Kjetil Nernes selv vet ikke om han tør overvære premieren i Haugesund. Den én time lange dokumentaren «Cocks and crosses» viser et portrett av vokalisten som jobber seg tilbake til scenen etter røff behandling av kreft i strupen.

– Jeg tror filmskaper André Løyning har fått et ærlig portrett av meg og mitt bandprosjekt. Det var en veldig spesiell fase i livet mitt da han tok kontakt. Jeg hadde gjennomgått en formidabel kreftbehandling og var på vei tilbake i livet. Da han spurte om å få lage dokumentar, tenkte jeg det bare var å kjøre på. Jeg lot ham få fritt spillerom, sier Kjetil Nernes på telefon fra Djur i Dalarna i Sverige. Der bor han i et nedlagt misjonshus med musikerkona Karin Park. Han er erklært frisk fra strupekreften.

– Jeg har ingen forventninger til hva dokumentaren kan gjøre med karrieren. Men det er klart, å få en dokumentarisk reportasje om bandet sitt på en filmfestival, er ingen ulempe. Jeg synes dessuten det er fint hvis andre enn dem som er innafor rockebransjen får innblikk i vår verden, og kan forstå mer hvor mye arbeid det er i et band, sier Nernes.

Applaus fra syv personer

Filmskaper André Løyning filmet vokalisten gjennom et helt år. Blant annet fulgte han med på en 25 dager lang turné på vestkysten i USA.

– Turneen gjorde veldig inntrykk på meg. Jeg oppdaget hvor mye jobb som ligger bak en «dårlig» konsert. I Sacramento spilte bandet for syv personer, etter å ha kjørt i 12 timer og rigget i to timer, uten lydsjekk og til sped applaus. Applausen fra de syv glemmer jeg ikke. Den var slapp. Selv hadde jeg en følelse av lettelse, for bandet fullførte konserten, samtidig så jeg hvilket tap det var. Så mye jobb for så lite. Og så vite neste dag, at man skal kjøre like mange timer, rigge, kanskje spille for like få på neste sted. Hvordan finner man motivasjon til det? Det fascinerte meg veldig å få innblikk i det, forteller André Løyning.

Videofilmer på egen blogg

Løyning har vært musikkjournalist i blant annet musikkmagasinet Eno, Aftenposten, Klassekampen og Fædrelandsvennen. Han har bloggen Saftflaske hvor han i lengre tid har eksperimentert med videoer. Han står blant annet bak dokumentaren om Kristoffer Lo i Highasakite, som åpenhjertelig fortalte om sceneskrekk. Filmen om Årabrot blir hans første lange dokumentar, laget for kinoformatet.

– Jeg håper filmen blir anmeldt, at den får oppmerksomhet og at jeg finner distributører som vil vise den på kino, sier han.

– Hva vil du vise med dokumentaren?

– Dokumentaren er blitt en allmenn fortelling om å ha noe å leve for, om å ta noen valg i livet. Å være musiker er ingen tullejobb. Det innebærer blodige offer og forsakelser. Å velge bort venner, hobbyer, tid med familie. Jeg håper at de som ser filmen får en stor respekt for dem som tør å ta sjanser, også når virkeligheten er alt annet enn en heltehistorie, sier Løyning.

Kjetil har flytta langt ut i de svenske skoger, for å leve billig og slippe å ha deltidsjobb ved siden av musikertilværelsen. Kanskje kan filmen inspirere andre til å gjøre det de har tro på, mener Løyning.

– Hvorfor ble det akkurat bandet Årabrot du valgte for filmen?

– Det er et band som tidlig utfordra meg som lytter, og jeg var nysgjerrig på dem. Da jeg hørte at vokalisten hadde vært dødelig syk, skjønte jeg at tiden var inne for å gjennomføre prosjektet. Jeg ble redd det ikke kunne bli noe av hvis jeg ventet for lenge. Men det er klart, på grunn av sykdommen til Kjetil, ble det en annen historie enn den nerdete rockefilmen jeg opprinnelig hadde tenkt å fortelle, sier Løyning.

Se traileren