Fireåringen Daniel kryper sammen på mammas fang. Han har ikke helt dagen. Trompetkassa ligger uåpna på gulvet ved siden av ham, mens broren Benjamin på seks og Aria på fem blåser små baller mot veggen, fisker tynne plastfisker opp av en boks ved hjelp av sugerør, og summer med munnen mot fingrene.

– Daniel kan spille to variasjoner over Blinke lille stjerne, forteller Tonje og skotter bort på fireåringen.

Ikke i dag.

Bæææææært!

Aria vil spille sterkt. Så sterkt hun kan. Hun trekker lufta ned i lungene, så lyden kan ses før den høres: Bæææææært!!

Tonje dveler ikke ved utbruddet, men drar barna over i neste aktivitet. Sømløst sklir timen fra det ene til det andre, nærmest på innfall, ser det ut til. Men her er ingenting tilfeldig.

Variasjon, bevegelse og tålmodighet

– Små barn kan spille og ferdig med det, framholder trompetpedagogen.

– Hvis jeg gjør jobben min, legger hun til.

Tonje snakker av erfaring. Hun har nettopp avslutta dagens økt med Suzuki-undervisning i underetasjen der hun bor. Visst er det praktisk å ha elevene hjemme, men så er det foreløpig ikke plass til henne i kulturskolen, der hovedmålgruppa er barn i skolealder. Elevene til Tonje er langt yngre.

– Undervisning av barn i denne alderen krever mye variasjon og bevegelse, forklarer pedagogen, når vi spør om hva som skiller undervisning av små barn fra undervisning av skolebarn.

Konsentrasjonen har knapp holdbarhet, og idet barna begynner å smelte utover gulvet, er det ikke rom for en nølende lærer.

– Du må ha et lager av aktiviteter du kan gjøre, og så må du være tålmodig og positivt innstilt, sier Tonje.

Man kommer ingen vei med kritikk, mener hun. Ta tak i det de kan og jobb derfra. Progresjonen til de yngste er langsommere enn hos dem som er noen år eldre.

– Du kan ikke ha det travelt. Men så har heller ikke disse elevene det travelt med å lære noter. Det er lenge til de skal inn i skolekorps eller andre samspillsaktiviteter, og da kan du heller fokusere på å utvikle et godt gehør, gode øvevaner og spillestillinger, og god blåseteknikk. Når man er så liten, er det også enklere å få foreldrene i gang med gode øverutiner hjemme. De fleste har bedre tid og mulighet før skole og lekser blir en del av hverdagen.

• Les også: Første Suzuki-lærere på trombone og trompet

Den viktige starten på timen

I undervisningsrommet i underetasjen starter hun timen med å fortelle historien om en hare. Den har ikke levd lenge før Benjamin og Aria har bestemt dens skjebne.

– Haren skal ut å gå, sier Tonje.

Nei, nei! Det protesteres. Haren hopper. Ja, selvsagt. Lærer og elever hopper og beveger seg rundt i rommet. De er den lille haren. Hvorfor?

– Grunnen til at jeg gjør dette er å varme opp fysisk, vi finner konsentrasjonen i starten av timen. Det handler også om å samhandle, bli vant til hverandre, få gruppa til å samarbeide, gi og ta plass, forklarer Tonje etter timen.

Historiene hun forteller er improviserte. Men hvis fantasien kommer til kort, er det ingen grunn til panikk. Ungene har et arsenal av ideer, og målet er at de skal bidra.

– Kulturskolen bør møte ulike behov

Mange av elementene i Tonjes undervisning har hun henta fra Suzuki-metoden. Noen av ideene har hun videreutvikla, og noe er sugd fra eget bryst. Men sjøl om trompetisten har fullført Suzuki-utdanning på nivå 2 i Stockholm i vår, er hun ingen fundamentalist når det kommer til metodikk.

– Suzuki-metoden er kjempebra, men jeg tror ikke på én metode for alle. Unger er ulike. Vi veit at små barn har ressursene til å lære å spille. De ligger der, det er bare å ta dem i bruk. Men det tar nok litt tid før en sånn tankegang blir realitet i kulturskolen, tror Tonje.

Hun mener at en kulturskole for alle også bør inkludere de yngste barna.

– Kulturskolen bør møte ulike behov, også hos små barn. Jeg synes det er feil å vente til skolealder. Hvorfor skal vi det, spør Tonje.

• Les intervju med Norsk kulturskoleråd: «De yngste barna – ikke nødvendigvis kulturskolens ansvar»

Strykere har tradisjon for å starte tidlig, og de fleste assosierer nok Suzuki-metoden med fiolin. Tonje skulle ønske flere av hennes blåserkolleger turte å prøve seg som lærere for små barn. Tittelen på masteroppgaven hun ferdigstilte i fjor kan kanskje være en motivasjon: «Trompet i barnehagen – ikke noe hokus pokus, egentlig».

– Jeg så i arbeidet med masteroppgaven at mange lærere opplevde det som vanskelig å komme i gang med instrumentalundervisning av små barn i kulturskolen, forteller Tonje, som mener det ikke trenger å være så vanskelig.

