– Det ble en del hevede øyenbryn
Sverre Indris Joner dro til Cuba for å arrangere Mozart og Bach om til cubansk tradisjonsmusikk.
Voff, voff, voff!!!!
En kontaktsøkende hund hilser oss velkommen da vi ankommer der Joner både bor, øver og spiller inn. En drøy søndagsgåtur unna Oslo sentrum.
– Ikke bry deg om Nova. Hun bjeffer bare når hun skal hilse, sier Joner.
– Du bor i et rekkehus. Hvordan funker lyd og øving med naboene?
– Det går fint. Jeg spiller sjelden inn noe som lager for mye lyd.
Joner utdyper:
– I alle fall ikke så ofte eller så seint. Det blir jo en del salsa-øvinger, men det går bra. Naboene digger det!
Mye Latin-Amerika
Joner serverer kaffe mens han selv gjør seg ferdig med en kopp mate. Det er en slags argentinsk te. I det store og hele oser hjemmet av en særegen blanding av Latin-Amerika og klassisk europeisk kunst.
– La oss gå opp. Rommet er ikke stort, men det inneholder alt jeg trenger.
– Rekkehuset er over tre plan?
– Fire! Jeg har innredet rommet på det gamle loftet. Vi kjøpte her i 1997 og her har jeg øvd siden. Ikke spør hvordan vi fikk opp pianoet.
Vel oppe ser vi hva han snakker om. I hjørnet står et stort, tungt og gammelt Rønisch-piano fra tidlig 1900-tall.
– Klart jeg må spørre. Hvordan fikk du opp pianoet?
– Her var det en vindeltrapp som ikke var original. Dette bygget er minst hundre år gammelt, skjønner du. Før vi satte inn den nye trappen, benyttet jeg anledningen til å vinsje det opp.
Joner peker på to store bjelker i taket. Vi ser for oss et gapende hull. Der var det akkurat plass til et piano.
– Av en eller annen grunn lå det det en metallbjelke med H-profil, omtrent som en jernbaneskinne, her. Den la vi over bjelkene og vinsjet opp pianoet med en talje. Rommet var ikke ferdig, så pianoet sto her mens vi bygde. Pianoet skal ingen steder.
– Men hvorfor et slikt piano og ikke et moderne og lettere?
Joner snur seg og spiller på det. En stor, nesten litt gammelmodig klang strømmer fra pianoet. Man kan levende høre noen spille Til Elise, eller akkompagnere til juletrefest på det lokale bedehuset når man hører klangen.
– Jeg får assosiasjoner til stumfilmmusikk.
– Ja. Den brasilianske komponisten Ernesto Nazareth laget denne musikken.
Joner forteller at Nazareth blant annet arbeidet som stumfilmpianist i den legendariske Odeon kino i Rio de Janeiro for over 120 år siden.
– Dette pianoet er et av de første restaureringsobjektene til pianofirmaet Holte & Bakke. Et flott instrument.
Godt utnyttet plass
Rommet til Joner er ryddig. Det er bøker i hyllene, det er perkusjonsinstrumenter stablet sirlig opp, alskens strengeinstrumenter, en gammel ti kroners blå papirseddel brettet mellom to bøker og memorabilia fra Latin-Amerika.
– Da jeg fikk vite at Kontekst skulle komme, fikk jeg et spark bak for å rydde her. Datteren min hjalp meg, så nå finner jeg ingenting, sier han og ler.
– Hvilken betydning har dette rommet for ditt virke?
– Det er sikkerhet og frihet! Jeg betaler selvsagt ikke husleie. Da får man den luksusen å kunne drive med ting som ikke alltid gir penger i kassa. Jeg er litt trygghetsnarkoman.
– Og jeg har alltid hatt voldsom kreativitet. Tegning, skulpturer, stop-motion filmer.
Musikken oppdaget han da han var 11–12 år gammel.
– Far hadde giftet seg på nytt og hans nye kone hadde et helt nytt piano. Der åpnet det seg en ny verden for meg. Etter hvert oppdaget jeg progrock. Artister som Greenslade og Frank Zappa.
På et punkt dukket Latinamerikansk musikk opp. Det endret alt. I tillegg til studier ved Universitetet i Oslo har Joner blant annet hospitert ved Concervatorio Cervantez i Havanna.
Han har reist utallige ganger til Brasil, Cuba og Argentina. Det bærer rommet preg av.
Rommet: et eget univers
– Her gjør jeg alt! Under pandemien spilte jeg for eksempel inn skiva Contrastes med mitt prosjekt Electrocutango her inne. Så sendte jeg lydfiler rundt til alle musikerne. Som også satt hjemme og spilte inn.
I det store og hele er det ikke mange snåle keyboard i lokalet. Ett akustisk- og ett digitalpiano. Det er det hele. Og en laptop, lydkort og fine mikrofonforforsterkere, selvsagt.
Vi sporer litt av (eller på) med en lengre prat om Latinamerikansk musikk. Joner avslører en voldsom kunnskap om temaet. Han snakker om utøvere og sjangre, han demonstrerer avansert bruk og forståelse av såkalte clave.
– En clave er, enkelt forklart, et rytmemønster som forteller hva slags sjanger det er snakk om: Rumba, salsa, son, timba, songo …
Han spiller eksempler på svært avansert rytmikk.
– Lett å miste eneren her. Altså det første slaget i takten.
– Det er fordi du ikke skal lete etter den. Du skal finne claven og den finner du best ved å se hvordan man danser.
En utenforstående
Rett før pandemien spilte han inn plata Clasicos a lo cubano på Cuba med det cubanske operaorkesteret og lokale musikere i tillegg til ham selv.
– Jeg har arrangert klassisk musikk, Mozart, Beethoven, Bach, om til cubansk tradisjonsmusikk. Det har ingen gjort før på Cuba.
– Det ble en del heving av øyenbryn da jeg, som utenforstående, skulle lære dem å spille denne musikken, sier han og ler.
