Norge mangler pianostemmere

Det er liten tvil om at vi er inne i en utfordrende omstillingsprosess. Skolene som utdannet pianostemmere er lagt ned, en etter en, nesten samtidig i hele Skandinavia. Det planlegges for tiden en ny pianostemmerlinje i Oslo, på Musikkhøgskolen, men dette vil nok ta tid. Kanskje noen år ennå. I mellomtiden forsimples pianostemmerbransjen med dårlig anseelse på grunn av manglende utdanning. Pianoene og flyglene vil jo også lide kraftig under mangelen på kompetanse etter hvert!

Digitalpianoenes inntogsmarsj

Import av nye pianoer har gått en god del tilbake de siste tiårene. Mye skyldes det faktum at markedet til dels er mettet, og at nye generasjoner i større grad enn tidligere kjøper digitalpianoer. Det er alvorlig at forhandlere anbefaler barn og unge å kjøpe et digitalpiano fremfor et ekte piano! Begrunnelsen er at digitalpianoene ikke blir ustemte, at det er dyrt å stemme og at det dessuten er mangel på pianostemmere. 

På 70-tallet ble det solgt utrolig mange pianoer, på grunn av alle musikkskolene som ble etablert overalt, og det fantes en pianoforretning på «alle hjørner» i små og store byer. Det ble solgt skandinaviske, vesttyske, østtyske, engelske, japanske, tsjekkiske og polske pianoer. Det var et stort mangfold. Når jeg teller etter, vet jeg om ti musikkforretninger her i Sandnes/Stavanger som solgte pianoer. Nå er det kun én eneste forretning igjen i hele sørfylket som selger akustiske pianoer. 

Mange regner med at det fremover vil selges mest dyrere pianoer og flygler, mens digitalpianoene overtar en del for de billigste akustiske pianoene. 

Det selges faktisk relativt mange digitalpianoer. Ikke bare fordi de er mer «etterspurte», men fordi de må skiftes ut relativt ofte, på grunn av for dårlig kvalitet – både lydmessig og teknisk. De noe bedre digitalpianoene koster nesten like mye som et ekte piano. 

Hvem er fremtidens pianoteknikere?

Hva er å foretrekke? Et halvgodt, nedslarvet akustisk piano (med 100-års potensial), eller et godt digitalpiano? Jeg svarer med et motspørsmål, så får man tenke selv: Hva er å foretrekke? En ekte rose som får dårlig pleie (og ser ut deretter), eller en perfekt plastetterligning av en sunn rose? Sistnevnte kan jo stå i et usunt miljø og likevel se helt fantastisk ut. Jeg kan vanskelig se for meg at alle omgir seg med kunstige planter fremover. Jeg er overbevist om at dette ikke er slik vi ønsker å ha det!

Pleie, ja. Flyglene som brukes til konserter er ennå ikke nevnt. Hvem skal bli morgendagens konsertteknikere? En konserttekniker er ikke annet enn en pianostemmer som har god kunnskap om flygelmekanikk, og som har god rutine i å jobbe under til tider sterkt press og tidsjag. Rekrutteringen skjer i hvert fall ikke blant elektrikere som kan reparere digitalpianoer. 

Norge må gi utdanning og autorisasjon

Det varierer sterkt hvor lang tid det tar å lære å bli en god pianostemmer. Men la oss si at de fleste kommer noenlunde i havn etter fire år. Så skal man bruke enda noen år til å skaffe seg erfaring og rutine. I tillegg skal man lære å regulere en flygelmekanikk, samt intonere og stemme på konsertnivå. 

Ofte hender det at pianistene ønsker å få utbedret ett eller annet i tidsrommet mellom generalprøven og konserten. Det er alltid viktig for pianisten at vi da forstår hva han/hun egentlig mener. Det kan være at noen av repetisjonsfjærene virker dårlig, at klangen er ujevn her og der, at noen toner er skarpere enn andre, at sustain-pedalen må justeres, eller at det er en resonans når pedalen slippes opp, for å nevne noe. 

Så får man gjøre sitt beste, i tillegg til å stemme. Da gjelder det å vite hvor lang tid de forskjellige justeringene tar. I motsatt fall blir det ikke til at man tør å sette i gang med disse viktige utbedringene. Det er jo flere hundre justeringspunkter i en flygelmekanikk, og man må vite i hvilken rekkefølge justeringer skal foretas. 

Noen av oss har mange måneder bak oss på akademier og fabrikker utenlands. Japan og Tyskland er ledende på opplæring. De har satt dette i system, men det er helt klart at kapasiteten er veldig begrenset.

Norge trenger et offentlig skoletilbud for pianostemmere, med klare krav til uteksaminering, samt offentlig autorisasjon, hvis det kunne la seg gjøre. Vi har i dag en autorisasjon som gis av NPTF – Norges pianostemmer- og teknikerforening ved inngåelse av medlemskap. Det stilles store krav til søkeren (fem timer lang opptaksprøve), faktisk de strengeste i Europa når det gjelder stemming. Antall medlemmer, inkludert pensjonister, ligger på rundt 65. Gjennomsnittsalderen er 63 (!) år. Man trenger ikke være medlem for å kunne kalle seg pianostemmer. Hvem som helst kan kalle seg pianostemmer. Og enhver kan autorisere seg selv. «Autorisert pianostemmer» trenger ikke bety noen ting som helst, mens «autorisert av NPTF», betyr derimot mye. Det er en garanti for et visst faglig nivå!

Trenger lokale treningsstasjoner

For å få lagt til rette for et fruktbart rekrutteringsgrunnlag, bør de seriøst arbeidende pianostemmerne i nærmiljøene, samt de som har skaffet seg en grunnutdanning, få anledning til å lære seg mekanikk- og intoneringsarbeid lokalt. Dette krever treningsstajoner, noe som bør støttes av konserthus og konservatorier. Det er først og fremst konserthusene som etterspør pianoteknikernes spisskompetanse, foruten konservatoriene (universitetene) og noen få private pianister.

Det å lære seg pianostemming og mekanikkregulering er nokså likt det å lære seg å spille et instrument. Det kreves tid og god veiledning. De forskjellige kurs eller spilletimer har lite eller ingenting for seg hvis man ikke får volumtrening (øving) på det man har lært. 

Universiteter og konserthus burde, etter mitt syn, bidra med lokaler og instrumenter å øve på til de arbeidsoperasjonene som man ellers bare sjelden kommer i befatning med! Undervisning, seminarer og veiledning kan arrangeres etter behov. Dynamisk og kostnadsbesparende. Et slikt opplegg ville være uavhengig av merkeforhandlere. 

Når det gjelder flygler, skal det øves på demperregulering, hammerregulering, klaviaturregulering, intonering og stemmeteknikk. All denne kunnskap og ferdighet vil dessuten også komme allmuen til nytte og glede. 

Store lokale forskjeller

Jeg vil gjerne understreke at situasjonen ikke er lik for alle byene i Norge. Oslo har i særklasse det største miljøet, med flest store konsertsteder, universitet og musikkhøgskole, og fagmiljøer for pianostemmere – verksteder stort sett knyttet opp mot forhandlere. Dette vil gi grobunn for flere konsertteknikere. Det er jo slik det burde være overalt, men Norge er et langstrakt og relativt folkefattig land, noe som igjen fører til at vi som bor utenfor hovedstaden må gjøre ting annerledes.

Jan Inge Almås, pianostemmer