Sandra Kolstad er ferdig med å være lydig

Vi var på hyggelig hils, ikke mer eller mindre, slik det har fortsatt å være tyve år etterpå. Og nå sitter vi i øvingsrommet hun deler med Tuvaband (som visst har flyttet siden Kontekst besøkte henne) og snakker om den tiden.

Men har hun egentlig noe igjen fra å være musikklinjeelev?

Dette er muligens et selvforklarende spørsmål. Kolstad har hatt sitt virke som utgivende og utøvende musiker, komponist og produsent gjennom femten år. Hun er sammen med de eldre guttene i Span og noenlunde jevngamle Tuva Syvertsen fra Valkyrien Allstars blant musikerne fra Sandvika-miljøet på sent 90- og tidlig 2000-tall som har markert seg sterkest nasjonalt og internasjonalt.

Men spørsmålet kommer likevel, dumt som det er:

– Fikk du noe igjen for den tiden? Fra musikklinjen?

– Ja! Det var kjempeviktig. Men jeg var jo så langt unna det jeg skulle komme til å gjøre som artist. For da var jeg jo fremdeles den klassiske pianisten.

– Og jeg tror at det der med å få være en del av et miljø var kjempeviktig. For jeg hadde vært ganske ensom bak pianoet.

Barndommen er i pianoet

Faren drev platebutikken Utopia i Oslo. Moren var klesdesigner. Sandra skulle bli klassisk konsertpianist, noe hun fant ut uten at foreldrene pushet henne til det.

– Min oldemor på Hamar var ikke en rik kvinne, hun jobbet som servitør hele livet. Men da jeg sa at jeg ville spille piano, sa hun «ok, jeg kjøper et piano til deg».

Pianoet bestemoren kjøpte, et hvitt Røsler, står i ved siden av Kolstad her i øvingsrommet.

–  Jeg har ikke ett barndomshjem med mange minner i veggene og sånn. Men det pianoet … det er mitt barndomshjem. For der har jeg sittet i så mange timer, og spilt og spilt og spilt.

Hun spiller, på oppfordring, noe hun husker fra den tiden. Det låter surt og jævlig, men det ville vært feil om det hørtes noe annerledes ut.

Hun spiller «Til Elise» fordi bestemoren som kjøpte pianoet het nettopp det.

– Da hun kjøpte pianoet sa hun «dette pianoet skal du få Sandra – på en betingelse: at du spiller ‘Til Elise’ for meg før jeg dør». Og hun var jo ganske gammel, så jeg hadde ikke så veldig lang tid til meg. Så det var det jeg jobbet veldig hardt for først.

– Og jeg rakk det faktisk.

En radikal frigjøring

Kolstad ble elev hos Wolfgang Plagge, så begynte hun på musikklinjen på Rud samtidig som hun fortsatte hos Plagge. Og i unge Kolstad vokste og vokste selvforakten.

– Fordi det ble aldri bra nok.

– Og det klassiske miljøet er så konformt. Det er så utrolig mange regler.

Den ensomme tilværelsen bak pianoet ble erstattet av musikklinjen, dette kreative miljøet hvor hun under en revyaudition var så nervøs at hun måtte løpe ut på do midt i prøvespillingen (hun fikk jobben likevel).

Så flyttet hun til Berlin, forlot pianoet, fant elektronika og performance.

– Med pianoet vet jeg så godt hva jeg gjør. Akkurat hvilken tone, hvilket anslag, pedalene. Akkordene hvis du komponerer på piano … jeg vet liksom alt hele tiden. Og det kan bli et fengsel hvis man har litt dårlig selvtillit, ikke sant?

– Mens da jeg begynte med den elektroniske musikken … det var en sånn radikal frigjøring, sier hun.

Kolstad ga ut fem album på 2010-tallet, som alle dro kritikerne – i hvert fall noen for hvert album – over på hennes side.

Hun skrev romanen To ord for ødeleggelse og komponerte musikk til teater.

Så ble hun mamma til to, og nå er hun her i sofaen på øvingsrommet sitt, men også tilbake der hun var, altså ved pianoet, dog uten selvforakten, og albumet Soft Hard.

