Susanna Wallumrød hørte musikk da hun leste diktene til Hofmo og Baudelaire

– Hva skal jeg si? Ordene har truffet meg. Jeg har hørt musikk da jeg leste diktene. Det skjer ikke alltid. Man kan godt lese noe fint, og så er det tilstrekkelig, sier Susanna Wallumrød.

Hun har skrevet musikk til diktene av både Gunvor Hofmo og Baudelaire. Det er Hofmo hun snakker om nå.

En servitør tar opp bestilling på to kyske Farris og en kaffe på Lorry, en av de mer tradisjonelle møteplassene for mange av byens kunstnere. Historie, husmannskost, levd liv og tobakk.

– Er det mulig å si noe konkret om hva som trigger musikken i diktene til Hofmo?

– Tja. Det er nok en blanding av tematikk og at jeg har følt meg truffet på en slik måte at det gir assosiasjoner til musikk. Først er det en abstrakt idé om at dette kan jeg synge, dette kan jeg gjøre noe med. Så konkretiseres det ved at jeg begynner å jobbe med musikken.

– Tematikk?

– Hun skriver mye om ensomhet, sorg og den slags. Jeg tolket det først som ensomheten i det å eksistere. Etter hvert lærte jeg mer om hennes historie og da ble jeg enda mer fascinert. Hun er jo en etterkrigspoet, opplevde traumatiske ting under krigen. For eksempel var hennes kjæreste jøde og ble deportert.

Østerrikske Ruth Maier var flyktning til Norge. Hun ble deportert og drept sammen med andre norske jøder under Holocaust. Disse hendelsene preget Hofmo resten av livet.

Flere diktere, flere tolkninger

Da Wallumrød begynte å skape musikk, var tolkning av tekster – både hennes egne og andres – en vei inn i musikken.

– Jeg gjorde versjoner av Leonard Cohen, Dolly Parton, Leonard Bernstein, Nina Simone, Joy Division og andre. Og etter hvert konsentrerte jeg meg om å lage egne tekster. Men Gunvor Hofmo har vært med meg lenge, faktisk helt siden ungdomsskolen.

Hun kommer plutselig på at hennes første tonesetting av dikt ikke var hverken Hofmo eller Baudelaire, men Dorothy Parker med låten «Distance Blues And Theory».

– Den var jo med på den første Susanna and the Magical Orchestra-plata, sier hun og ler.

– Et nærliggende spørsmål er om det å tolke andres musikk og det tolke dikt er beslektet?

– Ja, helt klart! Jeg går inn i en annens verden og låner noe fra dem. Så tar jeg det tilbake til min verden og presenterer det på min måte. Målet er å få til en symbiose mellom det jeg lager, og det materialet jeg jobber med.

Noen fortalte Susanna at det var få tonesettinger av Hofmos dikt. Det fungerte som en trigger.

– Det var rart at ingen hadde gjort det, for disse diktene har mye musikk i seg. Jeg opplever i hvert fall det.

På Wallumrøds plate med Gunvor Hofmos poesi, Jeg vil hjem til menneskene, smelter musikken og lyrikken sammen, ulikt fra det som ofte kan skje i denne fusjonen: Tonene og ordene blir som to tannhjul som ikke helt passer sammen. Mekanismen knirker ved bevegelse.

Men ikke i dette tilfellet. Den såre melankolien og det kontemplative er tydelig til stede, men gjerne dulgt og antydet. Overflaten brytes nå og da av vokaliser som sitrer av ordene som nettopp ble sunget og uttalt.

Endrer aldri diktene

Susanna snakker om faren med å lene seg på poesi som allerede står ganske sterkt.

– Jeg tenker på kjente dikt. De har en meget høy egenverdi. Man kan risikere at musikken man skriver til diktet, ikke gir noe nytt. Det er virkelig en felle å gå i.

Og hvordan kan man sikre at det man kommer med er like sterkt som diktet allerede er?

– Det er ikke opp til meg å bedømme, men det har opptatt meg en del både under og etter skriveprosessene.

– Du har tonesatt flere diktere. Er det noe felles i prosessen?

– Jeg tror vel at prosessene er ganske like? Tror jeg? Men det resulterer i ganske forskjellig musikk. Noe av det mest spennende som skjer i møtet med det noen andre har laget, er at det får meg til å skape annet enn jeg normalt ville skapt!

– Jeg bruker andre rytmer, andre akkordsammensetninger, ser for meg melodier som gikk andre steder enn jeg normalt ville tenkt.

– Kan man «misforstå» et dikt?

– Ja, det kan man.

– Jeg har ikke egentlig gjort det, men jeg oppdaget noen ord i Hofmos dikt som jeg hadde betont litt galt, fordi det var ord jeg ikke brukte så mye selv. Men heldigvis så var Jan Erik Vold så raus at han hørte på demoene og påpekte det.

– Hvilken plass har ren poesi for deg? Altså når du ikke jobber med å tonesette.

– Jeg leser ikke så mye poesi til daglig, men det hender innimellom. Det er en forbindelse mellom poesi og låttekster.

Susanna stopper litt opp. Hun kommer på noe viktig.

– Første gang jeg ble bevisst på tonesetting av dikt var plata Løsrivelse av Ketil Bjørnstad, sunget av Kari Bremnes. Det er dikt av Edvard Munch. Den hørte jeg masse på.

Vi snakker om hvor bundet, eventuelt fri, man er i tolkningen av dikt. Kan man gjøre hva man vil med dem?

– Jeg har aldri endret diktene for å passe musikken, men jeg har eksempelvis tenkt at dette verset er refreng, eller dette verset er stikk, selv om det ikke er noe i diktene som tilsier det. Jeg bruker musikalske virkemidler for å gi diktene en musikalsk form.

Mange av diktene er ganske gjennomkomponerte, for å låne et musikalsk uttrykk.

– Det betyr at det er få gjentagelser i teksten, det skjer noe nytt hele tiden. Det blir litt tyngre å høre på, sammenlignet med en sangtekst.

Siden det snakkes om «inspirasjon» og «å bli truffet», så er det naturlig for meg å lure på om man kan tonesette dikt på oppdrag.

– Jeg har aldri fått en slik forespørsel, men i så fall måtte jeg vurdere hvert enkelt tilfelle. Det må finnes noe der som resonnerer med meg og min musikalitet.

Baudelaire og oversettelser

Tonesettingen av diktene til Charles Baudelaire, var en annen opplevelse enn Hofmo. Baudelaires dikt har allerede en rekke tonesettinger i alle mulige sjangre. Jeg undrer på om Susanna hørte på andres arbeider for inspirasjon?

– Jeg var ikke så opptatt av hva andre hadde gjort. Jeg unngikk det ikke, men jeg var mer opptatt av å finne min egen musikk.

Men hva med eventuelle oversettelser og hva slags påvirkning de har for komponeringen?

– Baudelaires dikt er vakre på fransk, men jeg behersker ikke fransk på den måten. Derfor ble det en engelsk oversettelse fra 2016.

Og det fungerte bra for henne.

– Jeg har lest andre og eldre oversettelser og de har ikke trigget meg på samme måte. 2016-oversettelsen har mye musikk i seg. Det handler om flyten, verseform og klangen av språket.

– Både Hofmo- og Baudelaire-platene kom for noen år siden. Fortsetter materialet å gi deg like mye å fremføre?

– Ja. Jeg oppdager stadig nye ting og på stadig nye måter.