Da Musikkultur bestemte seg for å teste fioliner for profesjonelle, fant vi fort ut at fioliner er en helt annen materie å jobbe med enn mange andre instrumentgrupper. Fioliner, i hvert fall over en viss prisklasse, er alltid laget av fiolinmakere og følgelig vil hvert instrument være unikt. Derfor bestemte vi oss for å knytte kontakt mellom en student, to profesjonelle utøvere og fem fiolinmakere. Vi møttes i Grønland kirke i hovedstaden, for rett og slett å ha en åpen samtale om fioliner. Forhåpentligvis vil denne samtalen kunne gi deg noen tips om hva du bør lytte etter og tenke gjennom når du skal kjøpe deg et instrument. Siden instrumentene er unike og i mange tilfeller allerede i bruk, valgte vi å ikke sammenligne eller rangere.

Fela ho lét

Fiolinmakerne Peter Pots, Jørn Nygaard, Jacob von der Lippe, Urs Wenk-Wolff og Magnus Nedregård ble gitt i oppdrag å finne maks to fioliner som representerer dem best, og vi fikk totalt åtte instrumenter til test. Siden nesten alle også driver med reparasjoner og salg, valgte Nedregård og Wenk-Wolff fioliner fra andre fiolinmakere som de selv har rigget, ettersom de for tiden ikke hadde egne produkter inne.

Mange hensyn

Vårt panel av utøvende består av Geir Inge Lotsberg og Sigyn Fossnes, begge fiolinister og lærere ved Barratt Due, samt bachelorstudent ved Norges musikkhøgskole, Lovisa Ehrenkrona. I tillegg var Jørn Nygaards konsulent, fiolinist Helge Stokke og Magnus Nedregårds assistent, Mette-Mari Vea, til stede.

– Jeg synes det er en god idé at fiolinmakerne er til stede mens vi tester, siden dette ikke er en sammenlignende test med rangering. Det er så sjelden vi får sjanse til å virkelig snakke med dere, sier Lotsberg.

De andre er enige og en spennende dialog kommer i gang.

Siden Ehrenkrona representerer målgruppa, får hun i oppdrag å spille på instrumentene mens panelet vurderer klangen.

Klangforståelse

Ehrenkrona plukker først opp Peter Pots´ modell. Den er laget av Pots i Cremona i Italia i 2009.

– Dette er en fiolin som heller mer mot Guarneri- enn Stradivarius-tradisjonen, sier Pots.

– Som lærer opplever jeg at hver elev har sin egen klangbunn. Derfor må man utvikle en smak og våge ha en egen mening, sier Fossnes.

– Når man er ung musiker er det viktig å bygge en forståelse av hva man liker å høre og hvorfor. Man må utvikle sin smak og aktivt jobbe med klangforståelse, ellers er det lett å bare fortsette å lete etter en bedre versjon av det man er vant til. Det er viktig å åpne opp for andre klangfarger og det gjør man best ved å teste ut så mange instrumenter man bare kan, sier Lotsberg.

– Denne har en varm klang, sier Fossnes, og Ehrenkrona sier seg enig.

– Denne opplever jeg som slank, lett og skinnende i tonen, sier Lotsberg.

Tilpasset klima

Urs Wenk-Wolff har tatt med seg en fiolin bygget i Cremona av Sibylle Borchardt og hennes mann Gaspar i 2013.

– Disse fiolinene er laget i et ganske annet klima, mye fuktigere enn det norske. Dette må man ta hensyn til når man rigger og justerer instrumentet. Ellers kan klangen bli trang og i verste fall sprekker instrumentet, sier Wenk-Wolff.

Lotsberg understreker viktigheten av å ha et instrument som er tilpasset det klimaet man befinner seg i.

– Men man kan også gjøre den tabben å sette opp et instrument for østnorske forhold, mens musikeren egentlig befinner seg mest på kontinentet på turné, sier Wenk-Wolff.

– Denne har mange av de samme kvaliteter som Peter sin modell og jeg tror at den har ganske stor gjennombruddskraft. I positiv forstand er dette den lyseste, sier Lotsberg.

– Jeg opplevde at E-strengen var gnistrende, sier Ehrenkrona.

– Ja, det er jeg helt enig i. Det var en meget temperamentsfull E-streng på denne, sier Fossnes.

