– Det hender jeg sovner på sofaen
Milo Wiik lager stemningsmusikk og tar kvelden i studioet rett som det er. Selv med familien, sengen og en flokk kjæledyr vegg-i-vegg.
I øveromspalten har Kontekst hatt flere turer ut til Nesodden for å møte musikere som har trukket seg tilbake, men har fortsatt byen rett rundt hjørnet. Nå er vi der igjen.
– Hva slags musikk er det egentlig du lager?
– Godt spørsmål egentlig, svarer Milo Wiik, eller HM Surf som han kaller seg.
– Det er instrumentalmusikk til stemninger, gjerne drømmende. Et slags soundtrack til hverdagen. Ofte er de på Spotifyspillelister, men også som helt selvstendige utgivelser. Gjerne i form av samarbeide med andre.
– Er det enklere å lage atmosfærisk, chill, lounge musikk her ute hvor det er fredelig og landlig?
– Nei, egentlig ikke. Vi bodde ved Solli plass et par år hvor trikken dundra forbi hele tiden, men det gjorde ikke meg noen ting. Jeg er oppvokst i Oslo og har aldri blitt stresset av Oslo sentrum.
Oppslukt i egne prosjekter
Studioet ligger i et anneks og tomta er en naturtomt, med stier og rester av en gammel hage. Hovedhuset er i laftet tømmer og er bitte lite. Bak huset har forrige eier satt opp en slags presenning med Solen til Munch malt på.
– Vi bor her alle tre: meg, kone og datter, samt mange små hunder og katter. Sånn sett er det fint med en tomt hvor de kan boltre seg, sier Wiik.
– Vil du ha kaffe og vafler?
– Selvsagt!
I hovedhuset blir vi overfalt av en mengde nysgjerrige små hunder. Kattene er noe mer avmålt. En av de minste hundene knurrer mot meg for å fortelle: Du der! Er du godkjent?
– Den er liksom sjefen, sier Wiik og klapper hunden.
Ett slikk på håndbaken, litt snusing på skoen og så er vi bestevenner. En småforkjølet liten katt hopper opp på stolen ved siden av og krever kos og bit av vaffel.
– Dyrene er en viktig grunn til at vi bor her. De kan boltre seg i hagen med masse plass. Kona jobber i sentrum, mens jeg er her for det meste, oppslukt i egne prosjekter.
Studio, mancave
Inne i annekset er Wiiks studio. Inntrykket er en blanding av campinghytte, bod, studio og mancave. Rosemalt hjørneskap, litt sliten kommode, ubehandlet furupanel, malerier av elg, etc. Det er som å være på hytta.
– Noe av møblene sto her da vi flyttet inn. Jeg tok de bare i bruk.
Vi blir oppmerksomme på et klassisk stykke hjemmestudio.
– Jeg blir nesten nostalgisk av denne Fostex DMT 8 digitale portastudio. Du har mye slikt her.
– Ja. Jeg liker meg i et analogt/digitalt grenseland. Noe av det viktigste jeg har er et klassisk Rhodes el-piano. Det er noe med å ha en fysisk knapp og trykke på. Det var mye tungvinn programvare før. Det er blitt bedre, men det var vanskelig å bli venn med slik programvare.
– Det er keyboard som er mitt hovedinstrument, men jeg spiller en del gitar og. Her inne kan jeg sitte hele dagen og lage musikk. Enten legger jeg ut selv, eller jeg får bestillinger på musikk.
Wiik har publiseringsavtale med Arctic Rights og det er på mange måter hans tetteste samarbeidspartner.
– Jeg jobber veldig mye alene, så jeg bruker dem hvis jeg trenger hjelp med noe som er relatert til rettigheter, utgivelser etc.
Wiik forteller at han sitter mye her og jobber og mister innimellom følelse av tid.
– Jeg har rukket å sitte her og jobbe mye etter at vi flyttet hit. Det hender jeg sovner på sofaen her og.
I vegghylla er det en TV koblet opp mot en gammel Playstation. Spillene er stablet i hylla.
I hjørnet står en 1979-modell Fender Stratocaster Anniversary-modell.
– Jeg fant den helt tilfeldig på Finn.no. Noen sier den er sjelden, men jeg bare syntes den så kul ut.
Wiik slår på anlegget og legger et par melodiøse og melankolske akkorder på Rhodes-pianoet. Sola skinner inn i rommet og furupanelet er med på å farge rommet lett rødt.
– Selv om jeg ikke følte så veldig på et behov for ro, så er det fint å sitte her og spille, sier han mens vi observerer en av kattene. Den har oppdaget en eller annen gnager i krattet.
