– Det er som å være med på lyden av norsk jazz. Det er utrolig sterkt

Under Oslo Jazzfestival ble det legendariske bandet Masqualero gjenforent. Som erstatter for salige Jon Christensen stilte Gard Nilssen på trommer.

– Hvordan gikk dette da?

– Det var ganske enkelt kjempegøy! Sounden av Molvær og Brunborg er en fysisk opplevelse! Arild Andersen har fortsatt en enorm stor spilleglede og Balke er bare rent overskudd. Jeg har ikke ord.

– Hvordan var det å «hoppe etter Wirkola»? Jon Christensen har jo satt dype spor etter seg.

– Det er som du sier: Hoppe etter Wirkola. Det er ikke vits i å prøve en gang. Det var en stor ære å bli spurt om å spille med folk som har gjort stort inntrykk og er en av grunnene til at jeg spiller selv.

– For Jon er en av dine idoler!

– Absolutt! Men Jon var Jon og jeg er meg. Tror jeg gjør smart i å ikke tenke på at jeg skal låte som ham.

– Er dette en engangsforeteelse, eller skal dere på turné?

– Så vidt jeg vet pr. i dag, er dette kun én gig. Men vi har hatt noen øvelser så langt og det har vært et skikkelig kick.

– Fortell litt om øvelsene.

– Vi har møttes hjemme hos Arild Andersen. Det er noe med generasjonsspriket i bandet. Arild har alltid vært flink til å ta med unge musikere. Nils Petter og Tore var svært unge da de ble plukket opp av Arild, Jon var noe eldre. Og nå er jeg med.

– Hvordan er det spille med disse folkene?

– Det er som å være med på lyden av norsk jazz. Det er utrolig sterkt.

– Hva var den største utfordringen?

– Det var rett og slett å finne tid til å øve sammen! For det må man bare gjøre først. Sjekke samspill, beat og dynamikk.

– Hva kan man si om Masqualeros posisjon og betydning i norsk jazz?

– Personlig mener jeg de er kjempeviktige. Jeg oppdaget dem da jeg gikk på jazzlinja. Inngangsporten var Keith Jarret skiva Belonging med Jon på trommer. Det åpnet døra videre til mer ECM musikk og jeg hørte Bande a Part skiva til Masqualero. Den er helt fantastisk.

– I Norge har ECM-jazzen en viktig posisjon, men hvilken status opplever du at band som Masqualero har i utlandet?

– ECM var et veldig viktig plateselskap, særlig for de som var der da de startet opp på 70-tallet. Jeg er for ung til å ha opplevd Masqualero live. Hver gang jeg turnerer i utlandet og møter festivalsjefer, produsenter, publikum eller musikere, så har alle hørt om Masqualero.

– Bare én festivalspilling. Frister vel til gjentagelse?

– Klart det gjør, men jeg er ikke i en posisjon til å spekulere rundt det.

– Når vi snakker om betydninger: Hva med Jon Christensens betydning for jazztrommer?

– Han var en kjempeoriginal trommeslager. Han tenkte og spilte annerledes enn andre. Han hadde en fin tilnærming til musikken som gjorde at det ikke ble statisk. Jon snakket om at han spilte i «bølger». Og det er virkelig sant.

– Lite konvensjonelt?

– Ja, virkelig. Jeg vil si det så sterkt at han er mannen bak det norske/europeiske jazz-sounden. Tenk på at Jon spilte med så utrolig mange folk. Norske, europeiske, amerikanske, japanske musikere, folk fra hele verden. Alle ville spille med Jon.

– Han var fast inventar på ECM-innspillinger.

– Ja. Han spilte på nesten alt de ga ut en stund. Også satte han så stort preg på all musikk han spilte. Hadde du han med i bandet, fikk du hele Jon. Man kan kanskje si at han var et slags europeisk svar på den amerikanske trommeslageren, Paul Motian. Det er så mye å si om Jon. Kunne snakket i dagevis.

– Du kjente Jon personlig?

– Ja, jeg ble litt kjent med ham. Han har virkelig vist meg vei. Ingen kom i nærheten av ham.

– Når trommeslagere snakker om Jon, er det som oftest cymbalbruken hans man snakker om. Hva var greia der?

– Tja. Det er ikke bare pulsen, beaten, men også cymballyden. Det var veldig spesielle cymbaler han spilte på. De er det kanskje bare Per Oddvar Johansen som, i tillegg til Jon selvsagt, kan spille på.

– Kan man emulere hans tilnærming i eget spill?

– Det er så spesielt at man må nesten la det være litt i fred og ikke prøve å etterligne. Men jeg har definitivt latt meg inspirere.

– Hva slags karakteristikk kan man si cymbalene hans har?

– De er harde i lyden og ikke på noen måte fancy cymbaler. Per Oddvar og jeg låner hver vår ride-cymbal fra familien til Jon.

– Hvilket merke er det? Trommiser elsker å nerde om slikt, vet du.

– Det er klassiske Zildjian K. K for Konstantinopel. Laget i Tyrkia. De er sære. Hvis jeg tør, skal jeg ta dem med på spillingen. Det har tatt med fire år å lære meg å spille på dem.

– Hva er utfordringen med dem?

– Man må bare bli kjent med dem. Det hele ligger i anslaget, touchen. Det gjelder i og for seg alle trommer og cymbaler, men disse er noe for seg selv. Du vet: Trommene kan være stemt sånn og slik, metall eller tre, men setter du tre forskjellige trommeslagere bak settet, vil det låte svært forskjellig.