– En gutt på åtte år sa ‘hvis du broderer noe, da mener du det’

– Og så har vi denne duken.

– Åh. Denne duken, sier Nasjonalmuseets rådgiver Janne Arnesen med mer enn mild begeistring i stemmen.

Arnesen har vært en del av laget bak museets tekstilsamling, noe Kontekst for noen sekunder siden kåret til den uoffisielle vinneren av Nasjonalmuseet-åpningen.

Det var kun Arnesen som fikk høre dette, men hun takket til gjengjeld på vegne av alle de ansatte i første etasje som har jobbet med tekstilutvalget. Hun virket henrykt, men ikke på langt nær så henrykt som hun er over at denne duken har blitt elevert til å være en centrepiece i de første rommene man kommer inn i (med mindre man svaier mot høyre etter inngangen og går opp i andre etasje).

– Ja, dette er virkelig en av museets store skatter, sier hun og forteller at den enorme kaken som ligger nokså flatt foran oss i en staselig monter, er opphøyet i midten for å skape et fall slik at detaljene, spesielt den nennsomt broderte kanten, ikke forsvinner fra publikum.

Det er utvilsomt en fin duk.

– Vi kaller det Krefting-teppet – denne typen tunge duker kalles bordtepper – for vi vet at det kom fra Krefting-familien i Bærum. Men mønsteret passer ikke med familievåpenet, så det er litt forskning på gang om hvem det egentlig var ment for, for ikke å snakke om hvor det kommer fra. Hvem har brodert disse vanvittige jaktscenene som omgir hele og med markens grøde på midten? Det er uendelig fascinerende, sier Arnesen.

Åtte lett gjenkjennelige blad

Det er merkbart allerede fra første øyekast inn det første utstillingsrommet. Nasjonalmuseet legger sin vekt på samlingen (samt noen tilføyelser) til det tragisk bortgjemte Kunstindustrimuseet.

Tekstilkunst, i tillegg til produkt- og grafisk design kommer her mer til sin rett. Og det er tekstilene som i særskilt grad skiller seg ut. Kunsten brukes her både sporadisk – som en del av mange ulike kulturuttrykk i en gitt periode – og som hele kolleksjoner eller narrativer som uttrykkes gjennom drakter, tepper eller broderier.

– Det fineste sitatet jeg har hørt var da jeg viste barn rundt på en broderiutstilling: En gutt på åtte år sa ‘hvis du broderer noe, da mener du det. Det tar så lang tid’, sier Arnesen.

Der hvor tekstiler er brukt sporadisk, er tanken å få mennesket «inn i interiøret». I enkelte tilfeller, ikke ulikt hva man kjenner fra eksempelvis Norsk Folkemuseum, er det satt opp hele scener fra et (forhenværende) ekteskap, eller et hjem slik det (sannsynligvis) var.

I tillegg er det enkeltstående tekstiler som har fått lov til skinne med desto mer prominent plassering. Også i disse tilfellene er fokus ment å være på det menneskelige.

– Klærne blir jo ofte et omriss av kroppen, og da leser du inn i et menneske, sier Arnesen.

Hun viser til en strikketrøye fra sekstenhundretallet, «et av de første unisex-plaggene i Norge», med et gjenkjennelig åttebladsmønster. Det kunne like gjerne vært på en stillongs fra Kari Traa.

– Det ble på en måte det mest typisk norske noensinne, men det er en importvare, dette også.

Arnesen synes det er interessant å se hvordan dette ble grunnmønsteret i norske folkedrakter, hvordan den har overlevd frem til i dag og nå blir brukt av moderne klesdesignere.

Genseren var ment til å ha under klærne på kalde dager, og var ikke ment til å synes. Men den er til gjengjeld håndstrikket av tynn silketråd og er brodert med gull.

– Jeg ser for meg denne til jeans, men det er en helt annen historie, sier Arnesen.

Baldisholteppet

Arnesens favoritt i disse rommene? Hun går til et riksklenodium.

– Det er vanskelig å komme unna Baldisholteppet, sier hun.

Og det er vitterlig. Publikum dras mot denne monteren.

