Det er ett personlighetstrekk som skiller kunstnere fra gjennomsnittet

I mai publiserte nrk.no en artikkel med tittelen «Kvifor græt Matoma?», hvor popartisten og den avtroppende The Voice-dommeren ble intervjuet om hans lettrørthet når han hører på musikk.

For The Voice blir det god TV av slikt. Gjennom våren har kameraet blitt zoomet inn mot Matomas gråtlabile fjes hver fredagskveld.

Tema for statskanalens sak var hvorfor musikk beveger oss følelsesmessig. Imidlertid kan Matomas respons på musikklytting også tjene som eksempel på personlighetstrekket som er typisk for scenekunstnere.

Det er ikke tilfeldig at man blir kunstnere

I personlighetspsykologien beskrives og måles folks personlighet. Blant de mest fruktbare måtene å gjøre dette på er den såkalte trekktilnærmingen. Man tar her utgangspunkt i at mennesker har noen relativt stabile egenskaper, personlighetstrekk som kan beskrives med ord. «Betenksom», «fiendtlig eller «føyelig» er eksempler på personlighetstrekk – egenskaper man kan ha mer eller mindre av på et kontinuum.

Forskere har kommet frem til at menneskers personlighet kan oppsummeres rimelig godt gjennom kombinasjonen av fem «hoved»-trekk, de såkalte «Big five»: åpenhet, planmessighet, ekstroversjon, omgjengelighet og nevrotisisme. Hver for seg sier de fem skårene noe om hvor mye den enkelte personen «har» av hver av disse trekkene, sammenliknet med en tenkt gjennomsnittsperson. Personlighetstesten som måler Big five er blitt popularisert i Norge gjennom radioprogrammet Sånn er du med Harald Eia og Nils Brenna.

Alle er vi forskjellige, personlighetstrekk varierer folk imellom. Det gjelder selvsagt også for oss som beskjeftiger oss med kunst og kultur. I tillegg har vi alle vårt helt unike narrativ knyttet til egen kunstneriske vei og utvikling. Imidlertid er det ikke helt tilfeldig at vi, hver enkelt av oss, har havnet i akkurat denne folden av samfunnslivet.

Fellesnevneren er at noe i vår særegne sammensetning av personlighetstrekk (sammen med talent, familiebakgrunn og avgjørende opplevelser i oppveksten), har «nudget» oss inn i bransjen.

Åpenhet er typisk for scenekunstnere

Hva er det som da kjennetegner scenekunstner-personligheten? Hvilke tilbøyeligheter i oss er det som trekker oss mot å skape et levebrød av å formidle kunst på en scene? Og hvordan spiller det seg ut (bokstavelig talt) når vi skal navigere oss frem i dette livet, på en måte som er kompatibel med egen personlighetskonfigurasjon?

La oss kikke på førstnevnte av disse fem «store» personlighetstrekkene, nemlig «åpenhet». I undersøkelser som har blitt gjort av ulike grupper utøvende scenekunstnere, er det nemlig på dette trekket vi skiller oss mest fra «gjennomsnittspersonen».

For eksempel fant nylig en svensk forskergruppe ut at profesjonelle musikere er mer åpne enn amatørmusikere, som igjen er mer åpne enn ikke-musikere. På samme måte ser skuespillere også ut til å være høyere på åpenhet enn gjennomsnittet. Åpenhet kan med andre ord sies å være typisk scenekunstnere.

Personlighetstrekket «åpenhet», eller «openness to experience», innebærer trangen til å oppleve – en toleranse og preferanse for utforskning av det ukjente.

En person som er høy på «openness to experience» har et rikt indre liv og ofte en kreativ åre. Hun har kontakt med egne følelser, og ser på dem som en viktig del av livet. Når «åpne» mennesker retter fokuset utover mot verden, er de estetikere med preferanse for kunst. De er ofte nysgjerrige, åpne for nye ideer og glade i abstrakt tenkning. De har dessuten lett for å «absorberes» i aktiviteter de liker.

Er det noen som kjenner seg igjen i dette?

Permeabilitet mellom det indre og ytre

En gang hørte jeg personlighetstrekket «åpenhet» bli beskrevet som graden av permeabilitet mellom det indre og det ytre liv. Permeabilitet er et begrep fra biologien som beskriver gjennomtrengelighet i membraner – i hvilken grad membranene tillater væske eller gass å strømme igjennom seg.

Høy grad av permeabilitet relatert til personlighetstrekket åpenhet, kan for det første innebære at indre mental aktivitet har en tendens til å finne et uttrykk i ytre adferd; man føler en sterk trang til å omsette følelser, ideer eller konsepter til kunstneriske uttrykk (som eksempelvis kan fremføres på en scene). Som en artistkollega og komponist beskrev: «Trykket er stort, det er så mye musikk som bare må ut!»

For det andre vil permeabilitet kunne innebære at impulser utenfra lett setter spor i personens indre liv. Kunstuttrykk har med andre ord potensial til å sette i sving sterke følelsesmessige opplevelser hos «åpne» mennesker. Matomas stadige gråtetokter er et «symptom» på at han som person er svært åpen (slik det er definert i personlighetspsykologien) – langt mer enn gjennomsnittet.

I det hele tatt er det lett å argumentere for at åpenhet er normen for scenekunstnere. Det å beskjeftige seg med kunst, fordrer på mange måter egenskaper som er reflektert i dette personlighetstrekket, kan man tenke seg. Det innebærer en sensitivitet som gjør at kunst allerede fra ung alder blir en viktig del av livet. Samtidig har man et driv til å uttrykke seg og sine følelsestilstander gjennom kunst, foran et publikum.

Den menneskelige personlighet er en sammensatt og kompleks størrelse. Selv om høy grad av åpenhet er typisk for scenekunstnere, gjelder det ikke alle. Derfor er det heller ikke avgjørende for om den enkelte person blomstrer eller ikke i kulturbransjen.