– Det finnes i overkant mange fortellinger om hvite, rike menn, gjør det ikke?

– Jeg har vokst opp i et gammelt hus med mye rart på loftet. Det har nok gjort at jeg alltid vært interessert i slektsforskning. Derfra fikk jeg inspirasjon til å lage en kronologisk historie med musikk om generasjoner av formødre, som altså ble til denne forestillingen.

Sara Aimée Smiseth, klassisk pianist og musikkviter, har reist rundt med konsertforestillingen Formødre, noe hun skal fortsette å gjøre etter sommeren.

– Vanligvis lager jeg forestillinger om komponister hvor jeg kombinerer klaverspill og fortelling. Målet er å presentere et liv gjennom ord og toner.

– Og det er klassiske stykker, ikke egenkomponert?

– Ja. I denne sammenhengen spiller jeg musikk som illustrerer ulike tidsepoker. Det er 350 års historie fortalt gjennom ulike livsfortellinger. Jeg trodde jeg måtte supplere med allmenn historie, men det behøvde jeg ikke. Disse kvinnenes livshistorier forteller mer enn nok om epokene.

– Og så blander du musikk og fortelling.

– Ja, og jeg har aldri tidligere spilt så mye variert musikk i én og samme konsert. Jeg begynner jo på 1600-tallet, før pianoet var oppfunnet. Så det blir en musikkhistorisk reise fra 1680 til 1980.

– Du sier at dette er historien om din familie. Men mye av dette er jo lenge siden. Hva er kildene?

– Det er så mangt: Byarkiver, Nasjonalbiblioteket, NRK-arkivet, intervjuer med slektninger, gamle brev, memoarer. Nå er det ikke slik at jeg har like mye fra alle grener av familien, men akkurat denne grenen skiller seg ut. Jeg har funnet brev helt tilbake fra 1600-tallet.

– Du skriver om forestillingen at det starter i Skottland. Hvilken geografisk reise tar dette oss på?

– Det er to generasjoner i Skottland, men de drar til Norge på 1730-tallet. Derfra er de stort sett i Norge, men har et lite utsving til Danmark. Og vi snakker Østlandet og Sørlandet, for det meste.

– Kan du fortelle om de musikalske valgene du har foretatt?

– Det har vært spennende. Jeg lurte i begynnelsen på om jeg bare skulle ha norske og skotske komponister, kanskje bare kvinnelige komponister. Jeg har valgt en blanding. Det var jo en forutsetning at musikken skulle være fra den epoken jeg forteller om. Jeg endte med 50/50 mannlig og kvinnelige komponister, med overvekt av norske.

«Her skal jeg stå og prate i nitti minutter om mine egne, døde slektninger.»

– Ved å følge den kvinnelige grenen av slekten, hvordan har det påvirket fortellingen?

– Det finnes vel i overkant mange fortellinger om hvite, rike menn, gjør det ikke? Uansett kan man vel være enige om at man har hørt mye mindre om kvinnelige personfortellinger, spesielt så langt tilbake i tid. Jeg mener at det gjør det mer interessant.

– Det må da ha betydd mer jobb?

– Helt klart, jeg satt med forarbeidet i mange måneder. Men det at jeg kunne følge en rett linje med kvinner helt tilbake til 1600-tallet, gjorde dette prosjektet unikt.

– Var det vanskelig å fortelle om sin egen familie på denne måten?

– Jeg sto jo og tenkte bare noen dager før premieren at: Her skal jeg stå og prate i nitti minutter om mine egne, døde slektninger. Et øyeblikk lurte jeg veldig på om dette egentlig var relevant for andre enn meg og min familie.

– Ja, hvordan gikk det?

– Det gikk kjempebra. Jeg har jo valgt å sette søkelys på det som også kan si noe om verden rundt. Det er en balansegang mellom det personlige og det generelle.

– Hvordan har publikumsresponsen vært?

– Det siste året har jeg spilt konserten for rundt 2000 mennesker fra Lindesnes i sør til Mosjøen i nord, og tilbakemeldingene har vært helt overveldende. Mange har kommet tilbake og sett forestillingen flere ganger.

– Hva kaller du den formen du arbeider med?

– Det er jo en blanding av konsert og fortelling, for det er naturlig for meg å snakke om det jeg spiller. Jeg kaller det for en konsertforestilling. Fortellingene forsterker musikken, og vice versa. Det er i hvert fall det jeg ønsker å formidle.

– Hva med balansen musikk og snakk?

– Det forsøker jeg å være bevisst på. Jeg er jo først og fremst pianist.