– Det handler om å tenke langsiktig og å kose seg på veien. Jobbe helhetlig med mange sider av musikaliteten. Det er så mye man trenger for å kunne spille, og det viktigste er gleden, at ungene koser seg, minner Tonje om.

Går i lekebutikken for pedagogiske verktøy

Fantasi er et nøkkelord for en lærer som skal undervise små barn. Gå tilbake til barndommen, oppfordrer Tonje. Sjøl går hun i lekebutikken for å finne pedagogiske hjelpemidler: Sugerør, legoklosser, baller i ulike størrelser og med ulik hardhet, små og store biler, terninger, spillkort og kosedyr. Kosedyr er viktig. På Tonjes undervisningsrom bor en myk katt som trenger mat. Elevene må bruke sugerør for å trekke maten opp av en plastboks, og trener dermed dyp innpust uten at de er klar over det sjøl. Når de seinere sitter med instrumentet i hendene, kan Tonje minne om følelsen av å trekke lufta gjennom sugerøret. Så kraftig at de små fiskene fester seg. Sånn er det å puste inn. Hun prater så lite som mulig.

– De kroppslige erfaringene med musikken er viktig for de små. Jeg viser mye og bruker andre sanser enn kun ørene, forklarer Tonje.

Språket er først og fremst et middel for å visualisere det abstrakte: «Sitt som en blyant, ikke en banan.» «Det brenner i jungelen. Vi må slukke brannen. Pusten er en brannslange.» «Nå skal vi skyte med pil og bue. Vi skyter ned den kokosnøtta der!»

– Det bruker jeg hvis de mister trykket på lufta, forklarer Tonje.

Leken gir resultater. Benjamin er i dag på sin tredje spilletime, men skal allerede om et par uker framføre en sang på konsert. Aria, som nettopp har fylt fem år, har gått hos Tonje siden i høst. Hun kan hele C-dur skala. De minste barna spiller på pockettrompeter. Pedagogen bruker også en trakt festa til munnstykket, for å trene embouchure (muskulaturen rundt munnen, red. anm.).

– Er ikke så glad i at timene blir like

Elevene er innom et imponerende antall aktiviteter i løpet av spilletimen.

– Variasjon er viktig for at de skal orke å holde på. Jeg er ikke så glad i at timene blir like, men prøver å ha med et overraskelsesmoment, så det blir spennende og gøy å komme hit.

En fysisk aktivitet, pusteøvelser, summing, skalaøvelser med ulik artikulasjon, spille stykket de øver på hjemme og gi plass til lek og moro – dette er stasjoner som alltid er med i Tonjes undervisning.

– Det er en tanke og idé bak hver time, men den endrer seg fordi jeg har unger som veit hva de vil: «Kan vi ikke ta den i dag?» Da er det viktig å gripe fatt i det.

Stor interesse og viktige foreldre

Snart ligger Benjamin og Aria på gulvet og forsøker å blåse en fjær opp i lufta. Det krever hurtighet og trykk på luftstrømmen for å få den til å løfte seg fra munnen.

– Jeg er trøtt, sukker Aria.

– Bare litt til nå, oppfordrer mamma.

Foreldrene er med på timene og skal øve med barna hjemme.

– Jeg har inntrykk av at en del lærere kunne ønske seg et større engasjement fra foreldrene, men mange foreldre veit ikke hvordan de kan hjelpe barna sine. De må utdannes og hjelpes til å forstå sin rolle, understreker Tonje.

Og interessen er der. Da Tonje i høst annonserte for Suzuki-undervisning på trompet i Moss, meldte det seg 15 interesserte. Hun har fått støtte av Stiftelsen Moss Feriekolonier, samarbeider med Varna Musikkinstitutt og Stiftelsen Korps i skolen, og har brukt litt av egen lomme i oppstartsfasen, for å få realisert prosjektet.

– Fireåringer er verdensmestre

Å undervise de yngste er en krevende jobb, men også en takknemlig oppgave. Tonje peker på et særtrekk ved små barn som gjør dem særlig mottakelige for instrumentalundervisning.

– Når du er åtte-ni år veit du at det er en del ting du ikke kan gjøre. Du hører veldig godt hva som ikke er bra. Når du er fire, er du verdensmester. Du er ikke redd for å gjøre feil, påpeker Tonje.

Ved å starte tidlig kan man opparbeide en trygghet på instrumentet før usikkerheten på egne evner slår inn.

– Du har trent masse på å spille for andre, før du skal begynne i korpset.

Trompetpedagogens motivasjon er ikke først og fremst å utvikle talenter, men å gi barn et forhold til musikk og det å spille på et tidlig stadium i livet.

– Vi veit at det som er viktig tidlig i livet blir med deg og former den du er. Dattera mi spiller Suzuki-fiolin, og da jeg spurte henne hva hun ville bli når hun blir stor, svarte hun lege. Skal du ikke bli fiolinist da, spurte jeg. Men det er jeg jo alt! Da var hun fire år. Den identiteten er viktig.