Det store øvingsdilemmaet ⋆ Kontekst
Foto: Maren Duaas
Essay

Det store øvingsdilemmaet

Skal du prioritere å perfeksjonere dine styrker eller styrke dine svakheter, spør Jo Fougner Skaansar.

Tidlig i 2024 gikk den svenske jazzbassisten og komponisten Georg Riedel bort. Han var særlig kjent som skaper av filmmusikken til blant annet Pippi Langstrømpe og Emil i Lønneberget, og for sin medvirkning på Jan Johanssons innflytelsesrike innspilling Jazz på svenska (1964). I SVT-dokumentaren Mästaren reflekterer Riedel rundt eget liv og karriere. Her medgir han blant annet at han ikke eier disiplin, og at han på ingen måte anser seg selv for å være en komplett musiker. «Men jeg fant ut at jeg er veldig god på å lage melodier,» sier han. Og rådet han gir: Det gjelder å ta vare på det man virkelig er bra på!

Utsagnet fikk meg til fundere på et prinsipielt spørsmål: Er det som scenekunster «smartest» å legge vekt på å foredle spisskompetansen sin? Eller bør man i stedet jobbe systematisk med å utvikle det man til enhver tid er dårligst på; «man er ikke bedre enn sitt svakeste ledd»?

Prestasjonsprofilen som hjelpeverktøy

Når jeg underviser i prestasjonsforberedelse ved Norges musikkhøgskole gir jeg studentene i hjemmelekse å lage sin egen prestasjonsprofil ­– et mye brukt verktøy blant idrettsutøvere. Her må hver enkelt student identifisere de spesifikke ferdighetene/domenene hun eller han tenker er viktige i eget virke (for en musiker kan det for eksempel dreie seg om rytmikk/time, harmonisk gehør, bueteknikk, bladlesing, og så videre). Dernest bes de om å rangere seg selv på hver av disse (eventuelt i samarbeid med lærer) – hvor står de per i dag? Studentene oppfordres samtidig til å gjøre nye vurderinger av seg selv med jevne mellomrom.

Prestasjonsprofilen sier noe om egen ønskede musikalske plattform. Intensjonen bak hjemmeoppgaven er å hjelpe studentene med å lage gode mål for seg selv og å strukturere øvingen – rett og slett reflektere over hvor skal legge ned energien sin. Det kan også ligge en motivasjonsboost i å «se» egen utvikling over tid.

en musikers prestasjonsprofil
Foto: Jo Fougner Skaansar

Figur: Eksempel på en musikers prestasjonsprofil

Hva slags utøver vil du være?

Så er spørsmålet: hvordan bør studentene la egen prestasjonsprofil informere sin daglige øving? Eller som referert til tidligere, satt på spissen: Bør de perfeksjonere ferdighetene de allerede rangerer seg høyt på, eller dedikere øvingstiden til sine svakeste domener? Man kan argumentere for begge deler – det er heller ikke uvesentlig hva slags musiker den enkelte ønsker å bli.

Noen trakter mot å gjøre karrierer som generalister/ «jack of all trades» – å være utøvere som behersker en stor kunstnerisk og sjangermessig palett. De ønsker å inneha ferdigheter til å gjøre det som «trengs» i et utall situasjoner. I musikkens verden er kanskje orkestermusikere og «sessionmusikere» typiske eksponenter for denne type utøvere. I søken etter være «komplette» er det ikke urimelig å tenke seg at disse særlig profitterer på å fange opp og fokusere mye på egne svake sider.

På den andre siden har vi dem som ønsker å være mer spesialiserte, med en nisje og derigjennom smalere kunstnerisk plattform – «dette er det jeg driver med». Kanskje dreier det seg om soloartister, de som «bare» spiller én bestemt sjanger og så videre. Hos denne gruppen vil man antagelig se en «smalere» prestasjonsprofil. Kanskje de også bør ta seg friheter til å fire på visse ferdigheter og krav, og snarere rette fokus mot å utvikle egen spesialitet?

Både svakheter og styrker bør adresseres

For Georg Riedels del var det liten tvil om at han fikk særdeles god valuta for sin spisskompetanse i form av mesterlige evner som låtskriver. Mange av hans melodier har blitt svensk folkeeie. Han forteller også at han har klart seg utmerket uten å være verdens beste arrangør, virtuose solist eller disiplinerte øver (bare for å ha det sagt: han var en veldig god jazzmusiker, tross alt).

Generelt vil en bevissthet om, og utvikling av det som gjør deg spesiell og unik, være avgjørende for å skille seg ut i mengden. Det er på ingen måte dumt å ha en nisje. Ikke minst er det for de fleste aller mest lystbetont å jobbe med det vi allerede er gode på.

Samtidig hjelper det lite å ha et fantastisk frasering eller høyrehåndsteknikk dersom intonasjonen og gehøret er elendig. En vil derfor kunne tenke seg at noen basisferdigheter simpelthen bør være på plass, og at den kjappeste utviklingen oppnås ved hele tiden øke kompetansen der man er svakest.

Boken Psychology for Musicians ble først utgitt i London i 1944 og senere – etter initiativ fra Norske Musikklæreres Landsforbund ­­– oversatt til norsk i 1955. I dag kan utgivelsen neppe regnes som noen klassiker, men har likevel noen interessante passasjerer. Relatert til det aktuelle, slår for eksempel forfatter Percy C. Buck et slag for verdien av nettopp å rette fokus mot egne «svake» sider:

«Selv en narr kan gjøre noe som interesserer ham. En annen sak er at han kanskje ikke vil gjøre det på beste måte. Det betyr at hvis De har et ærlig ønske om å gjøre fremgang, fortsett da ikke med det de har lettest for å klare; finn heller ut hva De er dårligst i og gå løs på det. Om de vil bli flinkere i tennis og har en dårlig ‘backhand’, så løp ikke for enhver pris over på den andre siden av banen for å greie ballen ´forehand´. Hvis De er glad i å spille Chopin og Liszt men vet at Bach og Scarlatti avslører Deres svake sider, så be ikke alltid deres lærer pent om å få noe romantisk til neste gang. Arbeid med de ting som De burde klare men ikke er i stand til å klare. Før eller siden vil De se at vanskelighetene løser seg. Og da vil De til egen forundring oppdage noe mer: at Bach også har gjort Dem flinkere til å spille Chopin.»

Så, oppsummert er kanskje både òg det beste svaret på om man skal perfeksjonere sine styrker eller styrke sine svakheter. Jeg tror uansett kunstnere kan ha nytte av å reflektere litt på egen hånd rundt et par spørsmål: Hva slags utøver vil jeg være – hva er min kunstneriske plattform? Og, hvordan kan jeg forene dyrkingen av mine unike kvaliteter med å ha de grunnleggende greiene på plass, slik at jeg er best mulig rustet for en lang karriere? Da vil nok de fleste oppdage at de befinner seg et sted imellom bricoleur og spesialist.