Oppfølging

Den første modellen som er bygget av Jacob von der Lippe er fra 2007 og er laget over en modell av G. Guarneri med tilnavnet «del Gesú». Den heter «Alard», er fra 1742 og er i dag i bruk av en musiker i KORK.

Von der Lippe forteller at instrument-et er fulgt opp hele veien og at det er viktig å etterjustere de første årene med nytt instrument.

– For eksempel er det ikke uvanlig at lydpinnen blir for kort, eller egentlig: kassen utvider seg litt, slik at lydpinnen må byttes.

– Mange tror at man må ha et gammelt instrument fra Italia, men dette viser jo fordelen med et nytt: Man kan utvikle det sammen med en lys levende fiolinmaker, sier Fossnes.

– Jeg liker denne, den er lettspilt. Den er også slank i klangen som de to foregående, sier Ehrenkrona.

– Det er riktig, men den er også bredere i klangen og har en fyldigere grunnkarakter med godt overtonespekter. Det viser seg tydelig i en så klangrik kirke som dette, sier Lotsberg.

– Jeg opplevde også at denne har jevn kvalitet over hele registeret. Det var ingen svake punkter, sier Fossnes.

Utvikle egne modeller

Von der Lippes andre bidrag er en helt ny personlig modell, bygget i 2013.

– Etter å ha kopiert gamle fioliner en årrekke, har jeg de siste årene begynt å utvikle mine egne modeller. Målet er å få fram enda flere overtoner og fokus i klangen, sier von der Lippe.

– Jeg tror at vi musikere ikke er fullt så opptatt av dette med ekstrem tradisjonsbevaring som mange tror. Det er klangen som er viktigst og følgelig er det mer rom for utvikling, sier Fossnes.

– Det var mye mer variasjon i faget for to-trehundre år siden enn nå. På den tiden var det til og med stor forskjell fra by til by, sier von der Lippe, og setter i gang en diskusjon om gamle kontra nye instrumenter, samt at mange velger å patinere dem.

– Jeg opplever at vi er inne i en ny gullalder i Norge når det gjelder nye fioliner. Fordelen er at instrumentet kan utvikles sammen av musikeren og fiolinmakeren, sier Fossnes.

– Dessverre opplever man internasjonalt at innovasjon ikke blir premiert, sier Mette-Mari Vea.

– Av Jacob sine modeller, likte jeg denne best, sier Ehrenkrona.

–Det er spennende at du sier det, for denne er jo så ny at den nok vil modnes en hel del, sier Lotsberg.

Uvant med nye instrumenter

Det første instrumentet fra Magnus Nedregård er bygget av Marc Soubeyran i London i år 2000 og er ganske typisk for nybygde fioliner fra England, ifølge ham selv.

– Denne opplevde jeg som mindre i klangen enn de andre, sier Ehrenkrona. Lotsberg samtykker. Han bemerker også den slanke klangkroppen.

– Men den er veldig myk, nesten smøraktig, sier Fossnes.

Panelet begynner å diskutere utfordring-ene rundt det å velge instrument.

– Det handler om å skape situasjoner hvor unge musikere kan komme og få lytte og spille på flere instrumenter, sier Wenk-Wolff.

– Nye instrumenter krever også tålmodighet. De må få tid til å sette seg, sier Vea, og Fossnes er enig.

– Det kan være uvant med nye instrumenter. En gang fikk jeg sjansen til å prøve Joshua Bells Stradivarius, men den var ikke lett å spille på. Den var riktignok ganske spesielt rigget, men likevel.

Fiolinist Helge Stokke sier han hadde samme opplevelse med en gammel, italiensk fiolin.

– Hvis jeg ikke hadde hatt erfaringene med å jobbe med Nygaard og fått et innblikk i instrumentets anatomi, ville jeg kanskje trodd det var meg det var noe galt med. Men når det er sagt, så er det viktig å tenke på at man ikke blir kjent med et instrument på ett minutt, men på ett minutt vet du om instrumentet er noe for deg.

Testens eldste

Nedregårds andre modell er testens definitivt eldste – en fiolin laget av Daniel Achatius Stadlmann i 1732 i Østerrike. Instrumentet er modifisert en rekke ganger og er nylig rigget hos Nedregård.

– Dette er et flott eksemplar som har mange moderne kvaliteter. Den bærer godt og skinner med en frisk tone, sier Lotsberg.