Det er (fremdeles) forbløffende godt bevart, dette fragmentet av det som sannsynligvis var et massivt verk over alle tolv kalendermåneder. Kun april og mai ble funnet da de rev Baldishol kirke i det noen nå kaller Innlandet.

– Hvor kommer det fra, hvem lagde det, til hvilken anledning. Vi aner ikke hva som er historien bak, selv om det er mange teorier om hva det kan ha vært.

– Det viser veldig typiske kalendermotiv. Såmannen i april og ridderen i mai, et månedsbilde som går igjen i store deler av Europa, og hvor vi vet at i for eksempel desember så slaktet de. Så vi kan jo lese oss frem til hvilken verden det tilhører, men opprinnelsen er sørgelig ukjent.

Verket, som er blitt datert til mellom år 1040 og 1190, ble funnet under kirkegulvet på Nes, og endte tilfeldigvis i hende på Oslo-kvinnen Louise Kildal i 1887. Hun vasket den skitne ryen og ble den første på noen hundre år som så mønsteret.

– Det er virkelig en av de historiene man hører om som man tenker at det er for godt til å være sant. Men sånn var det.

To dronninger og deres drakter

– Jeg kunne vært her i evigheter, men jeg må dessverre snart dra. Er det ikke noe annet du vil vise frem, da?

– Å jo! Å ja! La oss ta en titt på den kongelige draktsamlingen. Jeg stopper alltid opp ved dronning Maud.

Arnesen går forbi draktene til Kim Kardashian og Michelle Obama, og viser til the sweet spot, en halvmeters gulvplass mellom to montere i et mørkt og dramatisk rom.

– Dette er et rom som gjør meg lykkelig, sier hun.

– Her står du midt mellom de to eneste dronningene Norge har hatt i moderne tid, mellom Mauds sin kroningskjole og Sonjas signingskjole. Dette er virkelig to historiske øyeblikk som har vært med på å definere Norge.

Arnesen er spesielt begeistret over dronning Mauds antrekk. Nasjonalmuseet har bevart garderoben hennes fra 1896 til 1938, hvor et utvalg vises nå. Kjolene kan bare være på utstilling i to år, så denne delen av Nasjonalmuseet-kolleksjonen vil være roterende med verk som ligger i magasinet.

– Det er ganske sjeldent i verdenssammenheng at du kan følge motehistorien gjennom én kvinne. Og i spennet mellom henne og Sonja ser man hvordan to kvinner har definert dronningens rolle, og hvordan dette har blitt gjort gjennom klær.

– Jeg synes det er helt nydelig at disse to dronningene møtes i dette rommet og forteller denne historien.

Hindsbo: – Et veldig bevisst fokus

Ifølge museumsdirektør Karin Hindsbo har tekstiler alltid vært en viktig satsing for Nasjonalmuseet, men at de nå har jobbet mye med å fornye disse uttrykkene. De har kjøpt inn nye utstillingsobjekter, og jobbet spesifikt med draktsamlingen og med samtidsmote.

Nasjonalmuseet har tidligere hatt en familiedag for de ansatte, og tilbakemeldingene fra turene rundt første etasje var «meget gode».

– Min mann og jeg har fire barn til sammen, og de var alle meget begeistret for tekstilene. Dette fokuset har vært veldig bevisst, så det er gledelig at folk liker det. Første etasje er kanskje den mest overraskende i bygget.

Det er for tiden performance og teater som en del av den temporære utstillingen i museets tredje etasje Lyshallen. Hindsbo hinter også om at det senere også vil komme en instrumentutstilling med utøvende elementer.

– Og vi snakker også masse med Nasjonalballetten. Vi får se hva som skjer der.

– Mitt inntrykk er at det er dæsj av både Norsk Folkemuseum, Henie Onstad og Astrup Fearnley i utstillingsrommene. Har dere hentet inspirasjon fra disse?

– Altså, det har jo ikke vært bygget noe slikt som dette før. Det er ingen referanseeksempler, og det er ingen som har denne bredden eller dette volumet. Men vi har selvfølgelig latt oss inspirere av andre, og helt konkret har vi jo blant annet en installasjon som tidligere var på Henie Onstad.