Det er mange i kulturbransjen
som er utmattet nå

Det føles kanskje som fjern fortid allerede, men ved inngangen til 2022 var kulturlivet fortsatt underlagt inngripende, myndighetspålagte restriksjoner. «Folk er fryktelig lei, og bransjen opplever kompetanseflukt» sa Frank Nes, leder i Bergen Live, i et P2-intervju den gang. Nes konstaterte at mange medarbeidere ikke orket mer uforutsigbarhet, hadde forlatt drømmen om et yrkesliv i kulturens tjeneste og gått for noe tryggere.

Senere er munnbindene tatt av, meteren eliminert og koronatestene stuet lengst inn i baderomsskapet. Alle medarbeidere som har vært standhaftige gjennom de siste åra burde være i fyr og flamme nå; kjerringa skal reises og det tapte tas igjen.

Men det henger fortsatt en sky over Kultur-Norge. Flere ledere innen festival- og kulturinstitusjoner rapporterer om en slags kollektiv utmattelse i deler av sektoren. Det forteller blant andre Øyunn Viken. Hun leder Kultur Vest, en paraplyorganisasjon for profesjonelle kulturinstitusjoner i bergensområdet.

Jeg tror at tre viktige årsaker til at mange er slitne nå, er etterdønninger etter langvarig kronisk stress, en følelse av resignasjon og en forminsket buffer for håndtering av nye kriser.

Langvarig kronisk stress

Gjennom pandemien har kravene til fleksibilitet og toleranse for uforutsigbarhet vært ekstreme. I takt med nye restriksjoner og stadige smittetilfeller har arrangører og ledere i kulturorganisasjoner gang på gang vært nødt til å snu seg rundt på kort varsel. Mange har gått rundt i kontinuerlig beredskap. Under «umulige» betingelser har man forsøkt å skjøtte kunstnerisk og administrativt ansvar, store budsjetter, kommunikasjon med publikum og en personalgruppe som skal ha relevant arbeid.

«Stress er både nødvendig og funksjonelt»

Fra stress-psykologien vet vi at når vi opplever en situasjon som krevende, vil kroppen gjerne mobilisere – vi blir stresset. Hjernen skiller ut hormoner som adrenalin og kortisol som skaper aktivering og gjør oss mer fokuserte og i stand til å løse oppgaver og problemer vi står i. Når oppgaven er løst, reverserer kroppen automatisk tilbake til en normaltilstand. Stress er både nødvendig og funksjonelt.

Kravene, uforutsigbarheten og kontrolltapet mange kulturmedarbeidere sto i under pandemien, var imidlertid katalysatorer for kronisk stressaktivering. Ved kronisk stress finner ikke reverseringen av stressresponsen sted – kroppen får således heller ingen pause og lyset brennes i begge ender.

Konsekvensen kan være en rekke negative helsekonsekvenser, både fysiske og psykiske, inkludert en følelse av nettopp utmattelse – en tilstand det kan ta lang tid å komme seg fra. Det er med andre ord rimelig å tenke seg at mange fortsatt strever med ettervirkninger etter å ha stått altfor lenge i mental beredskap.

Resignasjon

Et annet viktig stikkord for pandemiens herjing med kulturlivet er følelsen av resignasjon hos aktørene.

La meg illustrere med ett eksempel: For å kunne avvikle en fysisk musikk- og kulturopplevelse for barn, sommeren 2021, gjorde ledelsen i Miniøya grundige forberedelser.

Parallelt med vanlig planlegging, ble det jobbet frem nedskalerte og pandemi-vennlige versjoner av festivalen. «Alle» eventualiteter ble hensyntatt – alt var timet og tilrettelagt, med både plan A, B og C. Likevel førte uforutsigbarheten i smittesituasjonen til at hele festivalen gikk fløyten, avlyst kun uker før åpningsdagen.

Når vi mennesker iherdig forsøker å oppnå et eller annet som er viktig for oss, uten å komme noen vei eller oppleve at vi får noe igjen, vil mange til slutt typisk kjenne på en resignasjon. Interessant nok er dette en tilstand som har fellestrekk med depressive tilstander.

Både resignasjon og depressivitet innebærer at vi «gir litt opp», går inn i en passiv modus og utvikler en følelsesmessig «nummenhet». Sistnevnte må sees på som en mekanisme for å beskytte oss for negative, vonde følelser som ledsager motgang, skuffelse og avslag.

Jeg har ikke spurt festivalteamet hvordan stemningen var da Miniøya ble nødt til å kaste inn håndkleet, men jeg kan lett forestille meg følelser av meningsløshet, motløshet og resignasjon, både i organisasjonen og hos den enkelte.

Redusert buffer

Vi er over i normalitet, og tilsynelatende burde alt være duket for at Kultur-Norge endelig skal slå på stortromma. Men i en tid der mange har redusert buffer for å håndtere ny uforutsigbarhet, viser den nye normalen seg å være langt fra normal.

Koronapandemien har blitt avløst av stadig nye kriser og publikum har blitt notorisk vanskelige å lokke vekk fra Netflix hjemme i stua, og inn i konsertsalene.

En fersk undersøkelse, gjengitt i NRK, peker på 40% redusert aktivitet i norske kulturhus denne høsten sammenliknet med andre halvår 2019. Forventet billettsalg sammenliknet med samme periode er heller ikke spesielt oppløftende: en nedgang på 65%.

Kulturlivet har kanskje aldri før vært i større behov av pågangsmot, energi og dedikasjon. Samtidig er det ikke så rart at mange kan kjenne seg litt utmattet nå for tiden.