– Enig. Dette er en god fiolin, sier Fossnes.

Panelet er enige om at det å velge gamle instrumenter kan gi uttelling, men det er vanskelig og vil kanskje ikke passe for alle.

– Elevene utvikler seg mye ved å kunne være med i en lete- og utviklingsprosess. Slik sett er det mer gunstig med en ny fiolin, sier Fossnes.

Von der Lippe stiller spørsmål til musikerne om de opplever at fiolinmakerne lytter til dem.

– Absolutt! Dere gjør våre vage ønsker til virkelighet, sier Fossnes.

– Jeg ønsker at studentene skal utvikle et vokabular for klang, sier Lotsberg.

– Men klanghukommelse er vanskelig. Det er lettere å huske smak og dufter, sier Nygaard.

Eksperiment

Jørn Nygaard stiller to nesten helt nye modeller til disposisjon. Den nyeste ble fullført i desember 2013. Den er en egen modell, inspirert av Guarneri, og den har relativt tykt virke (6.7 mm tykk i bunnens midtparti). Ole Bull og Paganinis Guarneri-fioliner var slik. Dette er krevende fioliner som ikke er lettspilte, og det må gjerne til en solist i toppklasse for å få ut det som bor i instrumentet. Siden det forrige instrumentet var gammelt og dette er blant de nyeste, dukker patineringsdebatten igjen opp.

– Det er en utfordring å selge instrument-er som ser nye ut. For mange har et nytt instrument ingen personlighet, men det tar jo tid å utvikle, sier Vea.

– Det er helt uviktig for meg at det skal se gammelt ut. Klangen og spillbarheten er selvsagt det viktigste, sier Ehrenkrona.

– Den er kraftig bygd og trenger derfor innspilling og tid til å komme seg skikkelig i gang, sier Lotsberg.

– Men instrumentet er overraskende kraftfullt med tanke på at det er så nytt, sier Fossnes.

– Jeg er enig med Lotsberg når han sier at den er større ved øret enn i rommet, men denne var blant de morsomste å spille på, den var nesten eksplosiv, sier Ehrenkrona.

Spennende møte

Nygaards andre modell er også fra 2013, men er spilt på av Helge Stokke siden september. Den er ikke fullt så tykk som den første, men er med 5,8 mm i bunnens midtparti likevel tykkere enn gjennomsnittet av fioliner. Den har hel bunn, i motsetning til den første. Dette er også en egen modell, inspirert av Guarneri.

– Den har en mørk, fin grunnkarakter som ikke er så outrert som den forrige, sier Lotsberg.

– Forskjellen er ganske påtakelig mellom disse to, sier Fossnes.

– Dette er fine instrumenter. Jeg likte å spille på begge, sier Ehrenkrona.

Etter at vi har tatt for oss alle fiolinene, begynner musikerne å spille på de enkelte modellene.

– Det er stor forskjell i opplevelsen av instrumentene når man har den rett på øret og når man hører andre spiller på dem, sier Ehrenkrona.

– Ja, man kan fort trå feil når man bare har seg selv som referanse, sier Lotsberg.

– Samtidig er det viktig at instrumentet må fungere på øret, sier Fossnes.

Gammelt eller nytt?

Sigyn Fossnes kommenterer at prisnivået som ble valgt for denne testen er interessant.

– Det slår meg at nivået på fiolinmakerne er høyt, og jeg tror de sannsynlig kunne priset seg høyere. Som jeg sa, opplever jeg at vi er inne i en gullalder og derfor gjetter jeg på at disse instrumentene kan være en investering, sier hun.

– Dialogen mellom musikeren og fiolinmakeren er svært viktig. Møtet har vært spennende, og konfrontert med denne byggekunnskapen blir man nærmest en novise igjen, sier Lotsberg.

– Det er et viktig kjøp vi snakker om her. Jeg opplevde det som nyttig og interessant å kunne prøve så mange instrumenter. Det gir deg en større mulighet til å velge retning. Det er en forutsetning for å kunne gjøre et godt valg som man kan leve lenge med, sier Ehrenkrona.

Alle musikerne opplevde at det var stor forskjell i klang på instrumentene.

– Man må våge å være seg selv. Den viktigste fiolinen kjøper man seg når man er i midten av tjueårene, sier Fossnes.