Egenskapen som blir beundret – og som irriterer

Den musikalske superkraften absolutt gehør gjør en musiker i stand til å bestemme tonearter og -høyder bare ved hjelp av øret, uten andre eksterne referanser.

Jeg er usikker på om jeg snakker på vegne av alle øvrige musikere, men for oss med «relativt gehør» (evnen til å skille ulike toner), er det noe imponerende og mystisk med det som på engelsk ofte kalles perfect pitch.

Det er et fascinerende skue, som for eksempel de mange videoene der den amerikanske singer-songwriteren Charlie Puth gjør «the thing where you guess the notes». Når han gjester Jimmy Kimmel, blir tonegjettingen nærmest redusert til et partytriks.

Også den britiske multi-instrumentalisten Jacob Colliers gehør og musikkforståelse har blitt gjenstand for mang en viral hit. I en video på YouTube, sett 4,1 millioner ganger, demonstrerer han hvordan et tilsynelatende stemt piano egentlig er ganske ustemt(?). Når han sammenligner grunntonen A i en A-dur akkord med et enkelt slag på A-tangenten er det overraskende hvor langt de ligger fra hverandre.

Selv om Colliers poeng ikke er en øvelse i absolutt gehør i seg selv, er det likevel noe titanisk og imponerende over hans resonnement som åpenbart fenger. Særegne, høyt utviklede eller eksepsjonelle ferdigheter er sterkt assosiert med enkelte utviklingsforstyrrelser, så som autismespekterforstyrrelser.

Denne sammenhengen har blitt gjenstand for flere forskningsartikler, men det er sprikende funn knyttet til om absolutt gehør er mer vanlig hos de med autisme.

Plagsomt?

Det anslås at mellom en til to prosent av musikkstudenter og profesjonelle musikere har absolutt gehør. Hos befolkningen for øvrig er det betydelig sjeldnere – rundt en av ti tusen.

Absolutt gehør (AP i forskningslitteraturen) er altså åpenbart ikke en nødvendighet for å kunne ha en suksessfull musikalsk karriere.

Heldigvis finnes det også musikere som ser det vakre og organiske i atonalitet og dissonans. Alexander Rybak er en av flere kjente norske musikere med absolutt gehør, slik han åpent forteller om i et klipp fra 2014-sesongen av TV2-programmet Hver gang vi møtes.

Her påstås det av artisten selv at gehøret ikke er selvforskyldt, men medfødt, og på skøyeraktig vis kanskje har noe å gjøre med at han vokste opp i nærheten av Tsjernobyl. Har Rybak rett – altså ikke i at absolutt gehør er en radioaktiv egenskap – men at det ligger latent i oss fra barnsben?

Og har Lars Lillo-Stenberg et poeng når han sier at det kan være plagsomt å leve med absolutt gehør (noe det er usikker om han selv har)? 

Spørsmålene har blitt stilt også i akademiske kretser, og absolutt gehør er en av de musikalske egenskaper som har generert relativt store mengder vitenskapelige artikler.

Gehør er språkavhengig

I genetikken kalles egenskaper som kan observeres direkte for fenotyper, og på grunn av sin målbarhet (det er flere feilkilder i måling av AP, uten at vi går nærmere inn på det her), har absolutt gehør blitt forsket på i mange sammenhenger. Målet har vært å finne ut av hvor stor del av arvelighet og gener som spiller inn i musikalske evner.

Musikalske evner har en tendens til å klynge seg i enkelte familier, og det er ingen tvil om at musikalitet kan knyttes til spesifikke deler av arvematerialet vårt. Imidlertid er AP et såpass komplekst trekk, fordi det krever musikalsk trening for å kunne settes ut i livet – uten basal tonelære mangler man rammene som kreves.

Flere studier viser at musikktrening tidlig i livet gir økende grad av absolutt gehør, men at også språk spiller inn. Én studie (Diana Deutsch et al.) har vist at kinesiske musikkstudenter i betydelig større grad en amerikanske hadde absolutt gehør, en forskjell som delvis forklares med tonaliteten i språket. Mandarin er tonalt, mens engelsk er atonalt.