– Jeg har jo innerst inne en følelse når jeg setter meg ved et piano, at det er som en forlengelse av kroppen min, sier hun, og har kommet tilbake igjen til sitt ‘jeg’ – om man skal ta et begrep fra psykoanalysen – med erfaringene fra et levd liv.

Det Glenn Gould-aktige stopper imidlertid der.

Et aspeløv ved pianoet

Akkurat hva det var som gjorde at hun måtte vende tilbake til pianoet, var ikke én enkelt hendelse.

– Jeg kom til et punkt i livet mitt … sier Kolstad og blir med ett litt stille. Hun snakker i bruddstykker.

– Det var et brudd med en rimelig … Det var min forrige plate Burning Love, som omhandlet traumatisk kjærlighet og manipulasjon. Og jeg har jo også skrevet en roman om liknende temaer …

– …. det kom til et punkt i livet hvor veldig mange ting skjedde samtidig. Som gjorde at jeg kjente «for faen i helvete. Nå har jeg vært så lydig. Jeg har vært så lydig». Det orket jeg ikke mer.

Hun så «alt», altså livet, plutselig glassklart. Det var en krise som ifølge henne selv ga rom for nye muligheter, som hun fremdeles prosesserer, og hvor Soft Hard er en del av prosessen.

– Og da jeg spilte noen solokonserter på piano under pandemien, var det noe som resonnerte i meg på en annen måte enn jeg trodde.

Kolstad er nå både «aspeløvet ved pianoet», som synger om personlige relasjoner og hun som lager hard og frigjørende elektronika. På Soft Hard – et album gjennomsyret av de diametrale motsetningene som albumtittelen antyder – er pianoet og det elektroniske vevd sammen.

Men å forklare musikken videre, vil hun helst ikke gjøre, selv om hun ikke sier det akkurat så direkte.

– Jeg har mange venner som er billedkunstnere. De er ofte ikke så interesserte i å forklare kunsten sin veldig inngående. Det synes jeg er veldig inspirerende. Å bare si sånn, «her er kunsten min, vær så god, det er gaven jeg gir deg».

Hun legger til:

– Men å snakke om dette med deg er veldig spennende altså.

Brøt med normene

 «Avlæring» har vært hovedtemaet i komposisjonsprosessen og er samtidig tittelen på førstesporet, om enn på engelsk.

Et like beskrivende tema for albumet er imidlertid «å forene», altså det elektroniske og pianoet – som for henne er så tett knyttet til «oppvekst, og det strenge og konforme».

– Når du sier streng og konform, så regner jeg med at du snakker om pianoundervisning og den klassiske verdenen, men var det også noe i din familiære bakgrunn som du følte var strengt og konformt?

– Nei, tvert imot. Jeg vokste jo opp i Bærum, og vi hadde fryktelig lite penger. Så allerede der brøyt vi i veldig stor grad med en eller annen norm og forventning.

– Og senere startet jeg bærumsavdelingen av Sosialistisk Ungdom og heller omfavnet den annerledesheten som jeg definitivt levde i, og som jeg hadde det vanskelig med i noen år.

Vi snakker om denne annerledesheten, det å navigere blant «folket på vestkanten»; det komfortable i å føle seg annerledes i en konform kultur.

Kolstad sier at hun på tidligere utgivelser har fått kommentarer om at hun lager så konseptuelle ting at folk ikke skjønner det. Samtidig som andre hevder at hun egentlig har et stort kommersielt potensial.

– Men jeg må bare lage det jeg lager. For å si noe veldig banalt: Jeg kan ikke begynne å tenke på hva andre synes jeg skal lage. Da lager man ikke bra kunst.

– Banalt spørsmål: Anser du deg selv som en kunstner eller arbeider?

Etter en tenkerunde:

– Det kommer helt an på hva du legger i de begrepene. Jeg er en arbeider på den måten at jeg jobber mye, og opplever at håndverk og teknikk og metode er sentralt i arbeidet mitt. Men det aller viktigste for meg er å verne om min skaperkraft og glede. Det er min viktigste jobb. Å verne om skaperevnen min.

– Wolfgang Plagge sa noe i en samtale vi hadde nylig, som var så fint, at hvis du ikke lager det du må lage inni deg, så lyver du. Så på den måten er jeg en arbeider for kunsten.