverre ikke mulig for verken han selv eller Aftenpostens faste frilansere å lese om og høre på alt som kommer inn.

– Personlig ender jeg opp med å lytte til noen av dem, andre blir beklageligvis bare liggende i mailboksen. Det betyr jo at et fåtall av de som sender ting inn, ender opp med å få et svar fra meg.

– Dette betyr ikke at vi ikke bryr oss om nye norske artister, men jeg/vi vil ofte oppdage dem gjennom andre kanaler enn via direkte mail inn. For eksempel «snakkiser» i forbindelse med Bylarm eller andre festivaler. Alternativt saker som dukker opp i andre nett- og papirmedier enn vårt eget.

Det radikale, nasjonale breddemediet:

– En kilde til dårlig samvittighet

– Det er en evig kilde til dårlig samvittighet – men vi har rett og slett ikke sjans til å svare alle som sender musikk eller pitcher seg selv til oss, sier journalist i Klassekampens musikkbilag Musikkmagasinet, Frida Fliflet.

– Det lages og slippes så vilt mye musikk, og vi er altfor få i redaksjonen til å kunne forholde oss til alt.

Det som ofte skal til for at man stopper opp, leser og lytter er et mellomledd, noe som viser at plateselskap eller pr-byrå har teft.

– Eller om det er navn som har kommet seg på Bylarm eller Vill Vill Vest-programmet. Vi trenger noen «gatekeepers» for at mengden ny musikk skal være overkommelig.

– Jeg skjønner kjempegodt at det føles kjipt å ikke få respons. Det er klart vi burde – og gjerne skulle – ha svart og lyttet til alle. Men da hadde vi ikke rukket å lage magasinet, sier Fliflet.

Den erfarne artisten:

– Jeg vil ha et tydelig nei

– Jeg vil jo helst ikke mase, men jeg er helt nødt til det.

Jeff Wasserman er artist i bandet Jeffreys Reverie og er i tillegg musiker, låtskriver, produsent og tekstforfatter. Han har bidratt med tekst til flere større hits i Norge, som for eksempel Dance With a Strangers «Everyone Needs a Friend».

– Det er ofte jeg ikke får svar fra spillesteder og plateselskaper. Da tenker jeg at jeg heller vil ha et klart og tydelig «nei» enn å gå i uvisshet. Det må da være fint for de som mottar henvendelser å slippe masing ved å heller være tydelige?

En gang forsøkte Wasserman å engasjere en person som han lærte opp i hva hans virke trengte.

– Hun sluttet fordi hun var vant til at folk man henvendte seg til, fulgte opp. Det gjør man gjerne ikke i musikkbransjen.

Et konkret eksempel på hvordan kommunikasjonen kan foregå, er fra i vår da Wasserman fikk henvendelse fra et plateselskap om at de ønsket å fronte den nyeste plata hans.

– Jeg hadde fått god presse på den forrige plata, til og med gode skussmål fra selveste T-Bone Burnett. Plateselskapet var veldig entusiastiske og sa at de kunne gjøre promojobben bedre enn personen jeg hadde hyret inn til denne plateslippen. Derfor sa jeg opp avtalen med henne og satset på plateselskapet. Så hørte jeg ikke mer. Jeg ringte og sendte e-post. De tok ikke telefonen, svarte ikke på e-post. Etter mye om og men, fikk jeg dem i tale via en kompis. Da sa de at de hadde for mye å gjøre. Ikke bare mistet jeg promopersonen jeg hadde hyret, men også en masse tid.

Wasserman gir nå ut plata selv.

– Fortsatt er musikkbransjen en cowboybransje. Hvis du ikke er en melkeku, blir du ikke verdsatt. Selv om man har fartstid.

Wasserman påpeker at man må ha et personlig forhold til institusjonene om man skal få til noe.

– Jeg skulle ønske at de som tar imot henvendelser fra artister tok oss mer på alvor. Si det som er! Et tydelig NEI er bedre enn å måtte gjete folk. Man mister troen på det man driver med hvis man ikke engang mottar et svar. Og det går utover entusiasmen. Jeg tar ikke dette personlig, men det handler til syvende og sist om respekt.