Det er så herlig med et publikum som ikke kan oppføre seg
Stjernedirigent Tabita Berglund berømmer den unike, norske orkesterklangen, men vil helst ha et mer rampete publikum – i konsertsaler som tar lukten av byen med seg.
– Hei hei! Hvordan blir man første gjestedirigent i både Dresden og Detroit?
– Tja. Man må vel ha noe på hjertet.
– Hva hadde du på hjertet?
– Jeg tror på musikken. På musikkens kraft. Jeg tror at musikk kan utgjøre en forskjell.
– Har musikerne respondert på det, da?
– Ja det synes jeg. Når jeg er på jobb er det stort sett veldig godt samspill med musikerne.
Blind date med orkesteret
– For en som er relativt uinnvidd i hvordan dette her fungerer i praksis, hvordan disponerer du tiden din når det er så mye som skjer?
– Man har ulik mengde øvingstid i ulike deler av verden. I Skandinavia er det vanlig at man møtes på mandag og har fire timer øving, så gjentar det samme seg tirsdag og onsdag, og så er det generalprøve torsdag før konsert. I andre land, for eksempel i Storbritannia, er det vanlig å møtes på tirsdag, og så har du kanskje en dag eller to med øving før konsertene.
– Men jeg bruker alltid å spille gjennom et verk eller en sats. Og så må jeg ganske raskt finne ut hvor skoen trykker og hvor vi skal begynne. Musikerne merker også når ting ikke er helt som de skal være. For å få tillit må du ta tak i de tingene som de er opptatt av samtidig som du former musikken og inspirerer etter beste evne.
– Er det lettere å miste denne tilliten når du kommer inn som gjestedirigent?
– Nei, det vet jeg ikke. Men jeg pleier å si at å møte et nytt orkester er som å gå på blind date. Du vet ofte ikke så mye om hvem du skal møte. Du kan jo snakke med andre dirigenter som har dirigert dem før, men det forteller deg egentlig ingenting om hvordan kjemien vil bli.
«Jeg har gjort konserter der publikum blir sure på andre fordi de klapper på feil steder.»
– Og så skal du på ganske kort tid finne ut hvordan du skal forholde deg til dem.
– Vil det si at du noen gang har sagt ja, men så kikket inn gjennom vinduet, sett orkesteret, snudd og gått hjem?
– Haha, nei det har jeg ikke. Avtalen er litt mer forpliktende enn som så. Men både folk og orkestre er forskjellige, og noen ganger har du en umiddelbar kjemi. Det opplevde jeg både i Detroit og i Dresden – at det er noe som bare klaffer.
– Og så er det andre steder der du må jobbe mer. Da må du ta opp verktøykassen for å finne ut hvordan vi skal forstå hverandre på en god måte.
Et utrolig flott maskineri
– Hva er det som er det som skiller menneskene og musikerne i Dresden, Detroit og Norge?
– I Tyskland er det en enorm respekt for kunsten, og den klassiske musikken er en del av deres oppdragelse. De har en helt annen stolthet knyttet til den klassiske musikken enn det vi er vant til, og de er veldig seriøse. Du vil for eksempel aldri oppleve i et tysk orkester at noen begynner å kikke på klokka når det er fem minutter igjen av prøven.
– I USA er det tekniske nivået svært høyt. Noen vil kanskje si at det er for perfekt, for polert. Men det er et utrolig flott maskineri å jobbe med. De kan gjøre nesten hva som helst. Det er så velsmurt. Alle små tannhjul passer perfekt sammen, og det er virkelig en nytelse å jobbe med dem.
– Det virker som begge to skiller seg markant fra de orkestrene du har ledet i Norge?
– Nei det vet jeg ikke. Men det som er spesielt med de norske orkestrene er at vi fortsatt er preget av klangen og spillestilen fra folkemusikken, bevisst eller ubevisst. Det er ganske unikt, og noe jeg har lagt mer merke til etter at jeg har dirigert i utlandet. Det er noe direkte, ujålete og ærlig over det som du ikke finner andre steder i verden.
– Klangen fra folkemusikken?
– Det er en ærlig klang. Og en ujålete spillestil. Jeg tror det har å gjøre med klangen fra hardingfela og klangen fra luren. Jeg har ikke noe bedre ord for det enn ærlig. Og ujålete.
Lukten av byen + fries
– Men hvordan lukter de ulike orkestrene? Lukter norske orkestre annerledes?
– Hvordan de lukter?!
– Ja?
– Oi, ehh …
– For er ikke dirigenttilværelsen en helhetlig sanselig opplevelse?
– Nå skulle jeg gjerne gitt et fiffig svar, men jeg har aldri tenkt ov … nei, altså . Jeg vet ikke om orkestrene lukter forskjellig, men konsertsalene lukter veldig forskjellig.
– Ja?
– Ja, Detroit er jo bilbyen tradisjonelt sett, og det er veldig flatt og brede gater med svære biler og man ser ikke folk fordi alle kjører overalt, ikke sant?
– Ja, dette høres ut som et godt svar.
– Og da lukter det litt sånn. Det lukter bil. Det lukter asfalt. Og i Detroit er det en helt nydelig konsertsal. En av de eldste i USA, og den har fantastisk fin akustikk, og lukter altså litt bilindustri.
– Og så er det jo ikke sånn som i Norge at «alle» har råd til å gå på konsert. Så publikummet er ofte folk som har mye penger, og de lukter jo litt deretter … litt pelskåpe kanskje. Og litt permanent?
– Jeg er veldig glad for å ha stilt dette spørsmålet.
– Og med Dresden, er det noe som er veldig gøy. De har satset hardt på å rekruttere nytt publikum. Så vi gjorde en konsert utenom det vanlige kalt «Abgefrackt», som betyr noe sånt som ‘avkledd’ i den forstand at du har tatt av deg snippkjolen.
– Og da har de altså klart å fylle en hel konsertsal med folk som nesten aldri har vært på klassisk konsert før.
– Så bra!
– Ja, orkesteret er ikke i finstasen. Og det er en kort konsert, bare et stykke dødsbra musikk, for eksempel en symfoni. Og publikum klapper etter hver sats. De sitter ytterst på stolen, og veldig tett på. Og de lukter jo … som vanlige folk? De kommer rett fra jobb eller skole eller fotball.
– Ja, nettopp. Lukten som byen tok med seg?
– Rett og slett. Kanskje har de rukket å hive innpå noe fra maccern på veien …
– Lukten som byen tok med seg + fries?
– Haha, ja. Det er veldig gøy for det ulikt alt annet jeg har opplevd. Og jeg tror det er fremtida vår.
– Oi, jøss!
– De har klart å få tak i helt nytt publikum. De har jobbet knallhardt med markedsføring på sosiale medier. Og de klarer å fylle konsertsalen mange ganger i løpet av en sesong med et rykende ferskt publikum som ikke aner hvordan man skal oppføre seg på klassisk konsert. Og det synes jeg bare er så herlig. Der har vi mye å lære.
– Er ikke dette med hvordan man skal oppføre seg på klassisk konsert noe som bør blir utfordret?
– Ja! Jeg har gjort konserter der orkesteret har surmulet fordi publikum viser entusiasme på «feil» steder. Eller publikum som blir sure på andre deler av publikum fordi man klapper på feil steder eller hoier.
– Hvis folk klapper midt i en sats eller noe annet «upassende» på en av mine konserter, så er det bare helt topp. Konserten skal jo være levende!
