Det kommer en plystrelyd fra Skrik og den kommer ikke til å forsvinne

Det kommer en plystrelyd fra Skrik.

Mens Munchmuseet har kuraterte utstillinger hvor artister lydsetter kunsten, har det nye Nasjonalmuseet en slags lav hvinelyd som krenger rundt i rommet til Skrik, Madonna, Syk pike og de andre vi kjenner så godt.

Også i andre utstillingsrom hører jeg denne lyden. Når lokalene er fulle vil den muligens ikke merkes, men om du får privilegiet av å være alene med et mesterverk eller tyve, vil du få selskap av noe jeg trodde var museets aircondition.

Huffda, catwalk

Og det kan være mange som får muligheten til å fylle et rom med seg selv og kunsten i Nasjonalmuseet, spesielt når den umiddelbare nyhetsverdien har dabbet av, og i åpningstidenes ytterpunkter. Her er det mange rom og store flater.

• Les også: Dette er vinneren av Nasjonalmuseet

Å få vimse rundt i disse tomme rommene er som å være alene med et leksikon. Man vil lære mye, men man har ikke sjans til å ta inn alt på én gang. Det må mange besøk til for å få med seg det.

Lydene er dog mer umiddelbare, om enn sporadisk i en gitt, nokså tilfeldig gjennomgang – som dette er. I de første rommene i første etasje, blant artefakter fra middelalderen, høres gregoriansk sang. I et nærliggende rom med behagelig barokktema, høres harpespill, men gud hjelpe meg som catwalk-musikken fra det moderne draktrommet ved siden av blander seg inn.

I det fiffige pauserommet med hvitmalt paviljong, tegnesaker for barna og utsikt til en Yango-taxi, er det fuglekvitter. I enden av gangen, der hvor man blir slynget tilbake i en kaskade av moderne produktdesign og en sofa i taket, spilles tredje sats av Sibelius’ femte symfoni. Man kan sette seg ned med hodetelefoner og høre om man vil.

Men jeg må gå videre og er plutselig i et rom med store, fine leirgodstallerkener. Og der kommer den enerverende catwalk-musikken igjen.

Jøss, dette var da ungdommelig

Oppe i tredje etasje henger et nydelig, langstrakt broderi av Ragnhild Arneberg. «En hyllest til alle kvinner», leser jeg i katalogen. Der står det også om den tunge, tunge hardrocken fra Samuel Brzeskis videoinstallasjon som fyller absolutt hele hallen i elleve og et halvt minutt. Det er ingen bestemødre som rister på hodet og sier «nei, dette var ikke noe for meg» akkurat når jeg går forbi.

Åpningsutstillingen i denne etasjen «skal utforske hva som er utenfor og innenfor i kunsten» og nå er jeg sliten i hodet og må sette meg ned litt. Jeg tar heisen ned, der er det stille, og mens jeg står der lurer jeg på om det skal det skal være automatiske døråpnere på handicaptoaletter.

Noen klassiske toner

I andre etasje er det malerier og skulpturer, og jeg nistirrer på stjernen til Harald Sohlberg og lurer på hvorfor jeg ikke tidligere har sett at den buler litt ut fra lerretet.

Og hvor er det blitt av Egedius’ Lørdagskveld? Jeg ser Drømmeren og Spill og dans og to hester som henger der jeg hadde ventet å se de to mennene.

Ja-ja, det var jo ikke det her jeg skulle fokusere på.

Men jeg klarer ikke la det ligge, og må spørre en hyggelig kurator jeg kom i snakk med tidligere. Han er også forundret, og går på leting etter ansvarlig kurator. Det er mange av dem.

Jeg går videre. Innerst i den innerste gangen har Hans Gude, Lars Hertervig og August Cappelen fått kompani av Arve Tellefsens «Et Sæterbesøg». Det blir nesten litt mye.

Gjennom rommene med disse tradisjonelle maleriene, trær i solgløtt, berg og foss, mennesker i gamle klær, synes jeg å høre fløytespill og klassisk musikk, men jeg klarer ikke plukke opp hva. En vakt som har satt seg ned en stakket stund – det er ganske tomt i denne fløyen – spretter opp og nekter å sette seg ned før jeg er ute av syne.

– Det er instruksen, sier han.

De er i det minste korrekt temperert

Jeg går forbi store, herlige tekstiler i et rødt rom, forbi en vakt som ikke spretter opp, men heller sitter med ryggen på setet og haken i mobiltelefonen, og gjennom en slags lydkorridor hvor en ultrahøy tone skjærer gjennom trommehinnene mine og jeg ser forundret på en (annen) vakt som spankulerer.

– Kunst, sier han blidt, og jeg kommer på at jeg må høre om Munch har blitt noe mindre hvinete.

Det har han ikke. Men det er imidlertid en ansvarlig kurator på plass som kan fortelle at Egedius’ Lørdagskveld skal på utlån til høsten, og at de derfor valgte å ikke henge det opp.

Og mens jeg er der spør jeg om disse løse objektene som er ment for de små å leke med, som aldeles ikke ligger på loftet* ^{(gratis Lillebjørn Nilsen-referanse)}, men i friluft ved enden av de flotte benkene som museets arkitekt visstnok ikke kunne fordra.

Hvor mange av disse – objektene altså, ikke benkene – må treffe Syk pike i hodet før de blir fjernet?

– Én. Så er det bort, sier hun.

Men den høyfrekventerte lyden som fyller det blåmalte rommet? Nei, det vet hun ikke. Og når jeg sier det så er det jo ganske merkbart.

Jeg går igjen. I et mørkt rom med Kittelsen-tema, etter at Jens Ferdinand Willumsens Etter stormen har gitt løfter om at man snart er ferdig for dagen – som det gjorde på det gamle Nasjonalgalleriet – er det et falskt tre og skogslyder. Den samme plystringen høres her også.

Jeg spør en annen vakt (hva skulle man gjort uten Securitas) om han vet hva hviningen kommer av.

– Det er nok ventilasjonen til montrene som gjør at bildene holder korrekt temperatur, sier han.

– Jøss, kommer det alltid til å være sånn?

– Det må du ikke spørre meg om.