«Det absolutte gehøret kan skifte med alderen.»

Absolutt gehør er videre betydelig mer vanlig hos mennesker som er blinde. En studie fra 2004 viste at over 50 % av et utvalg som ble blind tidlig i livet, med musikkbakgrunn, hadde absolutt gehør. Når hjernen ble undersøkt med MR hadde blinde musikere med AP en større variasjon i asymmetri mellom de to planum temporale (et område av hjernen viktig for blant annet språkutvikling), i motsetning til musikere med AP og normalt syn.

Det kan derfor tyde på at de nevrale mekanismene for utvikling av absolutt gehør hos blinde er annerledes enn for den øvrige befolkningen.

Feil toneart, feil fruktfarge

Det å ha absolutt gehør sammenlignes ofte med fargeforståelse. I sin bok Musicophilia (kapittel 9, «Papa Blows His Nose in G») fra 2007 beskriver den nå avdøde nevrologen Oliver Sacks nettopp dette. Hver tone oppleves kvalitativt forskjellig, med sin egen distinkte «følelse» eller egenart.

På samme måte som at man gjenkjenner at en blå ballong gjenkjennes som nettopp blå, vil en F gjenkjennes som nettopp F hos en med absolutt gehør fordi den har karakteristika som gjør at man automatisk og instinktivt vet at det er en F.

• Les også: Krampen som knekker karrierer

Lillo-Stenberg får også støtte i sitt poeng, da absolutt gehør for enkelte beskrives som frustrerende dersom et kjent stykke avspilles i en annen toneart, som for AP-lytteren kan oppleves som å måtte forholde seg til to sensasjonsopplevelser samtidig: både musikken som kommer inn, men også stykket i sin opprinnelige form.

I boken beskrives det som om man ser på en fruktskål, og alle bananer er oransje og eplene lilla. Denne frustrasjonen kommer også til uttrykk i forbindelse med transponering, fordi hver toneart har sin etablerte følelse, og en endring av tonearten vil komme i konflikt med det som kjennes riktig. 

Også de absolutte gjør feil

Superkraftlignende egenskap til tross – det viser seg at det perfekte og absolutte ikke alltid viser seg å stemme. Terminologien gir inntrykk av at gehøret til absolutthørere er ufravikelig og evig, men flere forsøk har også avdekket at de med AP også gjør feil, både oktav- og halvtonefeil. Enkelte ganger viser det seg instrumentet tonen spilles med også påvirker nøyaktigheten i testing av gehøret.

Et annet interessant fenomen er at det absolutte gehøret kan skifte med alderen, i den forstand at man konsekvent antar at det man hører eksempelvis er en halvtone høyere enn hva som er reelt. Dette muligens på grunn av aldersbetingede forstyrrelser i det indre øret.

Også annen sykdom, så som MS, hjerneinfeksjoner, svulster i hodet og hjerneslag har vist seg å kunne gi forbigående eller permanente skift i absolutt gehør. I enkelte tilfeller også bortfall av hele egenskapen. 

Selv om vi vet mer og mer om absolutt gehør, er det fremdeles mystikkbefengt. Det betyr at fenomenet nok vil bli gjenstand for mye forskning også i fremtiden.

Litteraturliste

National Library of Medicine:
• Do Musicians with Perfect Pitch Have More Autism Traits than Musicians without Perfect Pitch? An Empirical Study
• The music of the genes
• How far musicality and perfect pitch are derived from genetic factors?
• Absolute pitch among American and Chinese conservatory students: prevalence differences, and evidence for a speech-related critical period

Neuroreport:
• Absolute pitch in blind musicians

Acta Neurochirurgica:
• Musician developed left putaminal hemorrhage and lost absolute pitch ability—case report

• Mennesket med absolutt gehør – Masteroppgave UiO (PDF)