Det går ofte galt når vi prøver for hardt, skriver psykolog og musiker Jo Fougner Skaansar

En skuespiller delte for meg sin bekymring for å fremstå hemmet og ikke-spontan på scenen. En typisk tanke hun kunne gå med i tiden før, under og etter forestillinger var: «publikum og kollegaer merker garantert når jeg ikke er ‘påkoblet’. Dette er ikke bra. Hvis jeg ikke blir mer spontan snart, får jeg sikkert ikke fornyet vikariatet mitt!»

Måten hun forsøkte å løse problemet på, fortalte hun, var å intenst tenke: «i kveld MÅ jeg være 100% fri og uhemmet!». Strategien førte naturligvis kun til at hun ble mer hemmet. Skuespillerens sterke ønske om å mane frem et genuint mentalt nærvær på scenen ble som en klamp om foten på henne.

Jeg var nysgjerrig på unntakene – hva kjennetegnet episodene der hun faktisk ble spontan? Hun husket da enkelte opptredener der noe hadde gått litt på tverke innledningsvis. Ironisk nok var det da hun klarte å slippe seg helt løs; det var liksom ikke noe å forsvare lengre. «Nesten som da man var ute og gikk i regnet som barn», beskrev hun. «Først når skoene var gjennomtrukket av vann, ble det ordentlig gøy, da kunne man fritt hoppe rundt i sølepyttene.»

Historien synes jeg illustrerer det til tider frustrerende, men samtidig fascinerende paradokset som vi mennesker møter til stadighet: Når vi prøver for hardt, kan ting klusse seg helt til.

I boken Change fra 1974 beskriver psykologene Paul Watzlawick og kollegaer ulike strategier vi mennesker gjerne setter i verk for å oppnå ønsket endring. Problemløsning basert på intuitiv logikk og sunn fornuft kaller forfatterne første-ordens endring. I mange sammenhenger fungerer dette helt utmerket.

For eksempel: Er det kaldt på øvingsrommet, skrur vi opp varmen på radiatoren. Er det en frase vi strever med på instrumentet, øver vi målrettet til den sitter som støpt (riktignok uten garanti for at den sitter når du skal fremføre den). Og har vi en god idé til et kulturprosjekt som trenger finansiering, forsøker vi på best mulig vis å forfatte en søknad til Kulturrådet.

Imidlertid støter vi også borti «problemer» som er av en annen beskaffenhet. Ofte handler det om tilstander eller resultater som er ønskverdige for oss, men som ikke alene kan presses igjennom med en «sunn fornuft»-strategi, sterk vilje og gjennomføringsevne alene. De er i sin natur nødt til å oppstå nettopp spontant. Vi vil faktisk komme lengre unna målet vårt, dess hardere vi prøver å mane slike tilstander frem.

«Vær spontan»-paradokset

I Change omtales nettopp «vær spontan!»-paradokset. Og vi scenekunstnere møter stadig på situasjoner der liknende dynamikk vil kunne spille seg ut.

Her er noen eksempler:

En turnerende jazzmusiker tok seg stadig i å ville gjenta vellykkede musikalske forløp som hadde utspilt seg med bandet kvelden i forveien. Å forsøke å reprodusere gårsdagens spontant oppståtte scenarioer fungerer imidlertid sjelden i praksis og er en gjenkjennelig felle for improvisatorer. Jazzmusikeren erkjente at det var først da hun og bandet «ga slipp» på gårsdagen og tillot nye ting å skje, at musikken virkelig fikk leve.

Et popband var på vei til å slå igjennom kommersielt, og medlemmene var nå fast bestemt på at de skulle lage en radiohit. Men dess hardere de prøvde på akkurat dette, dess kjedeligere og mer forutsigbar ble låta. I kjølvannet av albumslippet viste det seg at det var en helt annen av låtene deres som slo an: den de «bare hadde hatt det gøy» med å lage.

Et tredje eksempel: Mange kunstnere strever med følelsen av å ikke være god nok. En normal måte å forholde seg til dette på, er tanker som: «bare jeg blir bedre til å spille ved å jobbe hardt og disiplinert, vil nok denne kjipe følelsen forsvinne.» Dessverre så har vi erfaring med at prosessen som kreves for å få bukt med denne type problematikk, handler om andre ting enn bare å bli god. Og derfor er det også en haug med briljante kunstnere i dette landet som går rundt og fortsatt bare venter på å bli avslørt som inkompetente …

Det siste og kanskje det mest klassiske eksemplet, er når du ligger i sengen og ikke får sove. Du ligger og vrir deg, skal opp om fem timer for å nå et tog, har en lang dag som venter. Prøver å si til deg selv: «nå MÅ du sove». Det gjør deg selvsagt bare mer våken.

Slike «det-nytter-ikke-å-prøve-for hardt»-situasjoner kan i mange tilfeller løses opp i ved å ty til det Watzlawick & co kaller en andre-ordens endring.

Eksempelvis kan man forsøke å gjøre det motsatte av det man har gjort til nå. En som sliter med å sovne, kan for eksempel gi seg selv i oppgave å «holde øynene åpne, samme hvor trøtt jeg blir.»

Selvinstruksen er altså ikke å sovne, men å ikke sovne, noe som paradoksalt nok kan gjøre deg stuptrøtt.

Enkelt fortalt handler andre-ordens endring om å endre problemets spilleregler og snu premisser på hodet. I eksemplet over, er innsatsen ikke lengre rettet mot selve problemet (å ikke få sove). I stedet gjør man en spesifikk oppgave med et annet mål for øye: å annullere effekten av den problem-opprettholdende og hittil benyttede løsningsstrategien (å ligge og vri seg i senga og tenke at man bør sove). Slike paradoksale intervensjoner er kontraintuitive; umiddelbart virker de i liten grad bygget på fornuft. Men, interessant nok kan de være svært forløsende på hva det enn er som er stuck.

Vi scenekunstnere er vant til å jobbe hardt, og som regel er hard jobbing en smart tilnærming til å nå målene man setter seg. Men, når du merker at du prøver litt for hardt, husk at det da kan ligge en gevinst i å slippe opp på kontrollen, gi litt mer blaffen og elegant lirke deg ut av den paradoksale fellen. Å frembringe spontanitet med vilje og disiplin, for eksempel, er ikke alltid helt lett!